Publisert: 25.02.2026
Resultat
I dommen av 13. februar 2026 ble kommunen dømt til å oppfylle vedtaket fra Fylkesmannen i Trøndelag av 16. desember 2020 om å gi ut navnet på sykepleieren til foreldrene til pasienten. Kommunen ble også dømt til å erstatte omkostningene til advokat.
Høyesterett ga med andre ord foreldrene medhold i at innsynsretten til foreldrene var sterkere enn denne sykepleierens rett til vern av sitt navn.
Bakgrunnen for saken i Høyesterett
De ansatte på legevakten går ikke med navneskilt, presenterer seg ikke med navn og signerer kun med initialer i journalen. Alt dette er tiltak for å sikre de ansatte mot represalier fra pasienter og brukere dersom de er misfornøyde med avgjørelser som gjelder deres helse, meldinger til barnevernet mv. Legevakter er utsatte arbeidsplasser der det er en del rus- og psykiatriproblematikk. Også andre større legevakter har rutiner der de ikke signerer med navn, og navn gis heller ikke ut når det bes om innsyn i journal. Navn kan selvsagt måtte oppgis på et senere tidspunkt.
På bakgrunn av at innsynskravet var begrunnet i at sykepleieren hadde sendt melding til barnevernet etter en konsultasjon på legevakten, besluttet kommunen at det kun var journalen som skulle gis ut, ikke navnet. Det var med andre ord ikke helsehjelpen som var bakgrunnen for innsynskravet. Det gikk klart fram av innsynskravene fra foreldrene at barnevernssaken var bakgrunnen for innsynskravet, og det ble uttalt at formålet var å vurdere forsvarligheten av saksbehandlingen knyttet til habilitet og faglig kompetanse. Mor hadde møtt sykepleieren. Kommunen så derfor ikke at det kunne være noen habilitetsproblemer. Sykepleieren var også en voksen godt erfaren sykepleier. Det var opplyst til foreldrene at den som hadde konsultasjonen var sykepleier. De hadde ikke skriftlige innsigelser til helsehjelpen, og foreldrene kunne uansett klage både på helsehjelpen og på et eventuelt brudd på taushetsplikten for meldingen til barnevernet på bakgrunn av initialene. Innsynskravet kom dessuten etter at barnevernet hadde lukket undersøkelsessaken. Det var en stor påkjenning for sykepleieren å ikke vite hva navnet skulle brukes til og hun fikk vedvarende helseproblemer. I en slik situasjon var det lett å bli engstelig for hva som ville skje med henne om navnet hennes ble kjent. Hjemmelen kommunen brukte for å nekte innsyn i navnet, var arbeidsmiljøloven § 4-3 om de ansattes psykososiale arbeidsmiljø.
Fylkesmannen ga foreldrene medhold i at de hadde rett til å få vite hvem som skrev notatet, selv om det kun var initialer som stod i journalen. Det var ikke vist til noen annen hjemmel enn pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Sivilombudet var enig i dette, men hjemlet det i tillegg i helsepersonelloven § 40 andre ledd. Tingretten stadfestet dette, mens lagmannsrettens flertall på to fagdommere ga kommunen medhold i at navnet ikke måtte oppgis. Foreldrene anket deretter saken til Høyesterett.
Hovedregelen er at det er en rett på å få vite navnet til den som fører i pasientjournal
Kommunen fikk ikke medhold i at pasientens og pårørendes rettigheter er oppfylt ved at de får innsyn i initialer, ansattnummer e.l. til helsepersonell som fører i journal når de krever innsyn i pasientjournalen. De har som hovedregel også krav på å få vite navnet på vedkommende.
Kommunen hevdet at helsevirksomheten og annet helsepersonell som har behov for å vite navnet, vil ha kjennskap til dette på grunn av funksjonaliteten i journalsystemet. Pasient og foreldre vil på et senere tidspunkt få kjennskap til navnet i en klagerunde eller lignende, men de har ikke behov for dette på et tidligere tidspunkt. Problemstillingen er mest praktisk på legevakter. I de fleste andre helsevirksomheter vil pasient og foreldre ha hilst på helsepersonellet og på den måten kjenne navnet til den som fører i journal, selv om det kun er initialer som går frem av journalen.
Høyesterett er tilsynelatende enig med kommunen i at det ikke er rett til innsyn i opplysninger som er nødvendige og relevante i henhold til helsepersonelloven § 40 første ledd uten at journalen rettes, jf. helsepersonelloven § 42. Høyesterett er imidlertid ikke enig med kommunen i at pasient eller foreldre må kreve journalen rettet - eller helsepersonell må gjøre det av eget tiltak - også når det gjelder innsyn i hvem som har ført journalen etter helsepersonelloven § 40 andre ledd, se avsnitt 49. Navnet må gis ut uten at dette er gjort synlig i selve journalen.
