Fraskrivelse av stillingsvernet: Ny dom fra lagmannsretten

Av Geir Winters, KS Advokatene

I en nylig avsagt dom ble Lødingen kommune enstemmig frikjent av Hålogaland lagmannsrett. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven om fraskrivelse av stillingsvern mot etterlønn er som lagmannsretten presiserer «ment å gi en relativt enkel og forutsigbar prosess for arbeidsgiver til å bytte ut en leder som man ikke lenger har tillit til, uten at denne nødvendigvis er noe å bebreide eller det er veldig konkret hvorfor arbeidsgiver ikke lenger har tillit». Dommen er ikke rettskraftig ved publisering av denne artikkelen.

Sakens hovedspørsmål

Øverste leder i en virksomhet, eksempelvis en kommunedirektør, har anledning til å inngå en avtale med arbeidsgiver om å si i fra seg sitt stillingsvern mot etterlønn ved fratreden. Dette følger av arbeidsmiljøloven § 15-16 (2). Bestemmelsen sier: «Reglene om oppsigelse i dette kapittel gjelder ikke for virksomhetens øverste leder dersom vedkommende i forhåndsavtale har sagt fra seg slike rettigheter mot etterlønn ved fratreden.»  Spørsmålet i saken var om det gjelder andre krav til saklighet og saksbehandling fra arbeidsgivers side når arbeidsgiver velger å utløse denne forhåndsavtalen. Fra kommunedirektørens side ble det argumentert med at slike krav til saklighet og saksbehandling følger av arbeidsgivers styringsrett og at arbeidsgivers beslutning er et enkeltvedtak hvor forvaltningslovens saksbehandlingsregler må gjelde.

Begrensninger ved bruk av styringsretten

Ved bruk av arbeidsgivers styringsrett har Høyesterett ved flere anledninger uttalt at domstolene kan kontrollere om arbeidsgiver har tatt utenforliggende hensyn og om beslutningen er vilkårlig eller uten et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Dette innebærer en kontroll av om arbeidsgiver har misbrukt sin styringsrett. Ut fra lagmannsrettens dom vil disse reglene ha en meget begrenset plass når det er inngått en forhåndsavtale om fraskrivelse av stillingsvern mot etterlønn. Dette er beskrevet på følgende måte i dommen:

Lagmannsretten mener at det må ses hen til formålet med bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 15-16 andre ledd. Bestemmelsen er gitt vel vitende om og i den hensikt å svekke arbeidstakerens interesser mot økonomisk kompensasjon uten arbeidsplikt. Etter lagmannsrettens syn vil det forrykke styrkeforholdet dersom det på ulovfestet grunnlag legges vesentlige begrensninger på arbeidsgivers anledning til å avslutte arbeidsforholdet i medhold av forhåndsavtalen med arbeidstaker. Det vil slik lagmannsretten ser det ikke være noe krav om utstrakt anledning til å imøtegå arbeidsgivers ønske eller argumentasjon for å avslutte arbeidsforholdet. Det kan heller ikke kreves noen begrunnelse for arbeidsgivers beslutning om å avslutte arbeidsforholdet. Slik lagmannsretten ser det er dette et utslag av at arbeidstaker har fraskrevet seg det vern som ligger i arbeidsmiljøloven kapittel 15.

Terskelen for å begrense styringsretten ligger høyt for den aktuelle sakstypen

Lagmannsretten går imidlertid ikke så langt som å uttale at arbeidsgivere står helt fritt i ethvert henseende. Dersom arbeidsgivers beslutning eksempelvis er basert på et infamerende rykte uten rot i virkeligheten, som leder til en hastig avslutning av arbeidsforholdet, uten et minimum av undersøkelser eller reell anledning til imøtegåelse, vil dette kunne stride mot allmenne saklighetsnormer. Selv ut fra dette eksempelet finner lagmannsretten grunn til å moderere seg gjennom å presisere at:

Innholdet i normen må likevel tilpasses de særlige forhold som bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 15-16 andre ledd skal ivareta, og ikke forrykke balansen i avtaleforholdet. Bestemmelsen er ment å gi en relativt enkel og forutsigbar prosess for arbeidsgiver til å bytte ut en leder som man ikke lenger har tillit til, uten at denne nødvendigvis er noe å bebreide eller det er veldig konkret hvorfor arbeidsgiver ikke lenger har tillit.

Etter lagmannsrettens oppfatning må terskelen for å konstatere misbruk av styringsretten i et tilfelle som dette ligge høyt for at avtaleklausulen skal kunne fylle sitt tiltenkte formål. Dersom det stilles strenge krav til arbeidsgiver for å dokumentere grunnlaget for hvorfor man vil benytte seg av avtaleklausulen og prosessen rundt dette, vil arbeidstakeren, som har fraskrevet seg rettighetene etter arbeidsmiljøloven kapittel 15 mot etterlønn, kunne komme i posisjon til å forhandle seg fram til en bedre løsning mot at striden bilegges. Dette vil i så fall være i strid med en av formålene med bestemmelsen.

Med disse utgangspunktene er lagmannsretten klar på at Lødingen kommune hverken har tatt utenforliggende hensyn eller truffet en avgjørelse som er vilkårlig eller uten et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

Forvaltningsloven kommer ikke til anvendelse

I saken var det også et tema om kommunens beslutning om å utløse avtalen om fratreden mot etterlønn var en «oppsigelse» og dermed et enkeltvedtak etter forvaltningslovens § 2 annet ledd. I så fall ville saksbehandlingsreglene om enkeltvedtak komme til anvendelse. Her konkluderte lagmannsretten med at et slikt vedtak ikke var et enkeltvedtak. Lagmannsretten konkluderte også med at de ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper ikke begrenset kommunens handlingsrom ut over reglene som begrenser arbeidsgivers styringsrett. Etter lagmannsrettens dom er det med andre ord ingen særregler som kommer til anvendelse for en offentlig arbeidsgiver når det er inngått en avtale om fraskrivelse av stillingsvernet mot etterlønn. Det er de samme reglene her som i privat sektor.

---

Dommen i Hålogland lagmannsrett - Lovdata

Nå gjenstår det å se om dommen blir påanket og om den i så fall blir behandlet av Høyesterett.

---

Lødingen kommune var i saken representert av advokat Frode Lauareid. KS erklærte partshjelp til fordel for Lødingen kommune og var representert av advokat Øyvind Gjelstad. Begge fra KS Advokatene.