I et debattinnlegg som har stått på trykk i flere aviser gjør klima- og miljøministeren og olje- og energiministeren rede for hovedtrekk i politikken for vindkraft som foreslås i stortingsmeldingen «Vindkraft på land». Dessverre gir statsrådene en delvis misvisende fremstilling av hovedpoenger i debatten.

Plan- og bygningsloven gir ikke lokal vetorett

Rotevatn og Bru viser til at «enkelte mener kommunene bør få vetorett» uten å presisere hvem «enkelte» er. La det være helt klart: KS (kommunesektorens organisasjon) har ikke foreslått noen vetorett til kommunene. Vi foreslår at konsesjonsbehandling etter energiloven først kan skje etter at arealavklaring er gjort gjennom kommunale planvedtak. 

Kommunene har ikke vetorett i denne typen arealsaker. Kommunene har en delegert myndighet til å fatte arealplanvedtak, innenfor rammene av lovgivning, statlig politikk og andre føringer. Staten har flere virkemidler for nasjonal styring. Statlige myndigheter har innsigelsesrett til kommunale planer, og de har verktøy å overta rollen som planmyndighet dersom kommunene overskrider nasjonale rammer. Det samme vil selvsagt gjelde dersom vindkraft underlegges arealplanlegging etter plan- og bygningsloven.

Et demokratispørsmål

Spørsmålet er om en arealkrevende industri som vindkraftnæringen og og annen energiforsyning fortsatt skal være unntatt fra arealplanlegging etter plan- og bygningsloven og avgjøres av et embetsverk. Dette er et demokratispørsmål. I tillegg er det et spørsmål om hvordan ulike interesser og hensyn ivaretas. Rotevatn og Bru lykkes ikke med å forklare hvorfor vindkraftnæringen fortsatt skal unntas normal demokratisk kontroll, i motsetning til andre sammenlignbare næringer, for eksempel mineralnæringen.

Rollefordeling ligger klar i planloven

Det er bra at Bru og Rotevatn vil «involvere» kommunene mer, men det er, med respekt å melde, ikke «tydelige roller» de nå har foreslått slik statsrådene hevder. Hva rollene faktisk blir i et slikt spesiallaget system er høyst uklart. Etter plan- og bygningsloven er derimot disse rollene gjort tydelige og løpende justert i en åpen prosess over flere tiår.

Tillitsutfordringene i vindkraftsaker er alvorlige og nå må vi skifte spor. Å fortsette med spesialkonstruksjoner med særunntak for vindkraftnæringen er ikke det som nå trengs for å gjenopprette tillit.