Hva betyr KS' innspill til kommunekommisjonen for kultursektoren?

-Kultursektoren er avgjørende for god lokalsamfunnsutvikling

KS har tatt en tydelig rolle i å vise til kulturfeltets samfunnsverdier, og med dette bidratt til å plassere kulturpolitikken inn i de store politiske debattene, fremfor å sette den på sidelinjen. Dette gjør vi ut fra en forståelse av at kulturfeltets ubestridte egenverdi ikke svekkes eller underkjennes gjennom at vi også viser til samfunnseffektene. KS har blant annet lansert FoU-rapporten «Kulturfeltets plass i samfunnsutviklingen», en rapport som har fått mye oppmerksomhet og som er vist til i svært mange sammenhenger.
KS holder også en rekke innlegg om kulturfeltets samfunnsverdier, og har i mange år frontet et behov for mer tverrsektorielt samarbeide inn mot en svært sektorisert stat. KS har også tatt en tydelig rolle i å jobbe utviklingsrelatert med armlengdes avstand-prinsippet, som understreker viktigheten av kunstens frihet, samtidig som vi mener at vi også bør være tydeligere på hvor det det kulturpolitiske handlingsrommet ligger, for å aktualisere kulturpolitikken.

-Er ikke statlig styring nødvendig for å sikre kulturfeltet?

Staten har åpenbart en viktig rolle i nasjonal kulturpolitikk, men mer statlig styring gir ikke en bedre kulturpolitikk. Kommunene spiller en avgjørende rolle for et levende kulturliv, som også bidrar til mangfold og maktspredning.

Av den totale andelen offentlige midler som går til kultur, så bruker kommunesektoren en større andel av sitt budsjett enn hva staten gjør. Kanskje er dette nettopp fordi kommunesektoren er gode på helhet og sammenheng, hvor kultur ses inn i samfunnsutviklingen. En rapport fra Telemarksforskning sier følgende; Det ser ut som kommunene siden 1980-tallet relativt konsekvent har prioritert kultur økonomisk, ettersom utgiftene til kultur har ligget stabilt på rundt 4 prosent av de totale driftsutgiftene, uavhengig av statlig intervensjon eller ikke-intervensjon. Utviklingen av profesjonelle og kommunale kulturadministrasjoner ser ut til å ha hatt større betydning for utviklingen av kommunal kultursektor enn statlig styring (dvs. gjennom lovpålegg eller øremerkede midler).
KS mener at kommunesektorens rammebevilgninger er det sterkeste virkemiddelet for prioritering av kulturfeltet, og at kommunesektoren prioriterer kultur når den har økonomiske rammer som gjør dette mulig. 

Både statens og kommunesektorens budsjett er ettårige, og således like forutsigbare. Både i stat og kommune gjøres det politiske prioriteringer som kan være krevende i skiftende tider. Tradisjonen med at faste poster på statsbudsjettet gir en trygghet er en sannhet med modifikasjoner, da det er eksempler på at disse kan bli fjernet raskt. Ønsket om forutsigbarhet er forståelig sett fra aktørenes side. KS mener at kommunesektoren bidrar til at kultursektoren får flere finansieringskilder og dermed er mindre sårbar for statens ulike prioriteringer, som også bidrar til lokal forankring og maktspredning.

-Hva er konsekvensen av KS sitt forslag om endringer i tilskuddsordninger på kulturfeltet?

KS sine innspill er av prinsipiell art, med et overordnet blikk på mekanismene bak politikkutformingen som helhet. KS som organisasjon jobber for at kommunene kan utvikle sterke, levende og bærekraftige lokalsamfunn, det forutsetter lokalt handlingsrom for å utøve lokal politikk og utvikle samfunnet nedenfra, ikke ovenfra staten og ned. De mer konkrete målene på kulturfeltet vedtas i lokaldemokratiske prosesser.

