Når folkevalgte bytter parti

Denne masteroppgaven er skrevet av Caroline Sørhus Indbjo, masterstudent ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen.

Over 450 kommunestyrerepresentanter i Norge byttet parti i løpet av valgperioden 2015 til 2019. Det tilsvarer rundt 4-5 prosent av alle de valgte representantene, partibytte er dermed langt fra et ukjent fenomen i norsk lokalpolitikk. Likevel vet vi relativt lite om hvorfor folkevalgte velger å forlate partiet de ble valgt inn for.

En mulig forklaring er at politikere med en sterk personlig velgerbase har større frihet til å bytte parti. I norske lokalvalg kan velgerne gi personstemmer til enkeltkandidater, og politikere som får mange personstemmer kan derfor tenkes å være mindre avhengige av partiet for å bli valgt. Tidligere forskning har funnet støtte for en slik sammenheng.

Men gjelder dette også i norske kommunestyrer?

I denne masteroppgaven har jeg undersøkt om personlig appell, målt gjennom personstemmer, henger sammen med sannsynligheten for at en kommunestyrerepresentant bytter parti. Jeg undersøker også om personstemmer har større betydning for representanter som står svakt i sitt eget parti, enten fordi de har en mer marginal plassering på partilisten eller fordi de representerer lokale og mindre etablerte partier.

Analysen bygger på norske kommunestyrerepresentanter i perioden 2015–2019. Ved hjelp av statistiske analyser undersøker jeg både sammenhenger mellom personstemmer og partibytte, og om disse sammenhengene varierer mellom ulike typer partier og representantenes plassering på listen.

Tabell 1: Oversikt over antall partibytter ut ifra personstemmer, listeplassering og partitype

Tabell 1: Tabellen viser antall observasjoner, antall partibytter og andel partibytter i prosent knyttet til partitype og listeplassering og antall personstemmer.

Personstemmer gjør ikke partibytte mer sannsynlig

Det mest overraskende funnet er at jeg ikke finner støtte for at flere personstemmer gjør det mer sannsynlig å bytte parti. Tvert imot er høyere personlig appell i analysene forbundet med en noe lavere sannsynlighet for partibytte. Sammenhengen er imidlertid svak og ikke statistisk signifikant.

Dette bryter med forventningen om at politikere med en sterk personlig velgerbase lettere kan løsrive seg fra partiet. En mulig forklaring er at personstemmer ikke nødvendigvis gjør representanten mer uavhengig av partiet. Representanter som får mange personstemmer, kan samtidig være godt integrert i partiorganisasjonen. Personlig popularitet kan dermed være et uttrykk for at en kandidat har en sterk posisjon i partiet, snarere enn at kandidaten står utenfor eller løsrevet fra partiet.

Figur 1: Sammenhengen mellom personstemmer og sannsynligheten for bytte

Figur 1: Figuren viser sammenhengen mellom personstemmer og sannsynligheten for partibytte ved ulik listeplassering.

Figur 1 viser at sannsynligheten for partibytte er lav uansett hvor mange personstemmer en kandidat får. Det er en svak tendens til at personstemmer kan ha noe større betydning for representanter med en mer marginal plassering på partilisten, men forskjellene er små og usikre. Analysen finner ikke statistisk støtte for at listeplassering endrer sammenhengen mellom personstemmer og partibytte.

Lokale partier skiller seg ut

Et tydeligere mønster kommer frem når vi ser på hvilken type parti representantene kommer fra. Representanter fra lokale lister og mindre etablerte partier har høyere sannsynlighet for å bytte parti enn representanter fra etablerte partier. Dette gjelder selv om analysen ikke finner støtte for at personstemmer fungerer forskjellig i de to gruppene. Forskjellen ser dermed først og fremst ut til å være knyttet til nivået av partibytte, og ikke til at personlig appell fungerer som en annen mekanisme i lokale partier.

Les masteroppgaven (pdf)