Publisert: 26.06.2026

Hovedbudskap: Vi må fornye velferdskommunen sammen

Store endringer i befolkningen og økonomien gjør at vi må løse større oppgaver med færre ressurser. Når virkeligheten endrer seg, må vi også endre og fornye velferdskommunen – sammen med alle gode krefter i lokalsamfunnet. Dette har kommunene lange tradisjoner for og det skal vi gjøre igjen.

  • De siste 50-60 årene har Norge opplevd en kontinuerlig vekst i velferd. Vi har hatt penger og arbeidskraft til å bygge opp et unikt velferdssamfunn. Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for mange av de viktigste tjenestene – som barnehage, skole, helse og omsorg.
  • Vi er vokst opp med å få stadig flere og bedre velferdstjenester. Nå går vi inn i en ny virkelighet hvor velferden ikke bare kan fortsette å vokse. Det er ikke fordi noen ønsker det, men fordi det norske samfunnet endrer seg: Befolkningen endrer seg kraftig, og statens utgifter vokser mer enn inntektene. Eldrebølgen kommer mens oljealderen går mot slutten.
  • Det blir dobbelt så mange eldre fram mot 2050, og mye større oppgaver i helse- og omsorgstjenestene. Men det blir færre i yrkesaktiv alder til å løse oppgavene. Arbeidskraft vil bli den store mangelvaren framover. Det blir også færre barn og unge som trenger barnehager og skoletilbud.
  • I tillegg til befolkningsendringene opplever vi en klima- og naturkrise som krever både penger og arbeidskraft. Det samme gjør forsvar og beredskap i en mer usikker verden.
  • Vi må alle ta innover oss at virkeligheten endrer seg – både politikere, medier, organisasjoner og innbyggere. Dette er endringer vi ikke kan betale eller rekruttere oss ut av.
  • Forandring kan være ubehagelig. Vi vil helst ha det slik vi er vant til. Men når både de menneskelige og økonomiske ressursene blir knappere, samtidig som oppgavene vokser, så må vi tenke nytt og finne nye løsninger.
  • Kommuner og fylkeskommuner vil fortsette å ta ansvar for velferdssamfunnet, men vi må skape nye løsninger sammen i lokalsamfunnet. Folkevalgte, ledere og ansatte i kommunene, sammen med innbyggere, frivillige organisasjoner og næringslivet.
  • Kommunene har en lang tradisjon for kontinuerlig fornyelse av tjenestene. Det er i kommunene, i lokaldemokratiet, at det norske velferdssamfunnet er blitt utviklet. Det er også lange tradisjoner for å gjøre dette i samspill med frivilligheten.
  • Som innbyggere må vi ta større ansvar for eget liv og velferd – holde oss friske så lenge som mulig og planlegge hvordan vi kan bo så lenge som mulig i egen bolig. Vi må ta vare på hverandre, stille opp for naboen, for barna våre og foreldrene når de blir gamle. Trygghet og omsorg må bli noe mer enn en leveranse fra kommunen, vi må skape det sammen.