Helsevirksomheter trenger ikke legge om sin praksis ved selve journalføringen
Det er positivt for alle helsevirksomheter at de ikke trenger å legge om sin praksis ved selve journalføringen, noe kommunen adresserte var viktig overfor Høyesterett. Helsepersonell kan fortsatt undertegne med initialer eller for eksempel ansattnummer. Dersom det kommer innsynskrav i navnet, må det som hovedregel gis ut. Høyesterett formulerte dette slik i avsnitt 40:
Dersom det av praktiske årsaker er brukt initialer for å identifisere hvem som har ført journalen, må dette kunne godtas, forutsatt at innsynsreglene praktiseres slik at pasienten får opplyst hvem som har ført journalen.
Personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f hjemler ikke unntak fra retten til å vite navnet i denne saken
Det er en snever unntaksadgang fra retten til innsyn i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 dersom dette er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær. Det er ikke adgang til unntak fra innsyn av hensyn til andre, herunder helsepersonell.
Kommunen vurderte det slik at det ikke var klart at forvaltningsloven § 19 eller arbeidsmiljøloven § 4-3 ville kunne gjelde i tillegg til de snevre unntakene som nevnt. Det følger imidlertid av klare uttalelser i forarbeidene at personopplysningsloven § 16 kan hjemle unntak fra retten til innsyn i pasientjournal etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Avveiningene ville langt på vei være de samme. Kommunen vurderte det derfor slik at det var denne bestemmelsen som best vil sikre muligheten for å vinne frem med et unntak fra retten til innsyn i denne saken.
Personopplysningsloven § 16 første ledd gir seks ulike grunnlag for å unnta fra innsyn. Et av grunnlagene er for opplysninger som det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om. Kommunen anførte at de ankende parter ikke har behov for navnet og at sterke private og offentligrettslige hensyn tilsier unntak. Kommunen anførte følgende;
- Den personvernmessige interessen i innsyn i navnet er begrenset, siden
- pasientjournalen er gitt ut,
- foreldrene kjenner til at samme sykepleier både skrev journal og sendte meldingen,
- det er ingen holdepunkter for at innsyn er begrunnet i kontroll av lovligheten av behandlingen av personopplysninger,
- innsynskravet kom etter at barnevernssaken var avsluttet og
- foreldrene har ikke behov for navnet for å ivareta pasient- og brukerrettigheter, rettigheter i barnevernssaken eller andre rettigheter - Det er en åpenbar og grunnleggende privat og offentlig interesse å sikre meldinger til barnevernstjenesten, jf. Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og Grunnloven § 104 andre ledd.
- Det er en åpenbar og grunnleggende privat og offentlig interesse å ivareta personvernet til helsepersonell av hensyn til dennes rett til privatliv og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jf. EMK artikkel 8, Grunnloven § 102 og arbeidsmiljøloven § 4-1, jf. § 4-3 sjette ledd. Herunder ble det blant annet anført at den ansatte saken gjaldt hadde blitt sykmeldt.
Det var kun det forhold at sykepleieren hadde fått plager som ble nevnt i dommen i avsnitt 60:
Kommunen har vist til at sykepleieren i saken her har fått mange plager, også med sykemeldinger, som følge av saken. Jeg finner det klart at dette ikke er tilstrekkelig til at innsyn kan nektes. A og B opplyste i begjæringen om innsyn at formålet var å vurdere forsvarligheten av saksbehandlingen knyttet til habilitet og faglig kompetanse. Dette er i tråd med et grunnleggende hensyn bak innsynsretten. Det er ikke fremlagt noen holdepunkter for at opplysningene vil bli misbrukt.
Det må ifølge Høyesterett noe mer til enn at helsepersonellet har hatt mange plager og vært sykemeldt. Kommunen fikk som nevnt ikke medhold i at dette unntaket kom til anvendelse i saken.
Betydningen av dommen for andre saker
Når kommuner får innsynskrav i navn på den som fører journal, er hovedregelen at navnet må gis ut. Det vil være mulig å gjøre unntak etter personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f dersom det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å gi det ut. Høyesterett mener det ikke er nok at helsepersonell blir sykmeldt eller får helseplager av innsynskravet. Dersom det hadde kommet indikasjoner på at foreldrene ville misbruke opplysningen om navnet, kan det være at resultatet kunne blitt et annet. Det er rettspraksis som framover vil vise hvor den nærmere grensen går.
For offentlige organer som vurderer unntak basert på den offentlige interesse i å sikre meldinger til barnevernstjenesten, gir dommen mer begrenset veiledning. Problemstillingen blir ikke drøftet av Høyesterett på tross av at dette ble løftet høyt frem av kommunen.
Behov for endringer i regelverket
KS vil vurdere behovet for endringer i regelverket for å sikre helsepersonell på utsatte arbeidsplasser på en klarere og bedre måte, samt å sikre at bekymringer som etter helsepersonelloven § 33 skal meldes, fortsatt meldes. KS vil ha dialog med Sykepleierforbundet og Legeforeningen i dette arbeidet. Dersom det er medlemmer som har innspill, er det fint om dere tar kontakt med undertegnede som var prosessfullmektig i saken.
Dommen
Dommen kan leses her: Norges Høyesterett - Dom: HR-2026-372-A - Lovdata
