Høringssvar om ekspertgruppen som skal vurdere fremtidens forskerutdanning

KS bidrar gjerne i det videre arbeidet, og stiller oss til disposisjon for deltakelse både i ekspertgruppen og i referansegruppen. Nedenfor er KS' innspill gjengitt i sin helhet.

Mandatet må ivareta kommunesektorens behov for forskerutdannede

Kommunesektoren utgjør omkring en halv million ansatte, og ivaretar store samfunnsbærende oppgaver som demokratiarena, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og ikke minst som tjenesteleverandør av langt de fleste offentlige tjenester til befolkningen. Sektoren har stort fokus på å levere med kvalitet og effekt, men det er mangel på både kapasitet og kompetanse. Dette gjør at forskerutdannede i kommunal sektor er viktige i å kunne oversette forskningsbasert kunnskap, samt analysere, vurdere og komme med mer treffsikre forskningsbaserte løsninger.

Forskningsinnsatsen for, i og med kommunal sektor står i dag ikke i stil med de store og viktige oppgavene kommuner og fylkeskommuner har ansvar for. Når vi som samfunn nå står i og overfor enorme utfordringer i årene fremover, slår FN fast at 2/3 av bærekraftsutfordringene må løses regionalt og lokalt. Mange lokalsamfunn opplever at de allerede i dag står i en kritisk omstillingssituasjon. I dette omstillingsarbeidet trenger vi vesentlig mer forskning, kunnskapsutvikling og innovasjon som svarer på kommunenes og fylkeskommunenes behov, og som kommer til nytte i praksis.

For å beholde sin relevans må forskningssystemet leve tett på og sammen med kommunal sektoren. I meldingen om forskningssystemet slår regjeringen fast at «Politikere og ansatte i kommuner og fylkeskommuner spiller en nøkkelrolle i å omsette ny kunnskap til bedre praksis, nye løsninger og fremtidsrettede beslutninger. Derfor må kommuner og fylkeskommuner være aktive deltakere i forskningssystemet». Dette forplikter når nasjonal politikk skal omsettes i praktisk handling, slik som gjennom ekspertutvalgets sammensetning og mandat.

For å styrke forskningens relevans og nytte i kommunesektoren, trenger vi mer forskerkompetanse i egne rekker. Egen forskerkompetanse styrker mulighetene for at kommuner og fylkeskommuner kan lede forskningsinnsatser ut fra prioriterte kunnskapsbehov, styrker samspillet mellom kommunesektoren og forskningsmiljøer, og bygger bro fra ny kunnskap til ny praksis. Ph.d.-utdanningen er den eneste forskerutdanningen av høyere grad vi har i Norge, og det er avgjørende at utdanningen også ivaretar kommunesektorens behov.

Det er kritisk viktig at det finnes solide forskningssatsinger som er rettet mot kommuner og fylkeskommuners behov. Utover å styrke kunnskapsgrunnlaget i kommunesektoren, er forskningsmidler viktig for finansiering av doktorgradsprosjekter med relevans for kommuner og fylkeskommuner. Eksempelvis ser vi innen helse at langt de fleste tar doktorgrad innen spesialisthelsetjenesten, der også forskningsmidlene finnes. Ekspertgruppen bør vurdere hvilken betydning selve forskningsfinansieringen har for utdanning av forskere, og hvordan man kan kompensere for den store skjevfordelingen av midler mellom første- og andrelinjetjenesten.

Vurdere virkemidler for at flere tar forskerutdanning rettet mot kommunesektorens behov

Ekspertgruppen bør vurdere ulike virkemidler som kan stimulere til flere kandidater til forskerutdanningene som ønsker å jobbe for, med og i kommunal sektor. Overordnet bør ekspertgruppen vurdere muligheter for å styrke samarbeid mellom kommune og UH-sektoren. Det er helt sentralt at flere forskningsinnsatser rettes mot kommunesektorens behov. For å møte komplekse samfunnsutfordringer fremover, er det avgjørende å utvikle en forskerutdanning som er godt forankret i behovene i arbeidslivet.

Ekspertgruppen bør også vurdere mer målrettede ordninger, deriblant:

• Offentlig ph.d. har bidratt til å bygge forskningskompetanse, og er en attraktiv ordning (Menon Economics nr 106/2022). Samtidig får vi tilbakemelding fra kommuner og fylkeskommuner som opplever ordningen fragmentert og litt tilfeldig, og ikke nødvendigvis knyttet til der behovet for forskning og kunnskap er størst. Det bør vurderes å knytte flere av offentlig ph.d.-ene tydeligere opp mot de store samfunnsutfordringene, gjerne gjennom å forsterke konkrete forskningssatsinger. Det bør også vurderes å knytte ordningen opp mot KSF. Rammen for ordningen brukes i tillegg fort opp, og ordningen må styrkes slik at midlene står i forhold til behovet. Det bør også vurderes om kommuner kan samfinansiere offentlig ph.d.-stillinger, da KS erfarer at mindre kommuner har problemer med å finansiere sin andel av en offentlig ph.d.
  
