Uke 43: Haikjeften åpner seg…

Trenden i AKU-ledighet endret seg ikke fra august til september

Trenden i ledighetsraten ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) har med ukas reviderte tall vært 4,6 prosent i de siste 16 månedene, bortsett fra at den var 4,7 prosent i februar og mars i år. Trendledigheten revideres i prinsippet ved hver publisering, og nå trekkes trenden opp av at arbeidsledigheten som bare er sesongjustert kom opp i 5 prosent i september, etter 4,6 prosent i august og bare 4,1 prosent i juli. Arbeidsledigheten som bare er sesongjustert er veldig volatil, så en kan ikke legge stor vekt på denne økningen. Gjennomsnittsledigheten mellom finanskrisen og pandemien var 4,0 prosent, så AKU-ledigheten må fortsatt karakteriseres som relativt høy.

Det er spesielt arbeidsledigheten blant unge (15-24 år) som er høy i et historisk perspektiv. Trenden har ligget på i overkant av 14 prosent siden juni 2026. I den øvrige befolkningen, aldersgruppen 25-74 år, fremstår arbeidsledigheten som meget stabil siden mai i fjor, på 2,9-3,0 prosent. I de fem siste månedene har ledighetstrenden vært 2,9 prosent. Sommeren 2022 var trenden i arbeidsledigheten for denne hovedaldersgruppen på et bunnivå med 2,0 prosent. Gjennomsnittet i perioden 2010-2019 var 2,8 prosent.  

Det var tilnærmet ingen vekst i sysselsettingstrenden i AKU gjennom 2025, men den steg markert gjennom første halvår i år. I de siste månedene har økningen vært marginal. I alderen 25-74 år var sysselsettingen i september på nivå med mars i år og har falt 0,1 prosent gjennom 3. kvartal. For den yngste gruppen, 15-24 år, har det vært en vekst i sysselsettingen på hele 4,4 prosent siden slutten av fjoråret.

Målt som andel av befolkningen i relevant alder har sysselsettingstrenden økt gjennom første halvår i år, men deretter falt marginalt til 69,8 prosent i september. Det er en litt lavere rate enn i 2022 og 2023. Sysselsettingsratene er imidlertid høyere enn rett før pandemien. Det er de unge som nå står for hele økningen i det tidsperspektivet, mens sysselsettingsraten for aldersgruppen 25-74 år har de tre siste månedene vært marginalt lavere enn rett før pandemien.

Stabilitet i ikke-bosatte sysselsatte

AKU-tallene for sysselsetting gjelder kun bosatte og er dermed ikke helt konsistente med nasjonalregnskapstall som inkluderer alle. Antall ikke-bosatte sysselsatte viste en sterk trendmessig vekst før pandemien, med rundt 5.500 flere sysselsatte årlig. Antall ikke-bosatte sysselsatte falt mye i starten av pandemien, for deretter å hente seg opp igjen fram til årsskiftet 2022/2023, men nådde aldri nivået fra rett før pandemien. Etter et fall i starten av 2023 har antallet vært relativt stabilt, og nivået så langt i år har ligget rundt 5.000 lavere enn rett før pandemien.

Det er ikke bare bygg og anlegg som står for sysselsettingsnedgangen siden før pandemien, og den samlede nedgangen i sysselsetting er litt større for de andre næringene som har nedgang. Men det er også noen næringer som har økt sysselsettingen av ikke-bosatte. Den største økningen er i transport og lagring og bergverk og utvinning.

Høy kostnadsvekst for veganlegg bidrar til høy kommunal deflator

Byggekostnadsindeksen for veganlegg økte med 1,5 prosent fra 2. til 3. kvartal etter en vekst på 2,1 prosent kvartalet før. Sammenliknet med 3. kvartal i fjor har kostnadene økt med hele 6,1 prosent. Uendrete byggekostnader ut året vil gi en vekst i årsgjennomsnittet på 5,0 prosent. For boliger vil uendrete byggekostnader ut året gi en vekst på 4,0 prosent. Vekten til disse to indeksene for den rene prisdelen av kommunal deflator ligger dermed an til å øke klart mer enn konsumprisindeksen i 2026 som ble anslått til 3,3 prosent i nasjonalbudsjettet for 2027. Vekstanslaget for kommunal deflator for 2026 i NB27 var 4,0 prosent. Den høye veksten i byggekostnadene kan bety at kommunal deflator vil øke litt mer enn lagt til grunn i budsjettet.

Blandet drops fra SSBs Konjunkturbarometeret for industrien

I vurderingen av de generelle utsiktene for kommende kvartal var det i 3. kvartal litt flere optimister enn pessimister blant industrilederne, men overvekten av optimister ble marginalt redusert fra 2. kvartal. 

Etterspørsel og konkurranse er faktoren som klart flest peker på som begrensende for industriproduksjonen. I 1. kvartal var det 61,8 prosent som trakk fram dette, og andelen har falt litt gjennom siste halvår. Andelen som peker på arbeidskraft som begrensende faktor økte marginalt fra 2. kvartal, men er klart lavere enn i 1. kvartal og nærmere 38 prosent lavere enn toppen i 2. kvartal 2024. Det har vært en klar økning i de som oppgir tilgang på råstoff/energi som begrensende faktor etter høsten 2025. Det var 7,5 prosent som oppga dette i 3. kvartal.

Kapasitetsutnyttelsen i industrien gikk marginalt ned i 3. kvartal, men har vært ganske stabil siste halvannet år etter stort sett å ha falt siden starten av 2022. Kapasitetsutnyttelsen i 3. kvartal var 77,8 prosent, 2,1 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet fra 1990.

Er det viktig hvordan det går i industrien?

