Fra å gjøre til å avgjøre

Denne masteroppgaven er skrevet av  Nancy Geralda Amorim, masterstudent ved fakultet for teknologi, miljø og samfunnsvitskap på Høgskulen i Vestlandet. 

Denne fagartikkelen bygger på masteroppgaven Fra å gjøre – til å avgjøre og undersøker hvordan helsefagarbeidere i hjemmesykepleien opplever og håndterer økt ansvar for tjenestemottakere. Studien baseres på intervjuer med helsefagarbeidere i Bergen kommune etter omorganiseringen HeltOm.

Sammendrag

Funnene viser at økt ansvar oppleves som både utviklende og krevende. Helsefagarbeiderne beskriver større tillit, mer helhetlig oppfølging av pasientene og muligheter for faglig utvikling. Samtidig innebærer det økte ansvaret større krav til egne vurderinger og prioriteringer, og kan skape usikkerhet i nye og krevende situasjoner. Erfaring og trening bidrar til trygghet og mestring, mens støtte fra kolleger og ledelse er viktig for å håndtere ansvaret i praksis.

Studien viser at oppgavedeling handler om mer enn å overføre arbeidsoppgaver mellom yrkesgrupper. Når helsefagarbeidere får økt ansvar, endres også rollen deres – fra primært å utføre oppgaver til i større grad å vurdere, prioritere og ta ansvar for beslutninger i arbeidshverdagen.

Innledning

En aldrende befolkning og økende behov for helse- og omsorgstjenester vil øke behovet for helsepersonell. Prognosene viser at etterspørselen kan øke mer enn tilbudet, særlig for sykepleiere og helsefagarbeidere (Dalen et al., 2026). I Bergen kommune er HeltOm en modell for organisering der tjenesten organiseres i helsetjenesteteam for sykepleiere og omsorgsteam for helsefagarbeidere og assistenter. Organiseringen har gitt sykepleiere mer tid til sykepleiefaglige oppgaver, mens helsefagarbeidere og assistenter har fått nye roller med økt ansvar og autonomi. Erfaringene fra den tidlige fasen av HeltOm viste samtidig behov for tydeligere rolleavklaring og mer kompetanseutvikling (Øygarden et al., 2024). For helsefagarbeidere kan dette innebære en endring fra en mer oppgaveorientert rolle til større involvering i oppfølging, vurderinger, prioriteringer og organisering av arbeidet. Det gjør det relevant å undersøke hvordan de selv opplever denne endringen, og hvordan de håndterer ansvaret i praksis.

Denne fagartikkelen bygger på masteroppgaven Fra å gjøre – til å avgjøre og undersøker følgende problemstilling:

Hvordan oppfatter helsefagarbeidere å få økt ansvar for tjenestemottakerne i hjemmesykepleien, og hvordan håndterer de dette?

Teoretisk rammeverk

Studien bygger på teori som belyser hvordan ansvar, handlingsrom og profesjonelle roller utvikles i møte med organisatoriske rammer. Lipsky (2010) viser hvordan ansatte i førstelinjen må gjøre prioriteringer og tilpasninger når behov og krav skal håndteres innenfor begrensede ressurser. Grimen og Molander (2008) beskriver profesjonelt skjønn som sentralt når ansatte må gjøre vurderinger i situasjoner der regler og prosedyrer ikke gir entydige svar.

Abbott (1988) viser hvordan oppgaver og ansvarsområder fordeles og forskyves mellom yrkesgrupper, mens Evetts (2003) belyser hvordan økt profesjonelt ansvar både kan innebære større autonomi og økt organisatorisk ansvarliggjøring. Perspektivene brukes til å belyse hvordan helsefagarbeidernes rolle påvirkes når de får større ansvar i hjemmesykepleien.

Metode

Studien bygger på individuelle, semistrukturerte intervjuer med åtte helsefagarbeidere fra ulike bydeler som befant seg på forskjellige stadier i HeltOm-prosessen. Dette ga mulighet til å få frem både likheter og variasjoner i erfaringene med økt ansvar. Jeg har analysert datamaterialet tematisk med utgangspunkt i Thagaard (2018), med sikte på å identifisere sentrale temaer, likheter og variasjoner i helsefagarbeidernes beskrivelser av hvordan de opplever og håndterer økt ansvar i hjemmesykepleien. ChatGPT har blitt brukt til å formulere og bearbeide min tekst for å tydeliggjøre budskapet.