  
• Egne SFIer og forskningssentre for kommunal sektor med de store samfunnsutfordringene som tema kan bidra til å skape nasjonal oppmerksomhet og være overbygning og «hjem» for ph.d.-kandidater og ferdigutdannete kandidater.
  
  
• Programfinansiering knyttet til samfunnsutfordringene kan legge til rette for at konsortier kan utvikles over tid, og være en arena for prosjektutvikling og samarbeid.
  
  
• Forskningsfinansiering må kunne tilfalle både kommunale aktører og bedrifter ved deltakelse i forskningsprosjekter, slik tilfellet er i finansiering i Horisont Europa. Dagens fordeling av forskningsmidler fra NFR begrenser muligheten ansatte i kommunesektoren har for å lede og være partner i forskningsprosjekter. Når midlene som tilflyter kommunesektoren er begrensede, er muligheten liten for å frikjøpe ansatte til forskningsarbeid.

Tiltak for å rekruttere og beholde forskerutdannede i kommunesektoren

Relevante arbeidsoppgaver og mulighet for å bruke og utvikle sin forskerkompetanse er viktig for å rekruttere og beholde forskerutdannede i kommuner og fylkeskommuner. I tillegg legger flere vekt på behovet for å være tilknyttet et forskermiljø. Utover å vurdere rekruttering til og utforming av forskerutdanningen, bør ekspertgruppen vurdere tiltak som bidrar til at forskerutdannede ønsker å jobbe og bruke sin kompetanse i kommunal sektor.

Kommunenes samarbeidsarena for forskning (KSF) er under etablering. KSF bygger samarbeid mellom små og store kommuner og forsknings- og utdanningsinstitusjoner, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Gitt vellykket og bærekraftig etablering av KSF, er potensialet stort for at samarbeidsstrukturen vil bygge robuste fagmiljøer og styrke omfanget av forskerutdannede som bruker sin kompetanse i kommunesektoren. Dette kan bidra til mer attraktive oppgaver for forskerutdannede i kommunene, og styrke deres muligheter til å anvende og utvikle sin kompetanse. Ekspertgruppen bør vurdere hvordan man kan tilrettelegge for at KSF-strukturen kan bidra til å styrke rekruttering til forskerutdanning i kommuner og fylkeskommuner, og tilby attraktive fagmiljø for forskere både under og etter utdanningsløpet. Innretningen på offentlig ph.d.-ordningen bør i størst mulig grad tilrettelegge for at kandidatene fortsetter å arbeide i kommunesektoren etter endt utdanning, gjerne knyttet til KSF.

KS’ Arbeidsgivermonitor 2025 viser at andelen stillinger i kommunal sektor med krav om høyere utdanning, er stigende. Sektoren står overfor stadig mer komplekse oppgaver og krav som krever spisset faglig kompetanse. Selv om mange med ph.d. som arbeider utenfor akademia oppgir at de ikke har behov for sin ph.d.-utdanning i det arbeidet de utfører, vil svært mange virksomheter oppleve at de har nytte av forskerutdannede som del av arbeidsstokken. Dette kan eksempelvis være evne til metodisk og konseptuell tilnærming til oppgaver med høy kompleksitet, og til å anvende forskningskunnskap mer aktivt i utviklingsarbeid og oppgaveløsning. Ekspertutvalget kan gjerne vurdere og belyse de særlige kvaliteter arbeidstagere med forskerutdanning tilfører arbeidslivet utenfor akademia.

Ekspertgruppen bør også vurdere støtteordninger for post.doc.-stillinger for personer med fullført doktorgrad som ønsker å arbeide (videre) i kommunal sektor, i likhet med post.doc.-stillinger i akademia. Ekspertgruppen bør også vurdere tiltak for delte stillinger mellom UH- og kommunesektoren. For eksempel kan Forskningsrådet ha virkemidler for delte stillinger slik som EU har tilrettelagt for i Horisont Europa. Samtidig er vi kjent med at det er utfordringer med delte stillinger for arbeidstagere, især på grunn av behovet for primærtilknytning til en arbeidsgiver og et arbeidsmiljø. Ekspertgruppen bør vurdere tiltak som bøter på disse utfordringene, samtidig som verdien av stillinger med tilknytning til både UH-sektoren og kommunesektoren ivaretas.