Supplerende/utdypende budskap

I lokaldemokratiet skaper vi gode lokale tjenester sammen
  • Lokalt ansvar for velferdstjenestene er mest effektivt og mest demokratisk. Når beslutninger tas lokalt, kan tjenestene tilpasses behovene i hver kommune. I lokaldemokratiet kan folk være med å påvirke hvordan ressursene brukes og lokalsamfunnet utvikles.
  • Derfor er lokaldemokratiet best til å prioritere og bruke knappe offentlige ressurser effektivt og godt.
  • Kommune betyr fellesskap, og det er det lokale fellesskapet som er vår styrke. Endringene vi står foran vil bli vanskelige, men hvis vi klarer å gjøre det sammen, så får vi det til. Det norske fellesskapet har skapt resultater få andre kan vise maken til.
Rammestyring gir velferd og demokrati
  • Lokalt selvstyre innenfor statlige rammer gir best velferd og mest demokrati. Det er det stor enighet om mellom de politiske partiene. Det står både i Grunnloven og kommuneloven.
  • Regjering og Storting skal sette rammer, mens kommuner og fylkeskommuner har stor frihet til å finne lokale løsninger.
  • Hvis staten styrer for sterkt og detaljert, så svekker det lokaldemokratiets mulighet til å skape gode, effektive nye løsninger.
  • Lokal handlefrihet er særlig viktig i en tid hvor det er nødvendig å gjøre store endringer.
  • Det skal være likeverdige tjenester over hele landet, men ikke nødvendigvis helt like – fordi kommuner er veldig forskjellige.
  • Statlig detaljstyring undergraver også innbyggernes mulighet til å påvirke gjennom lokaldemokratiet og deres vilje til å delta aktivt som folkevalgte.
Store endringer i befolkningen
  • Norge står overfor store og varige endringer i befolkningen og økonomien. Det betyr at velferdssamfunnet også må endres, slik at alle fortsatt kan ha gode velferdstjenester.
  • Det blir dobbelt så mange eldre over 75 år de neste 15 årene, viser Statistisk sentralbyrås prognoser – fra rundt 400.000 til rundt 800.000 personer.
  • Det er veldig bra at vi er friskere lengre, kan jobbe lengre og kan være en ressurs for lokalsamfunnet også som pensjonister. Men denne kraftige veksten betyr også mye større oppgaver i helse- og omsorgstjenestene.
  • Samtidig stopper veksten helt opp for innbyggere i yrkesaktiv alder, mellom 20 og 66 år. Fra 2040 kan det bli litt færre i denne aldersgruppen. Det blir altså færre folk til å løse større oppgaver.
  • Fram til 2040 vil det bli om lag 40.000 færre unge under 20 år. Alle barn og unge skal få et godt barnehage- og skoletilbud, men når det blir så mange færre, må også tilbudet endres.
  • Kommunens og fylkeskommunenes inntekter fra staten følger innbyggerne. Når det blir færre barn og unge, og flere eldre, må ressurser derfor flyttes fra skole og oppvekst til helse og omsorg.
Store endringer i økonomien
  • Kommuneøkonomien er vanskelig for mange nå. Det skyldes høy prisvekst og høye renter over flere år og skattesvikt i 2024.
  • I årene framover vil den offentlige økonomien endre seg mer grunnleggende. Det blir flere pensjonister i forhold til folk i arbeid som betaler skatt, og statens inntekter fra olje- og gass vil etter hvert falle.
  • Samtidig øker utgiftene til helse og omsorg, forsvar og beredskap og klimatiltak.
  • Allerede i neste stortingsperiode ventes offentlige utgifter å vokse mer enn inntektene.
Slik kan vi fornye velferdssamfunnet sammen
  • Vi kjenner ikke alle løsningene i dag, vi må finne dem sammen. Men vi vet noe om retningen.
  • Når det blir mangel på arbeidskraft, må vi inkludere flest mulig i arbeidslivet. Altfor mange unge står utenfor utdanning og arbeid. Både staten, kommunesektoren og resten av arbeidslivet må ta ansvar for å få flest mulig inn. Å fullføre videregående skole er et avgjørende skritt.
  • Vi er friskere lenger og mange kan ha et lengre yrkesliv. «Yrkesaktiv alder» må fortsatt utvides.
  • For å bruke knappe ressurser best mulig, må kommuner og fylkeskommuner finne nye løsninger for å organisere arbeidet og tjenestene og ta i bruk teknologi.
  • Kommuner, frivillige organisasjoner og hver enkelt må ta ansvar for sin egen helse. Vi må forebygge sykdom og planlegge hvordan vi skal bo hjemme når vi blir eldre. Da kan vi redusere behovet for helse- og omsorgstjenester.
  • Folkevalgte må prioritere og sette rammer, mens dyktige ledere og kompetente fagfolk må få tillit til å løse oppgavene.
  • Kommuner må også samarbeide tettere med hele lokalsamfunnet – innbyggere, organisasjonsliv, kulturliv og næringsliv – for å skape nye løsninger sammen. Dette er det lange tradisjoner for i Norge.
  • Kommuner vil også samarbeide med andre kommuner og selv vurdere om det er hensiktsmessig å slå seg sammen.