Pressevakt
kom@ks.no 24 13 26 01På oppdrag for KS har Menon Economics, i samarbeid med Advokatfirmaet Berngaard og Norconsult vurdert om dagens norske definisjon av tettbebyggelse er hensiktsmessig i lys av kravene i EUs reviderte avløpsdirektiv. Direktivet, vedtatt i EU høsten 2024, skjerper kravene til rensing av avløpsvann og utvider virkeområdet til å omfatte mindre tettbebyggelser. Den norske definisjonen er i dag mer rigid enn det direktivet legger opp til, og det var behov for å utrede det nasjonale handlingsrommet og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av ulike definisjoner.
Foto Mostphotos
Dokumenter
Det reviderte avløpsdirektivet fra EU skjerper kravene til avløpsrensing og utvider virkeområdet til flere typer bebyggelse. Hvordan Norge definerer tettbebyggelse vil ha stor betydning for hvilke områder som omfattes av kravene og dermed for både kostnader og miljøeffekter. FoU-rapportens sentrale funn oppsummeres her:
- Norge har et betydelig juridisk handlingsrom til å definere tettbebyggelse mer fleksibelt enn i dag.
Den juridiske analysen viser at det reviderte avløpsdirektivet gir medlemslandene stor frihet til å konkretisere hva som menes med "tilstrekkelig konsentrert bebyggelse". Direktivet anbefaler en veiledende terskel på 10–25 personekvivalenter (pe) per hektar, men dette er ikke bindende. Det betyr at Norge kan utforme en definisjon som i større grad tar hensyn til norske forhold, uten å komme i konflikt med EU/EØS-retten. - Fire alternative definisjoner er vurdert. Ett av dem basert på ssb’s tettstedsdefinisjon på 25 pe/ha gir lavest samfunnsøkonomiske kostnader.
Rapporten vurderer fire konkrete alternativer til dagens definisjon, basert på ulike kombinasjoner av geografisk avgrensning (tettsted eller grunnkrets) og befolkningstetthet (10 eller 25 pe/ha). Alternativet som tar utgangspunkt i SSBs tettstedsavgrensning og setter terskelen til 25 pe/ha, gir lavest investerings- og driftskostnader, og dermed høyest samfunnsøkonomisk lønnsomhet. - Potensialet for besparelser ved å utnytte handlingsrommet er anslått til om lag 15 milliarder kroner.
Sammenlignet med dagens definisjon (nullalternativet), viser analysen at en mer fleksibel definisjon kan redusere de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene med opptil 15 milliarder kroner. Dette inkluderer lavere investeringskostnader knyttet til sekundærrensing, reduserte drifts- og vedlikeholdskostnader og lavere gebyrbelastning for innbyggerne.
- Rapporten viser at dagens definisjon kan føre til at små og spredte bebyggelser omfattes av krav som er ment for mer tettbygde områder.
Den norske definisjonen er i dag basert på avstand mellom bygninger (400 meters regel) og en sammenkoblingsregel som gjør at spredt bebyggelse kan regnes som én tettbebyggelse. Dette kan føre til at områder med lav befolkningstetthet omfattes av krav som i direktivet er tiltenkt mer urbane områder, noe som gir uforholdsmessig høye kostnader uten tilsvarende miljøgevinst.
- Gebyrene for innbyggere i enkelte kommuner kan dobles dersom dagens definisjon videreføres.
I flere av de analyserte kommunene viser beregningene at gebyrene kan øke betydelig dersom dagens definisjon videreføres. For Øygarden som er et av eksempelkommunene i analysen kan gebyret øke fra 7 400 til 13 800 kroner per år. Dette skyldes at flere områder, inkludert spredt bebyggelse på øyer og langs kysten, omfattes av krav til sekundærrensing. Det utløser store investeringer i nye renseanlegg og omfattende ledningsnett, som igjen gir høyere kostnader for innbyggerne.