Publisert: 23.06.2026
Dette ble klart etter Frostating lagmannsretts dom fra 13. mai 2026 (LF-2026-15344). Dommen er i tråd med KS´ forståelse av opplæringslova med forskrifter. Saken gjaldt en lærer med master og praktisk pedagogisk utdanning (PPU).
Kommunen vurderte at lærerens master fra BI ikke var relevant for undervisning i grunnskolen, jf. opplæringslova § 17-3 første ledd og forskrift til opplæringslova § 12-3 bokstav b. Læreren var derfor midlertidig ansatt etter opplæringslova § 17-3 tredje ledd (tidligere opplæringslov 10-6) frem til hun senere oppnådde 30 studiepoeng i engelsk. Hun ble da ansatt fast i deltidsstilling tilsvarende behovet for undervisning i engelsk. Da skolen over flere år ikke fikk tilstrekkelig med kvalifiserte lærere, fortsatte hun å være midlertidig ansatt etter opplæringslova for undervisning i andre fag enn engelsk.
Kommunen vant frem både i tingretten og lagmannsretten med at den midlertidige tilsettingen i deler av stillingen var lovlig etter opplæringslova § 17-3 tredje ledd. Dommen er enstemmig og rettskraftig.
For lagmannsretten gikk KS inn som partshjelper for kommunen, og Utdanningsforbundet erklærte partshjelp for læreren. Det var ikke bestridt at læreren oppfylte kravene i forskrift til opplæringslova § 12-3 bokstav d første setning med minst 240 studiepoeng fra universitet/høyskole, inklusiv pedagogisk utdanning. Uenigheten gjaldt forståelsen av andre punktum: «Dei som har slik utdanning, kan tilsetjast for å undervise i fag der dei har minst 30 studiepoeng relevant utdanning.»
Utdanningsforbundet anførte blant annet at når læreren hadde en lærerutdanning som oppfylte kravene i opplæringslova med forskrifter, var det ikke anledning til å ansette henne midlertidig etter opplæringslova § 17-3 tredje ledd. Det ble anført hevdet at masteren var relevant for undervisning i samfunnsfag, og at arbeidsgiver ikke kunne overprøve vurderingen gjort av høgskolen ved opptak til PPU. Utdanningsforbundet mente denne saken skilte seg fra faktum i Høyesteretts tidligere avgjørelse HR-2022-2049-A der den midlertidig ansatte ikke hadde en rammeplanstyrt lærerutdanning som kvalifiserte for arbeid i grunnskolen og videregående skole. Høyesterett kom i den saken til at treårsregelen i arbeidsmiljøloven § 14-9 syvende ledd, ikke gjelder for midlertidige ansettelser etter opplæringslova.
Videre anførte Utdanningsforbundet at når læreren oppfylte kravet om minst 30 studiepoeng i engelsk og var fast ansatt for å undervise i dette faget, var det uansett ikke anledning til å ansette midlertidig etter opplæringslova § 17-3 tredje ledd for undervisning i andre fag. Det ble vist til opplæringslova § 17-4 og at denne bestemmelsen ikke var til hinder for at ansatte som allerede var ansatt kunne benyttes til å undervise i andre fag.
Lagmannsretten kom til at opplæringsforskriften § 12-3 bokstav b må forstås slik at lærere med minst 240 studiepoeng fra universitet eller høyskole og med praktisk-pedagogisk utdanning ikke kan ansettes for å undervise i fag de har mindre enn 30 studiepoeng relevant utdanning i. I tråd med kommunen og KS’ forståelse la lagmannsretten til grunn at det var skoleeier som måtte vurdere om innholdet i den ansattes utdanning var relevant for å undervise i samfunnsfag i grunnskolen.
Lagmannsretten fastslår at en konsekvens av dette kompetansekravet for ansettelse, er at § 17-3 hjemler midlertidig ansettelse av lærere som ikke oppfyller kompetansekravet. Den omstendighet at denne læreren, i motsetning til den ansatte i HR-2022-2049-A, har en rammeplanstyrt lærerutdanning, ga ikke grunnlag for en annen konklusjon
Videre kommer lagmannsretten til at innføringen av krav om relevant kompetanse i undervisningsfag i opplæringslova § 17-4 ikke medførte en endring i kravene for tilsetting etter § 17-3 første ledd og forskrift.
Kravet for tilsetting i undervisningsstilling er relevant lærerutdanning, jf. § 17-3. Ikke all lærerutdanning er relevant. Dommen understreker betydningen av kompetansekravene for tilsetting slik de fremgår av opplæringslova og forskrift til den. Kravene er satt av lovgiver av hensyn til elevene og kvaliteten på undervisningen. Den enkelte skoleeier kan ikke fravike disse kravene av hensyn til den ansattes stillingsvern. Det fremgår tydelig av lovens forarbeider, at kompetansebehovet veier tyngre enn stillingsvernet til den ansatte. Dommen understreker også at det er skoleeier som må vurdere om en fagutdanning er relevant for undervisningsstillingen.
Les også artikkelen "Viktig dom om bruk av stillingskode 7960 undervisningsstilling uten godkjent utdanning"
