Høringsinnspill om endringer i plan- og bygningsloven og matrikkelloven

Nedenfor er høringsinnspillet gjengitt i sin helhet.

KS og Kommunal- og distriktsdepartementet gjennomførte 19. mars 2025 et møte under lovmedvirkningsordningen hvor KS utdypet sine synspunkter.

KS mener det er sider av forslaget som bør utredes nærmere. Herunder mener KS at nasjonale hensyn som skal begrunne lovforslaget ikke er tilfredsstillende redegjort for og utredet.

KS oppfatter det slik at hovedformålet med den foreslåtte lovreguleringen er å gi kommunene nye virkemidler for å stimulere til raskere og mer boligutbygging, men fremhever at virkemidlene som foreslås neppe er godt egnet til å fremme dette formålet. Det er en risiko for at effekten kan bli motsatt.

Dette begrunner KS hovedsakelig med forslagets kompleksitet, den økonomiske risikoen for kommunen som bruk av modellen medfører og behovet for større fleksibilitet. Kompleksiteten kan i seg selv medføre økt saksbehandlingstid. Det er viktig at reglene utformes slik at kommunene er i stand til å forstå og anvende reglene på riktig måte. KS er blant annet bekymret for at kompleksiteten gjør det umulig for små og mellomstore kommuner å bruke modellen uten at de må knytte til seg spesialistkompetanse. Vi ser også at ordet «effektiv» er fjernet i overskriften, uten at dette er nærmere begrunnet. Dette tilsier at departementet selv mener at hovedformålet om mer og raskere boligutbygging ikke oppnås med lovforslaget, men uten at dette sies direkte i lovproposisjonen.

KS er særlig bekymret for at departementet i lovforslaget gis hjemmel i lov til å fastsette forskrift som innskrenker adgangen til å bruke utbyggingsavtaler, og at forskriftshjemmelen som foreslås i ny § 12 A-12 første ledd bokstav l), som åpner for at departementet kan gi forskrift om «i hvilke situasjoner bruk av utbyggingsavtaler etter kap. 17 er tillatt i stedet for, eller i kombinasjon med, hensynssone med krav om grunneierfinansiering…» i realiteten gir departementet hjemmel til å fjerne/eller vesentlig innskrenke kommunens mulighet til å bruke utbyggingsavtaler.

Slik KS oppfatter forslaget, vil forskriftshjemmelen i praksis kunne gi departementet en mulighet til å pålegge kommunene å bruke modellen for grunneierfinansiering. Dette vil ikke være tilstrekkelig i samsvar med hensyn til lokaldemokratisk prosess og beslutningskompetanse, og må være en type endringer som eventuelt må fastsettes ved stortingsbehandling, jf. Grunnloven § 49 annet ledd, andre punktum.

KS fremhever at kommuner og utbyggere i dag finner gode, situasjonsbestemte og tilpassede løsninger, og at det slik sett ikke er behov for innsnevringer i selvstyret. Som lokal myndighet er det kommunen selv som gjennom sitt ansvar og sin myndighet skal finne balanse i utviklingen i kommunen. Spesielt fremhever KS at i lys av behovet for redusert styringstrykk, burde endringer i kapittel 17 om utbyggingsavtaler tvert imot utvide kommunens handlingsrom. Forslaget synes imidlertid heller å innsnevre handlingsrommet, når den foreslåtte ordlyden fremstår mer begrensende enn gjeldende ordlyd. KS kan ikke se hvilke nasjonale behov som ytterligere tilsier å be-grense det kommunale selvstyret.

KS er videre bekymret for ivaretagelsen av medvirkning i prosessen knyttet til grunneierfinansiering. Det legges opp til en dynamisk prosess der finansieringen skal inngå som et vedlegg til planen. Som vedlegg til planen må den oppfattes som en del av planen. Det legges opp til at vedlegget skal kunne endres av kommunen. Det er vi ikke uenig i, men en endring i grunneierfinansieringen kan få store og vesentlige konsekvenser for grunneierne uten at det er sagt noe om hvordan medvirkning skal ivaretas. Formålsbestemmelsen i plan og bygningsloven § 1-1 legger opp til medvirkning og vesentlige endringer i en plan skal som hovedregel på høring. Det er ikke utredet eller begrunnet nærmere hvordan endringene i vedlegget skal forstås eller gjennomføres opp mot bestemmelsene om medvirkning. Dette er en vesentlig mangel ved lovforslaget og krever en nærmere utredning.

KS støtter i utgangspunktet frivillige ordninger og modeller som innebærer at kommunene får flere verktøy, og at kommunene fremdeles står fritt til å bruke utbyggingsavtaler. Innskrenkningsmulighetene som i praksis ligger i § 17-7 gjør imidlertid at frivilligheten strengt tatt ikke er lovfestet.

Behovet for innføring av statlig klageadgang er ikke tilstrekkelig begrunnet. KS vil også vise til at det ikke er redegjort for hvorvidt statsforvalter har tilstrekkelig kompetanse, og at bruk av knappe ressurser for å bygge opp slik kompetanse ikke er ønskelig.