Ung bak murene: Erfaringer og ettervirkninger av soning som ung voksen

Skrevet av masterstudent Mona Ali ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo.

Les hele masteroppgaven her: Ung bak murene: Erfaringer og ettervirkninger av soning som ung voksen

Bakgrunn og metode

Unge voksne befinner seg generelt i en livsfase der utdanning, arbeidstilknytning, identitet og sosiale relasjoner ofte er i etablering. Når fengselsstraff gjennomføres i denne perioden, skjer soningen parallelt med disse prosessene. Studien bygger på kvalitative intervjuer med fem personer som sonet fengselsstraff i alderen 18–25 år. Formålet har vært å få innsikt i hvordan deltakerne selv beskriver erfaringer med kriminalitet, soning og livet etter løslatelse, og hvordan disse erfaringene har fått betydning for veien videre.

Hovedfunn

Veien inn i kriminalitet: Et sentralt funn er at veien inn i kriminalitet sjelden kan forstås som enkeltstående valg. Selv om studiens hovedfokus er rettet mot soning og tiden etter, viser fortellingene om veien inn i kriminalitet hvordan tidligere livserfaringer har betydning for hvordan deltakerne forstår og erfarer soning. Deltakerne beskriver oppvekster preget av økonomisk knapphet, begrensede levekår og opplevelser av utenforskap. Kriminalitet ble beskrevet som en måte å dekke behov, bidra til familien og oppleve normalitet på, enn et mål i seg selv. Fattigdom handlet ikke bare om mangel på penger, men også om å stå utenfor sosiale fellesskap, der penger fikk betydning som inngang til deltakelse, anerkjennelse og respekt.

Ved siden av økonomiske forhold løftes betydningen av tilhørighet tydelig frem. Vennegrupper og ulike miljøer ga fellesskap og identitet, men innebar samtidig forventninger om lojalitet og deltakelse i handlinger deltakerne ikke alltid ønsket å være en del av. Kriminalitet trer dermed frem som del av sosiale prosesser, der økonomiske og relasjonelle forhold virker sammen.

Barrierer fra innsiden til utsiden: Et annet sentralt funn er hvordan overgangen fra fengsel til samfunn ofte oppleves som brå og lite koordinert. Flere deltakere beskriver manglende oppfølging både under soning og etter løslatelse, der ansvar for bolig, økonomi, utdanning og arbeid i stor grad ble overlatt til dem selv. Overgangen innebar usikkerhet og økonomisk sårbarhet, samtidig som de måtte forholde seg til flere instanser uten tydelig samordning.

Utdanning og arbeid trekkes frem som viktige arenaer for struktur og retning, men tilbudene under soning beskrives som begrensede og i stor grad avhengige av egen etterspørsel. Manglende kontinuitet mellom tiltak under soning og oppfølging etter løslatelse gjorde det vanskelig å opprettholde positive endringer. Samtidig viser resultatene at der en fagperson tok ansvar og fulgte opp før løslatelse, ble overgangen opplevd som mer håndterbar.

Selvforståelse og nettverk: Det tredje hovedfunnet viser også at erfaringer med soning får betydning for hvordan deltakerne forstår seg selv og sin plass i samfunnet i ettertid. Flere beskriver at fortiden fortsatt preger møtet med skole, arbeid og offentlige tjenester, gjennom mistillit, fordommer og forventninger knyttet til tidligere handlinger. Behovet for å bevise endring går igjen, og opplevelser av stempling kan gjøre det krevende å etablere nye roller og framtidsmuligheter.

Samtidig fremheves relasjoner som en sentral ressurs i tiden under og etter soning. Familie beskrives som en viktig kilde til støtte, stabilitet og motivasjon, mens venneforhold fremstår mer sammensatt, som både støtte og potensiell risiko. For flere innebar veien videre å ta avstand fra tidligere miljøer og samtidig bygge nye nettverk. Resultatene viser dermed hvordan selvforståelse og relasjoner utvikles i samspill, og hvordan tilgang til støttende nettverk har betydning for orienteringen videre etter soning.

Avsluttende refleksjoner

Samlet viser studien at soning i ung voksen alder bør forstås i sammenheng med levekår, relasjoner og systemets evne til å skape kontinuitet i overgangene. Veien inn i kriminalitet, erfaringene under soning og livet etter løslatelse fremstår som gjensidig sammenvevde prosesser. Funnene synliggjør hvordan manglende støtte, brudd i oppfølging og vedvarende stempling kan forsterke sårbarhet i en allerede krevende livsfase, samtidig som nære relasjoner kan fungere som viktige stabiliserende faktorer.