Kommunesektorens bruk av kunnskap fra FoU

​Kommunene har ulike roller i FoU-aktivitetene. Godt over halvparten av kommunene har vært involvert i ett eller flere FoU-prosjekter de siste fem årene. Grad av involvering varierer fra å delta som rene «forskningsobjekter» og informanter til å initiere egne forsknings- og utviklingsprosjekter. Flertallet opplever en positiv nytteverdi av deltakelse i FoU-prosjekter; dette gjelder særlig prosjekter der kommunesektoren selv har tatt initiativ til prosjektet. Det er få kommuner som har utarbeidet FoU-strategier.  I hovedsak er det de store kommunene (over 50 000 innbyggere) som har utarbeidet en slik strategi. I den grad mindre kommuner har utarbeidet FoU-strategier, er de ofte utviklet i samarbeid med andre kommuner. Et suksesskriterium når det gjelder nyttiggjøring er at kommunene må være aktive og spille inn sine behov i prosjektene de deltar i, og at de må ha tett dialog med FoU-miljøene i hele prosjektperioden. Forankring i politisk og administrativ ledelse i kommunen er også viktig for et vellykket prosjekt. Det er mange kunnskapsmiljøer som forsker på problemstillinger som er viktige for kommunesektoren – for eksempel de store forskningsområdene helse, omsorg og skole. Kunnskapsmiljøene har dermed alle insentiver til å inkludere kommunen i forskningsarbeidet; både for å sikre relevans og for tilgang til data. I de tilfellene der det er forskningsmiljøene som kommer til kommunene – og ikke motsatt – kan det være særlig grunn til å være oppmerksom på et mulig sprik mellom det forskningsmiljøene oppfatter som interessante problemstillinger og det kommunene selv er opptatt av. Fylkeskommunene er regionale utviklings­aktører og forvaltere av forskningsvirkemidler. I fylkeskommunene vektlegges FoU dermed særlig høyt i regional utvikling, og på utdanningsområdet. Innen regional utvikling synes det å være tett samarbeid med FoU-miljøer, særlig i forbindelse med utvikling av regionale planer.

Basert på resultatene fra prosjektet, anbefales det at KS fortsatt ivaretar sin rolle når det gjelder å påvirke forskningspolitikken i retning av sterkere insentiver for forskning på og med kommunesektoren. KS' egen FoU-ordning er bare én av mange mulige kunnskapskilder for kommunesektoren, og dette prosjektet har ikke vært noen «evaluering» av denne ordningen. En annen anbefaling er at KS' FoU-ordning fortsatt bør prioritere prosjekter som berører flest mulig av medlemmene og har overføringsverdi.  Kommuner som allerede er har erfaringer med FoU-arbeid har god kunnskap om relevante samarbeidsmiljøer, mens kommuner som i mindre grad er brukere av FoU ikke har denne kunnskapen i like stor grad. KS oppfordres til å etablere fagspesifikke nettverk og arenaer for tettere samarbeid mellom kommunesektoren og forskningsmiljøer. Hovedanbefalingen til KS' medlemmer i kommuner og fylkeskommuner er at de drøfter, på et strategisk nivå, hvilke områder de ønsker å prioritere å bli bedre på, og på hvilken måte. Her kan en FoU-strategi være et godt virkemiddel.