Publisert: 26.06.2026
.Avgjørelsen er prinsipiell, og avklarer viktige rettslige spørsmål.
Saksforholdet
Den bakenforliggende tvisten var om Bufetat hadde oppfylt sin plikt til å stille til disposisjon en institusjonsplass for en gutt etter barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Barnevernet i Nordre Follo kommune hadde over tid fulgt opp en gutt med svikt i hjemmeomsorgen med omfattende hjelpetiltak. I lange perioder hadde gutten også i kommunens regi hatt opphold på institusjonen Omsorg AS. Nordre Follo kommune anmodet derfor om at Bufetat videreføre dette tilbudet som en institusjonsplass. Dette ønsket ikke Bufetat, som istedenfor tilbudte gutten institusjonsplass på Stendi AS.
Barneverntjenesten sendte deretter klage til statsforvalter, som i tilsynssak av 2. mars 2022 konkluderte med at Bufetat hadde oppfylt bistandsplikten på en forsvarlig måte.
Barneverntjenesten anmodet deretter flere ganger på ny om at Bufetat endret vurdering. Barneverntjenesten ba også statsforvalter om å gjenoppta tilsynet, men det skjedde ikke. Etter ytterligere dialog og avklaringer tilbydde Bufetat 20. mars 2024 institusjonsplass for gutten på Omsorg AS. I februar 2025 tok Nordre Kommune ut søksmål mot staten med krav om erstatning på kr. 6.178.256,- som var det tap kommunen anførte å ha som følge av Bufetats manglende bistand til institusjonsplassering i perioden april 2023 til mars 2024, fratrukket kommunens egenandel.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett konkluderer med at Nordre Follo kommune har adgang til å anlegge sak mot staten med krav om erstatning etter den alminnelige regel i tvisteloven § 1-3. Partene var enige om at den særlige søksmålsregelen for kommuner mot stat i tvisteloven § 1-4 a ikke kom til anvendelse i denne saken.
Høyesterett redegjør først for grunnvilkårene for å anlegge søksmål etter tvisteloven § 1-3. Det må foreligge et «rettskrav». Dette må ha tilstrekkelig «aktualitet» og «tilknytning» til partene. Det uttales at disse grunnvilkår gjelder både for private og det offentlige.
Høyesterett vurderer deretter hvorvidt vedtakelsen av tvisteloven § 1-4 a har betydning for denne vurderingen, noe Høyesterett avviser.
Deretter vurderes hvorvidt resultatet eller premissene i tidligere avgjørelse i HR-2024-1948 – A – knyttet til tvangsmulkt etter opplæringsloven - er avgjørende for resultatet. Høyesterett viser her blant annet til at det er «betydelig» forskjell mellom nevnte avgjørelsen og denne saken. Det vises i den forbindelse til at kommunen i sak for 2024 kunne reist søksmål innenfor 6 måneders fristen etter tvisteloven § 1-4 a, mens nevnte bestemmelse ikke gav Nordre Follo kommune søksmålsadgang. Heller ikke resultatet eller premissene i nevnte kjennelse anses derfor avgjørende. Høyesterett går også igjennom andre høyesterettsavgjørelser, men heller ikke disse er avgjørende for vurderingen i denne saken.
Høyesterett påpeker videre at det ikke er etablert andre tvisteløsningsordninger for denne type saker. Høyesterett er klar på at det at kommunen har adgang til å be om en tilsynssak av statsforvalter, ikke kan være avgjørende for spørsmålet om søksmålsadgang, slik staten anførte.
Høyesterett drøfter om den omstendighet at erstatningskravet er knyttet til offentlige oppgaver, har avgjørende betydning. Det uttales i den forbindelse at erstatningskravet bygger på et privat rettslig grunnlag – arbeidsgiveransvaret etter skadeerstatningsloven § 2-1 – men at tvisten «i realiteten (gjelder) fordeling av oppgaver og kostnadsansvar mellom ulike forvaltningsnivåer». Men Høyesterett finner heller ikke dette avgjørende for kommunens søksmålsadgang.
Høyesterett oppsummerer sin vurdering i avsnitt 59 og 60 slik:
«Uten søksmålsadgang etter tvisteloven § 1-4 a og uten en alternativ tvisteløsningsmekanisme har kommunen etter mitt syn et reelt behov for å få avgjort det fremsatte erstatningskravet for domstolene.
Etter en samlet avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende, har jeg blitt stående ved at det etablerte unntaket fra søksmålsadgangen der kommunen har hatt med saken å gjøre som offentlig myndighet, ikke kan gjelde i en situasjon der kommunen reiser et erstatningssøksmål mot staten basert på manglende overholdelse av bistandsplikten i barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Hvor langt unntaket ellers rekker, tar jeg ikke nærmere stilling til. Også kravet til tilknytning er dermed oppfylt».
Høyesterett tilføyer at den ved denne avgjørelsen ikke har tatt stilling til om kommunen kunne «fremme et søksmål mot staten om fastsettelse eller oppfyllelse av bistandsplikten», og det tilføyes at det her ikke treffes et «forvaltningsvedtak».
KS' vurdering
Høyesterett har etter vår oppfatning i nevnte kjennelse foretatt en viktig prinsipiell avklaring. Avgjørelsen innebærer at kommuner også ved utføring av offentlige oppgaver kan ha søksmålskompetanse etter den alminnelige regelen i tvisteloven § 1-3, selv om sakstypen faller utenfor den særlige regelen i tvisteloven § 1-4 a.
Høyesterett aksepterer med dette det prinsipielt grunnleggende at kommuner kan ha et reelt behov for å få prøvd om staten oppfyller sine lovbestemte plikter overfor kommuner, også på offentlige rettslige områder. Det gjenstår imidlertid å se hvorvidt avgjørelsen får betydning også på andre områder og i andre situasjoner enn hvor kommuner fremmer erstatningskrav for anført brudd på statens sine lovbestemte plikter.
Høyesteretts avgjørelse er etter vår oppfatning en naturlig oppfølging av Stortingets øvrige lovendringer i den hensikt å styrke det kommunale selvstyre, for eksempel i kommuneloven § 2-1 og § 1-1, herunder understrekning at kommuner har egne oppgaver og eget ansvar overfor sine innbyggere.
Se hele kjennelsen fra Høyesterett HR-2026-1421-A, (sak nr. 25-203244SIV-HRET)