Med henvisning til KS sitt prinsipielle standpunkt om at staten primært må finansiere også regionale og lokale kulturtilbud over rammetilskuddet, spør noen om KS mener at statens direkte investeringer i musikk- og scenekunstinstitusjonene skal avvikles, og midlene i stedet innlemmes i kommunesektorens rammetilskudd. Dette har vi selvsagt ikke foreslått. KS mener som nevnt at rammefinansieringen er den viktigste kilden til finansieringen av lokal kultursektor, men har ikke fremmet forslag om at alle statlige tilskuddsordninger skal opphøre. Statlige tilskudd til nasjonale institusjoner og nasjonale utviklingstiltak er eksempler på ordninger som har sin åpenbare plass på statsbudsjettet. 

KS mener også at det er hensiktsmessig å samle mindre tilskuddsposter i større program ut fra et prinsipp om at mindre øremerking gir mer handlingsrom for innovasjon og utvikling, helhet og sammenheng. Vi har i dette ikke spilt inn på hvem som bør forvalte midlene i eventuelle konkrete program, men at romslighet bør erstatte en rekke mindre fragmentere statlige ordninger som også skaper mer byråkrati for kulturfeltet selv. KS har her også pekt på ordninger for kulturarenaer spesifikt.
KS er ikke prinsipielt kritiske til at verken stat eller kultursektor forvalter ordninger, men det er vesentlig at fordelingen av offentlige ressurser skjer ut fra flere hensyn. Lokale og regionalpolitiske prioriteringer må ivaretas, og vi må vokte oss for en for sektorisert inngang, hvor vi ikke ser viktigheten av for eksempel plan-, bygg- og miljøfaglig kompetanse. Dersom flere ordninger slås sammen og forvaltes av kommunesektoren, betyr ikke dette mangel på faglighet. Det betyr imidlertid både faglighet og samtidig et større blikk på helhet og sammenheng på tvers av fagområder og sektorer.

Når det gjelder felles finansiering og fordelingsnøkler, så peker KS på at prinsippene bak bør utvikles på et likeverdig grunnlag mellom finansiørene. Kommuner og fylkeskommuner kan ha andre prioriteringer enn staten, og ordningen er lite demokratisk når kommunesektoren er nødt til å følge opp stortingets vedtak, mens Stortinget ikke følger opp den regionale og lokale viljen på same vis.  KS påpeker i sitt innspill at ved en låst avtale kan institusjonene risikere ingen støtte i stedet for redusert støtte. Dette er det konkrete eksempler på.

Det er også stilt spørsmål ved KS sitt innspill knyttet til statens støtte til interesse-organisasjoner for kommunale tjenester. KS er tydelig på at et fritt og mangfoldig organisasjonsliv er en sentral del av demokratiet, og at ytringsfriheten selvsagt gjelder for alle, herunder organisasjoner. Samtidig har ikke alle mandat til å uttale seg i politiske spørsmål på vegne av (fylkes)kommunen/ (fylkes)kommunene. Kommunene er politisk styrt. Prinsipielle og politiske spørsmål skal avgjøres av lokaldemokratiske organ som kommunestyret, jfr kommuneloven § 5-3 og rammer for delegasjon i §5-4, og kommunenes politiske organ må selv avgjøre hvem som skal representere kommunene i interessepolitisk sammenheng, og avgjøre hvilke organisasjoner som skal få støtte til drift.

Når staten gir driftsstøtte til enkelte organisasjoner som representerer deler av kommunal kultursektor, mens andre ikke mottar støtte, griper staten inn i lokale prioriteringer, og skaper uklarhet om representasjon. Statlig støtte til utviklingsarbeid og prosjekter i regi av ulike organisasjoner reiser ikke samme prinsipielle utfordringer, og er positivt for mange sektorer. Staten har over tid lagt om fra navngitte tilskudd til søkbare ordninger til utviklingsarbeid, som er ryddig og bra. Dette bør også gjelde kulturfeltet.