Funn og drøfting

Økt ansvar – både utviklende og krevende

Funnene viser at helsefagarbeiderne opplever det økte ansvaret som både utviklende og krevende. Flere beskriver større tillit, faglig utvikling og en mer meningsfull arbeidshverdag. En informant sier: «jeg synes det er veldig bra jeg synes jeg har utviklet meg veldig», mens en annen beskriver «mer ansvar større utfordringer». Informantene forteller også at de i større grad får følge pasientene gjennom hele forløpet. En av dem sier at de etter HeltOm «fikk ansvar for alt», og informantene beskriver samtidig større kontinuitet i oppfølgingen.

Det økte ansvaret handler dermed om mer enn flere arbeidsoppgaver. Helsefagarbeiderne får en mer omfattende rolle i oppfølgingen av pasientene og større mulighet til å bruke egen kompetanse. Når oppgaver og ansvar forskyves mellom yrkesgrupper, kan også grensene mellom profesjonelle roller endres (Abbott, 1988). Dette kommer til uttrykk ved at helsefagarbeiderne går fra en mer oppgaveorientert rolle til større involvering i oppfølging, vurderinger og beslutninger.

Samtidig kan større handlingsrom skape usikkerhet fordi helsefagarbeiderne i større grad må gjøre egne vurderinger og stå i konsekvensene av dem. Det som gir mulighet for faglig utvikling og større tillit, stiller dermed også høyere krav til den enkelte. Denne dobbeltheten kan ses i lys av Evetts (2003), som viser hvordan økt profesjonelt ansvar kan innebære både større autonomi og økt ansvarliggjøring.

Fra å utføre til å vurdere og prioritere

Det økte ansvaret håndteres i en arbeidshverdag som beskrives som hektisk, variert og uforutsigbar. Arbeidslistene kan være fulle samtidig som det oppstår akutte hendelser, ekstraoppdrag eller endringer i pasientenes behov. Som en informant sier: «… ting kan skje plutselig.» Helsefagarbeiderne må derfor fortløpende vurdere hva som haster, hva som kan vente og hvordan tiden og ressursene skal brukes.

Økt ansvar handler dermed ikke bare om å utføre flere prosedyrer eller oppgaver, men også om å vurdere og prioritere når planene må tilpasses det som faktisk skjer hos pasientene. Slike vurderinger er en del av det profesjonelle skjønnet, særlig når regler og prosedyrer ikke gir entydige svar (Grimen & Molander, 2008).

Samtidig erstatter ikke de nye oppgavene nødvendigvis andre oppgaver. En informant sier: «… vi har jo fått mer, men vi har ikke fått mindre på listene, men vi har fått mer …». Når flere behov skal håndteres innenfor de samme rammene, blir prioritering en nødvendig del av arbeidet. Dette kan forstås i lys av Lipsky (2010), som viser hvordan ansatte i førstelinjen må prioritere og tilpasse arbeidet innenfor begrensede organisatoriske rammer. Sundsbø (2024) viser også hvordan tidspress og organisatoriske krav kan påvirke prioriteringer i hjemmetjenesten, mens Ekstedt et al. (2022) beskriver hvordan ansatte kontinuerlig må tilpasse arbeidet til komplekse og skiftende situasjoner. Helsefagarbeidernes erfaringer viser dermed en bevegelse fra primært å utføre oppgaver til i større grad å vurdere, prioritere og avgjøre.

Ansvar utvikles gjennom erfaring og mestring

Hvordan helsefagarbeiderne opplever det økte ansvaret, varierer med erfaring, trygghet og behov for opplæring. Noen opplever raskt mestring, mens andre trenger mer tid og støtte. Det samme formelle ansvaret betyr derfor ikke nødvendigvis at alle opplever seg like godt rustet til å håndtere det.

Dette blir tydelig når informantene forteller om situasjoner de tidligere ikke hadde ansvar for. Å være ansvarlig på vakt og håndtere akutte situasjoner som tidligere ble ivaretatt av sykepleiere, kunne i starten oppleves som krevende. En informant sier at «det var ikke vant til det», mens en annen understreker betydningen av praktisk erfaring: «… vi kan jo gjøre ufattelig mange prosedyrer, men det er jo bare det at vi må ha mer trening …».