Verdiskapingen i industrien har i gjennomsnitt stått for mellom 8 og 9 prosent av fastlands-BNP siste ti år, men er likevel viktig for norsk økonomi i makro. For det første er 9 prosent tross alt ganske mye og hvis vi tar bort offentlig forvaltning, bolignæringen og kraftproduksjon fra nevneren er andelen rundt 13 prosent.

For det andre etterspør industrisektoren mange varer og tjenester til den løpende produksjonen fra andre (produktinnsats). Produktinnsatsen utgjør faktisk så mye som mellom 2 og 3 ganger verdiskapingen i industrien. Nå er mye av produktinnsatsen importert, men aktiviteten i industrien har betydelige ringvirkninger til norsk økonomi via etterspørselen.

For det tredje er lønnsomhetsutviklingen i industrien avgjørende for lønnsveksten i alle næringer gjennom frontfagsmodellen. Summa sumarum er industrien fortsatt viktig for norsk makroøkonomi selv om bruttoproduktets direkte andel av fastlands-BNP har falt med over 60 prosent siden 1970.   

Stigende og høy oljepris og sterkere krone

Oljeprisen har svingt mye også denne uka, men etter onsdag ettermiddag har det vært en klar tendens til økning. Prisen var fredag ettermiddag 116 dollar per fat, 10 dollar mer enn uka før. Det er den høyeste oljeprisen siden våren 2022, og ikke veldig langt unna «all time high» - nominelt. Realprisen på råolje er imidlertid langt unna prisene før oljenedturen i slutten av 2014. Målt i dollar og deflatert med KPI i USA, var prisen fredag om lag 30 prosent lavere enn årsgjennomsnittet i 2011. Målt i norske kroner og deflatert med norsk KPI var realprisen fredag 2 prosent lavere enn årsgjennomsnittet i 2022, men faktisk 9 prosent høyere enn årsgjennomsnittet i 2012.

Den importveide kronekursen (I44) styrket seg med 1,2 prosent i løpet av uka, og var fredag 9,5 prosent sterkere enn gjennomsnittet i fjor. Hvis krona skulle holde seg så sterk eller sterkere framover, er det grunn til å tro at inflasjonen vil komme ned til målet ganske raskt, med mindre prisimpulser internasjonalt på nytt øker og trekker opp KPI.

Oljefondet krymper – haikjeften åpner seg

Gjennom 3. kvartal falt verdien av oljefondet med 670 mrd. kroner. Avkastningen i utenlandsk valuta var -278 mrd. kroner, og sterkere krone bidro med 472 mrd. kroner til fallet. Fondet ble tilført 80 mrd. kroner. Verdien av fondet har etter 3. kvartal fram til fredag ettermiddag falt med 700 mrd. kroner (22.014). Verdien var da 21.300 mrd. kroner, 400 mrd. kroner mindre enn ved slutten av uka før.

Haikjeften er kallenavnet på de figurene i Finansdepartementets perspektivmeldinger og budsjettdokumenter som viser et økende sprik mellom statens utgiftsbehov og tilgjengelige inntekter, gitt et finansieringsbidrag fra oljefondet i tråd med handlingsregelen. En stor endring fra fjorårets til årets nasjonalbudsjett er at det mellomlangsiktige finanspolitiske handlingsrommet er borte. Allerede i 2028 erstattes det av et ikke ubetydelig inndekningsbehov. Haikjeften er altså rett rundt hjørnet.

Med utgangspunkt i fredagens verdi av fondet er vi alt inne i haikjeften, på den måten at forslaget til statsbudsjett ligger an til å sprenge 2,7 prosentgrensen som er den gjeldende forståelsen av handlingsregelen i ellers normale tider. Det er lenge siden vi kunne snakke om normalitet, men norsk økonomi som helhet er ikke inne i en dyp krise (etter min vurdering er kapasitetsutnyttelsen lavere enn både normalt og ønskelig, men ikke veldig mye) og det har ikke vært noe krakk på verdens børser. Kombinasjonen av sterkere krone og litt fall i verdens finansmarkeder har likevel krympet fondet med anslagsvis 1.550 mrd. kroner fra toppen til tross for at fondet også er tilført oljeinntekter i perioden.

Fredagens fondsverdi er 1.100 mrd. kroner mindre enn nasjonalbudsjettets anslag for verdien ved inngangen til 2027. Selv med tilførsel av mer oljeinntekter, vil dette medføre at oljepengebruken i 2027-budsjettet er over 30 mrd. kroner for høy. Full krise er det imidlertid ikke. Forslaget vil være om lag midt mellom 3- og 2,7-prosentbanene i oljepengebruk, men dette er en liten forsmak på hva som en eller annen gang vil komme og illustrerer dermed faren med å legge seg for tett på 3-prosentbanen: Verdens børser vil en eller annen gang gå på en skikkelig smell, og uten en skikkelig buffer vil handlingsregelen trolig dø med mindre verdens børser relativt raskt henter seg inn. Men hvis det er en boble som sprekker, er det tvilsomt om det vil skje raskt nok.

Det er ikke hensynet til inflasjon og rente som bør begrense bruken av oljepenger i dagens økonomiske situasjon, men hensynet til bærekraftige offentlige finanser. Tidligere beregninger på SSBs makromodell KVARTS (Økonomiske analyser 3/2017) viser at inflasjonseffektene av en mer ekspansiv finanspolitikk kan være svært små med utgangspunkt i en situasjon med en arbeidsledighet på rundt dagens nivå: En økning av offentlig konsum med 1 prosent eller rundt 12,5 mrd. kroner, vil øke inflasjonen med 0,02 prosentpoeng og heve renta med 0,06 prosentpoeng.