Publisert: 11.06.2026
Ukrainske kommuner har spilt en avgjørende rolle i å opprettholde grunnleggende samfunnsfunksjoner, håndtere humanitære behov og bidra til nasjonal motstandskraft. Erfaringene viser at kommunenes evne til å opprettholde tjenester og sikre befolkningen også i krig er en forutsetning for statens samlede funksjonsevne, i tråd med Nato-traktatens artikkel 3.
Samtidig må erfaringene forstås i lys av store forskjeller mellom Ukraina og Norge. De gir ikke en direkte oppskrift, men peker på sentrale prinsipper for beredskap, organisering og samspill.
Her er åtte sentrale lærdommer:
1. Kommunen som bærebjelke i krisehåndtering
Ukrainske kommuner har i stor grad vært operative gjennom hele krigen. Flere har opprettholdt eller gjenopptatt normal drift relativt raskt etter invasjonen, til tross for omfattende ødeleggelser og usikkerhet.
Samtidig har kommunene håndtert flere kriser parallelt: ødelagt infrastruktur, store befolkningsforflytninger, press på helse- og sosialtjenester og mangel på personell. Erfaringen er tydelig: Kommunene er ikke bare tjenesteytere, men nøkkelaktører i krisehåndtering og samfunnets samlede motstandskraft.
Les mer i KS-rapport om Ukrainas erfaringer om beredskap
2. Kritiske tjenester under bortfall av infrastruktur
Målrettede angrep på energi- og annen kritisk infrastruktur har hatt store konsekvenser for ukrainske kommuner. Langvarige strømbrudd påvirker vannforsyning, kommunikasjon, helse og oppvarming.
Kommunene har derfor måttet ta i bruk alternative løsninger, som nødstrøm og manuelle systemer, ofte med krevende logistikk. Drikkevann har flere steder blitt en knapphetsressurs.
Erfaringene viser behovet for å planlegge for langvarig bortfall av kritiske samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur. Redundans, alternative løsninger og tydelige prioriteringer er avgjørende. For norske kommuner understreker dette viktigheten av å kunne opprettholde drift også uten stabil strøm og digitale systemer.
Les mer i KS-rapporten om langvarig strømbortfall i ukrainske kommuner
3. Desentralisering og lokal handlekraft
Desentraliseringsreformen i Ukraina etter 2014 ga kommunene større ansvar og handlingsrom. Dette har styrket tilliten til lokale myndigheter, som har vist seg avgjørende i krisehåndtingen.
Tillit bygges over tid gjennom tydelig kommunikasjon, nærhet til innbyggerne og evne til å levere tjenester også under press. Dette har vært en forutsetning for rask lokal respons.
Desentralisering handler også om løsninger: Overgangen til mer distribuerte energikilder, som solenergi og batterilagring, har redusert sårbarhet og gitt økt fleksibilitet.
4. Fysiske møteplasser og lokal tilstedeværelse
Mange kommuner har etablert fysiske møteplasser, såkalte «resilienspunkter». Disse fungerer som lokale knutepunkter for strøm, varme, vann, informasjon og sosial støtte.
De er særlig viktige når digitale systemer svikter, og bidrar både til praktisk overlevelse og sosial stabilitet. For norske kommuner peker dette på verdien av fysiske kontaktpunkter i kriser.
5. Kommunikasjon som kjerneoppgave
Krisekommunikasjon har vært en sentral oppgave. Ukrainske kommuner har brukt flere parallelle kommunikasjonskanaler, der digitale løsninger suppleres med analoge og direkte kontaktflater.
Tydelig og kontinuerlig kommunikasjon er avgjørende for å motvirke usikkerhet, rykter og desinformasjon. Erfaringen viser at informasjon må kunne nå fram også uten digitale systemer, og at tilstedeværelse over tid er nødvendig for å opprettholde tillit.
Les mer om hvordan ukrainske kommuner kommuniserer i krig (pdf)
6. Samspill med sivilsamfunn og næringsliv
Krisehåndtering skjer i stor grad i samarbeid med sivilsamfunn og næringsliv. Frivillige, innbyggere og lokale virksomheter har spilt en sentral rolle i å støtte kommunale tjenester.
Kommunene fungerer som koordinatorer for lokale ressurser, og krisehåndtering fremstår som et samspill mellom myndigheter og sivilsamfunn. Etablerte samarbeidsrelasjoner før kriser oppstår, gjør det lettere å mobilisere raskt.
7. Fleksibel organisering under press
Krigen har ført til betydelig personellmangel, som følge av evakuering, mobilisering og flukt. Dette har tvunget fram mer fleksibel organisering i kommunene.
Ansatte fyller flere roller, og både frivillige og internt fordrevne bidrar i tjenesteproduksjonen. Samtidig har digitalisering gjort det mulig å opprettholde administrative oppgaver selv når fysiske lokasjoner er utilgjengelige. Erfaringen peker på behovet for organisasjoner som raskt kan tilpasse seg nye rammebetingelser.
8. Evakuering og mottak av befolkning
Evakuering og håndtering av store befolkningsforflytninger har vært en sentral oppgave for ukrainske kommuner. Dette krever kapasitet til transport, mottak og koordinering mellom forvaltningsnivåer.
Erfaringene viser betydningen av tydelige planer og avklarte ansvarsforhold i forkant.
Les mer om Ukrainas veteranpolitikk og universell utforming (pdf)
Hva er relevant for norske kommuner?
Ukraina befinner seg i en aktiv krigssituasjon med et langt høyere trussel- og skadebilde enn norske kommuner normalt vil møte. Erfaring med konflikt siden 2014 har gitt høy mobilisering og beredskapskultur i befolkningen.
Det er også organisatoriske forskjeller. Ukraina har et flernivåsystem med mindre tydelig ansvarsdeling mellom folkevalgte organer og statlige administrasjoner, og under krigslovgivning har statlige (militære) myndigheter utvidede fullmakter. Ukrainske kommuner har mange av de samme oppgavene som norske, men også oppgaver som i Norge ligger til fylkeskommunene, og har i tillegg fått utvidede beredskaps- og humanitæroppgaver (les mer i KS-rapporten om regionale myndigheter i Norge og Ukraina).
Ressursgrunnlaget er gjennomgående svakere, og mange kommuner er avhengige av internasjonal støtte.
Samlet innebærer dette at erfaringene fra Ukraina må forstås som erfaringer fra en høyrisikokontekst med andre institusjonelle og materielle forutsetninger enn i Norge.
Til tross for forskjellene gir erfaringene viktige læringspunkter. De viser at kommunene er en bærebjelke i samfunnets evne til å håndtere kriser.
For norske kommuner peker erfaringene særlig på behovet for å:
- planlegge for langvarig bortfall av kritisk infrastruktur
- sikre redundans og desentraliserte løsninger
- opprettholde fysiske kontaktpunkter og lokal tilstedeværelse
- styrke krisekommunikasjon
- samarbeide tett med sivilsamfunn og næringsliv
- ha fleksibel organisering og evne til omstilling
Erfaringene understreker særlig betydningen av robuste grunnleggende tjenester.
Et kunnskapsgrunnlag i utvikling
Erfaringene fra Ukraina utvikler seg i takt med krigen. KS vil oppdatere denne siden med nye analyser og læringspunkter etter hvert som mer kunnskap blir tilgjengelig.
Dersom du jobber i en kommune eller fylkeskommune og ønsker å delta i erfaringsdeling med ukrainske kommuner, kan du bli en del av KS’ Ukraina-nettverk.
