Trenger vi et veikart for digitalisering i offentlig sektor?

Dette innlegget av Kristin Weidemann Wieland ble publisert av Altinget 3. november 2025.

Spørsmålet ble diskutert på Nokios, den årlige konferansen for IKT i offentlig sektor, i en samtale mellom blant andre Digitaliseringsdirektoratet, KS og NAV.

Det ble blant annet pekt på hvordan styring og organisering i offentlig sektor ofte fører til fragmentering og at mye tid brukes på planlegging og utredning, fremfor handling som skaper verdi for innbyggere og næringsliv.

Å koordinere alt som foregår, og etablere en langsiktig «generalplan» for digitalisering av offentlig sektor, er nemlig verken ønskelig eller mulig.

Det er rett og slett en dårlig ide.

Koordinering kan hindre utvikling

Det er viktig med en overordnet retning, men denne må omsettes til praktisk handling i ulike sektorer, forvaltningsnivåer og tjenesteområder, hos tusenvis av offentlige og private virksomheter.

Det må skje helt ned i de konkrete produktene og tjenestene som skal gi faktisk verdi der de tas i bruk.

Å koordinere alt som foregår, er verken ønskelig eller mulig.

For mye koordinering kan føre til at lokale behov og initiativer ikke får plass til å utvikle seg.

Det som bør koordineres er bare det som kreves for at det skal være mulig å samspille om det vi faktisk må samarbeide om for å levere bedre på behovene hos dem offentlig sektor er til for.

Teknologi endrer seg fort

Begrepet veikart gir et inntrykk av at vi kan tegne en vei fra A til Å, gjennom et fast terreng.

Men det er ikke slik.

Teknologien endrer seg så raskt at det som virket å gi mening for ti år siden nesten er irrelevant i dag.

Hvor mange forutså for seks-syv år siden TikTok kom til å være den viktigste nyhetskilden for mange unge i 2025?

Og at de geopolitiske spenningene kom til å være så store at unge som skal inn i forsvaret snakker seg imellom om frykten for å havne i krig – ikke med andre soldater - men med andres droner?

Eller at vi i stedet for å finne ut av ting selv, ivrig lar maskinene tenke for oss og lage svar med utgangspunkt i et verdenshav av informasjon, krydret med litt sannsynlighetsregning og fri fantasi?

Begrepet veikart gir et inntrykk av at vi kan tegne en vei fra A til Å. Det er ikke slik.

Selv om vi ikke trenger en omfattende generalplan, er det heller ikke riktig å fortsette som før, der alle løser ting hver for seg.

Like behov kan løses i fellesskap.

Vi har mange felles behov

Den historiske måten å jobbe på har ført til at det i dag er vanskelig å få ting til å henge sammen uten store kostnader for både offentlige virksomheter og leverandører, og ikke minst innbyggerne våre.

Og noen viktige felles behov består, selv om teknologisk tilnærming for å løse dem endrer seg.

Arbeidet med felles offentlige fullmaktsløsninger startet for godt over ti år siden, men er ikke kommet stort videre. Det er noe de fleste mener vi bør løse felles, ikke minst for å gjøre det enklere for innbyggerne. Tross fagre planer – vi har ennå ikke kraftsamlet og fått det til.

Arbeidet startet for godt over ti år siden, men er ikke kommet stort videre.

Fremdeles mangler vi gode ID-løsninger som fungerer godt også for barn og unge og dem som sliter digitalt.

Utfordringen med god informasjonsflyt mellom alle aktørene i primær- og sekundærhelsetjenesten har kommet videre, men er langt fra løst.

Fremdeles bruker både ansatte og innbyggere uvettig mye tid til å lete etter og samle informasjon.

Det gjelder ikke bare innen helse. Arbeidet med å gi god digital støtte til samspillet mellom fagfolk fra ulike tjenesteområder som trengs for å møte innbyggere på en god måte, er knapt nok startet. Dette er en stor utfordring for de mest sårbare gruppene – som for eksempel utsatte barn og unge og andre mennesker med sammensatte behov for tjenester.

Vi må lære underveis

Et felles veikart må først og fremst gi en retning og prioritere noen få sentrale innsatsområder som det gir mening å løse i fellesskap.

For å ha verdi må veikartet forvaltes og holdes oppdatert, og det må kommunisere retning og vesentlige steg uten å være en fastlåst plan. Og vi må alltid starte med det første skrittet.

Hva, i denne innsatsen, er det viktigst og mulig å starte med? Vi må bør starte konkret og tjenestenært. Og når første steg er løst, hva tenker vi om hvordan vi bør gå videre? Bør vi i det hele tatt gå videre, eller er det noe annet som er viktigere nå? Læring skjer underveis, og svaret etter første steg er ikke nødvendigvis det vi trodde på forhånd.

Medfinansieringsordningen må styrkes

Ansvar for å løse felles behov bør gis til dem med best forutsetninger, kompetanse og kapasitet til å løse det på vegne av oss alle. Resten bør følge med, gi innspill slik at nødvendige behov blir ivaretatt, møtt, og være heiagjeng.

Enklest blir det om vi også finansierer det i fellesskap. Et godt sted å starte er å styrke (ikke kutte!) medfinansieringsordningen. Ikke minst må den gis en ny og endret innretning der midlene brukes til tiltak som alle er enige om vi må få på plass, prioritert i fellesskap.

Det starter med behovene

Vi må lykkes med mye annet enn felleskomponenter. Reell digital tjenesteutvikling handler om å skape løsninger som sparer tid for både innbyggere og ansatte, og som faktisk tas i bruk og fører til nye måter å jobbe på.

Det krever tette samspill mellom tjenesteeiere, de som skal bruke løsningene og de som har kunnskap om hvordan teknologi kan bidra til å møte behovene for å jobbe på nye måter. Gjerne ved gjenbruk av ting vi allerede har på plass.

KS Digital er etablert for å utvikle felles tjenester for kommunal sektor. Det starter alltid med behovene – hva ønsker vi å få realisert? Og det løses i tett samspill med brukere og tjenestene i kommunene, der noen går foran på vegne av fellesskapet og skaper noe som gir mening for alle.

Underveis har vi utviklet flere felleskomponenter som kan brukes i utvikling av nye tjenester. At det virker, ser vi ved hvor mange som faktisk tar løsningene som utvikles i bruk.

Nettopp fordi arbeidet har skjedd på kommunenes og tjenestenes egne premisser.

Vi må få ut gevinstene

Den største utfordringen er likevel å få digitaliseringen til å bidra til reell nytte.

Enten ved å redusere kostnader, spare tid for ansatte, eller redusere eller utsette behov for tjenester hos innbyggerne.

Til det må vi bli mye bedre enn i dag på å ta ut effekt i tjenestene. Vi må rett og slett endre måten vi arbeider på.

Vi må lykkes med de gode samspillene mellom organisasjon, menneske og teknologi – og aktivt følge opp at nytten realiseres.

Det får vi bare til med gode og ansvarlige ledere som pådrivere, godt samspill med tillitsvalgte, aktiv oppfølging av arbeidet – og ved å trekke alle med.