Revidert kulturlov: Konsekvenser for kommunesektoren

Formålsparagrafen

Endringene i formålsparagrafen forankrer ansvaret styresmaktene har på kulturfeltet i det såkalte «infrastrukturkravet», jf. Grunnloven § 100 sjette ledd, som omhandler å legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte. Dette skal tydeliggjøre at offentlig politikk og offentlige virkemidler på kulturfeltet er sentrale i innsatsen for å legge til rette for en infrastruktur for ytringsfrihet i samfunnet. Dette er i tråd med også kommunesektorens prioriteringer.

Konsekvenser:
Dette kan bidra til å tydeliggjøre kulturfeltets viktige plass i samfunnsutviklingen. Endringen en politisk programerklæring som i seg selv ikke utløser nye juridiske retter eller plikter.

Armlengdeprinsippet

Departementet foreslår en todelt lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand på kulturfeltet. Dette innebærer at avgjørelser som helt eller i hovedsak blir fattet på bakgrunn av kunstnerisk eller kulturfaglig skjønn skal fattes uavhengig av politiske styresmakter og av personer med relevant fagkompetanse. KS har understreket at hva som må anses som relevant fagkompetanse må vurderes i de ulike tilfellene, og det må være opp til kommunesektoren å vurdere hvordan dette arbeidet skal organiseres. KS er derfor glad for at lovforslaget også er i tråd med dette. KS har videre utarbeidet et eget refleksjonshefte om armlengdeprinsippet som skal bistå kommunesektoren i dette arbeidet.

Konsekvenser:
Forslaget innebærer ingen krav om at konkrete avgjørelser på feltet skal være basert på kunst- eller kulturfaglig skjønn, kun at der det er tatt et (politisk) valg om å innrette en ordning slik, skal skjønnet i enkeltsaker utøves uavhengig av politiske styresmakter. Forskriften gjelder videre bare der avgjørelser «i hovedsak» er basert på slikt skjønn. Med andre ord vil ikke paragrafen gjelde avgjørelser som er basert på en bredere samfunnsmessig eller politisk vurdering. Dermed kan eks. en komité eller lignende få i oppdrag å komme med et kunst- eller kulturfaglig råd, samtidig som den endelige avgjørelsen blir tatt av kommunestyret etter en bredere politisk vurdering.

Lovforslaget innebærer kun at konkrete kunst- og kulturfaglege avgjerder skal treffes uavhengig av politiske styresmakter. Forslaget sier ingenting om hvordan dette skal gjøres. Lovforslaget krever heller ikke at det blir opprettet egne «armlengdeorgan» eller andre organisatoriske skiller. Forslaget vil med andre ord ikke være til hinder for at personer i kommuneadministrasjonen utøver det kunstneriske eller kulturfaglege skjønnet. Det stilles ingen konkrete krav til hva denne fagkompetansen skal innebære, målet er å få frem at vurderingen i slike sammenhenger skal være faglige i motsetning til politisk. Forslaget sier også at paragrafen om armlengdeprinsippet ikke vil gjelde ved klage etter forvaltningsloven. Klageorgan er vanligvis kommunestyret, men forvaltningsloven åpner for at et kommune- eller fylkesstyre selv kan delegere klagebehandling til et administrativt organ slik at armlengdeprinsippet ivaretas også her.

Det vil nok likevel være naturlig at kommuner og fylkeskommuner i lys av dette gjør vurderinger av hvordan man organiserer arbeidet med ulike tiltak, for å sikre at armlengdeprinsippet ivaretas på en god måte. Paragrafen setter lys på nettopp viktigheten av å reflektere rundt egen forvaltning av armlengdeprinsippet. KS' refleksjonshefte kan brukes i dette arbeidet.

Lokal og regional planlegging

Til sist foreslås at kommunene og fylkeskommunene må ha en skriftlig oversikt over status og utviklingsbehov på kulturfeltet, samt fastsette overordnede mål og strategier. De aller fleste kommuner og fylkeskommuner gjør allerede dette, og det er et viktig grunnlag for å utvikle lokal og regional politikk på kulturfeltet. Kravet om å fastsette overordnede mål og strategier for kulturfeltet vil kunne oppfylles gjennom samfunnsdelen i kommuneplanen. Dette har vært et viktig innspill fra KS i arbeidet. Et krav om egne kulturplaner vil ikke i seg selv gi en sterkere prioritering av kulturfeltet. Sektorplaner fungerer i praksis som en oversikt over eget sektorområde, mens ressursmessige prioriteringer blir lagt i overordnet planverk. Det er også viktig å ikke hindre at fag og sektorer blir sett i sammenheng.