Trygghet oppstår dermed ikke automatisk når oppgaver og ansvar flyttes mellom yrkesgrupper. Når ansvarsområdet utvides, må den nye rollen også utvikles gjennom trening, gjentakelse og erfaring. Dette kan ses i lys av Abbott (1988), som beskriver hvordan profesjonelle ansvarsområder kan forskyves. Skyrud (2024) viser samtidig at oppgavedeling kan bidra til kompetanseutvikling og mestring. Funnene her viser at denne utviklingen kan skje i ulikt tempo, og at behovet for opplæring og støtte derfor kan variere.

Ansvar håndteres i fellesskap

Selv om helsefagarbeiderne får større selvstendig ansvar, håndteres ikke ansvaret alene. Informantene fremhever kolleger og ledelse som viktige i nye og krevende situasjoner. En informant forteller at lederen «har støttet oss, har trodd på oss», mens en annen fremhever betydningen av et arbeidsmiljø der det «ikke er flaut å spørre».

Muligheten til å rådføre seg med andre er særlig viktig når helsefagarbeiderne er usikre på hva som er riktig å gjøre. Vurderinger kan diskuteres, erfaringer deles og usikkerhet håndteres i fellesskap. Profesjonelt skjønn utøves dermed ikke nødvendigvis alene, men også i samspill med kolleger når situasjoner ikke har entydige løsninger (Grimen & Molander, 2008).

Ledelsen har betydning gjennom støtte, opplæring og tillit, noe Skyrud (2024) også fremhever ved oppgavedeling. Funnene viser samtidig at støtte handler om mer enn formell opplæring: Det må være mulig å få hjelp når noe oppstår, spørre uten å oppleve det som et nederlag og ha en leder som viser tillit til at helsefagarbeiderne kan utvikle seg i rollen. Større selvstendig ansvar betyr derfor ikke at den enkelte skal stå mer alene, men øker betydningen av tilgjengelige faglige og organisatoriske støttestrukturer.

Samlet viser funnene at oppgavedeling handler om mer enn å flytte enkeltoppgaver mellom yrkesgrupper. Helsefagarbeiderne får større mulighet til å bruke egen kompetanse og følge pasientene mer helhetlig, samtidig som de får større ansvar for å vurdere, prioritere og håndtere uforutsette situasjoner. Trygghet i det økte ansvaret utvikles gjennom erfaring og trening og med støtte fra kolleger og ledelse. Når helsefagarbeiderne går fra primært å utføre oppgaver til i større grad å vurdere, prioritere og avgjøre, blir det derfor viktig ikke bare hvilke oppgaver som flyttes, men også hvilke rammer som er på plass for å håndtere ansvaret.

Konklusjon

Denne studien har undersøkt hvordan helsefagarbeidere i hjemmesykepleien oppfatter og håndterer økt ansvar for tjenestemottakerne etter innføringen av HeltOm i Bergen kommune. Funnene viser at det økte ansvaret innebærer mer enn å overta flere arbeidsoppgaver. Helsefagarbeiderne får også en mer omfattende rolle i oppfølgingen av pasientene, der de i større grad må gjøre egne vurderinger, prioritere og ta beslutninger.

De beskriver det økte ansvaret som både utviklende og krevende. Det oppleves større tillit, faglig utvikling og muligheter for mer helhetlig oppfølging av pasientene. Samtidig stiller ansvaret større krav til vurderinger og prioriteringer i en hektisk og uforutsigbar arbeidshverdag. Hvordan de håndterer ansvaret, varierer med erfaring og trygghet, og informantene fremhever betydningen av trening og praktisk erfaring for å utvikle mestring. Funnene viser også at selvstendig ansvar ikke betyr at ansvaret håndteres alene. Støtte fra kolleger og ledelse har betydning for hvordan helsefagarbeiderne utvikler trygghet i rollen.

Funnene fra studien viser dermed at oppgavedeling ikke bare handler om hvilke oppgaver som flyttes mellom yrkesgrupper, men også om ansvaret som følger med, og hvilke rammer som finnes for å håndtere dette. Når helsefagarbeidere går fra primært å utføre oppgaver til i større grad å vurdere, prioritere og avgjøre, får både deres kompetanse og den faglige og organisatoriske støtten rundt dem betydning.

Les hele oppgaven her (pdf)