Arbeidsledighet – NAV

Arbeidsledigheten økte siste uke og i slutten av mars var 7,5 prosent av arbeidsstyrken helt eller delvis arbeidsledig, eller arbeidsledig på tiltak. Justert for normale sesongvariasjoner utgjorde helt ledige 4,1 prosent av arbeidsstyrken, opp 0,1 prosentpoeng fra februar. Antall delvis ledige økte også med 0,1 prosentpoeng til 2,5 prosent.

Økningen i helt arbeidsledige var sterkest i Vestfold og Telemark og Viken. Ledigheten er nå nesten like høy i Vestfold og Telemark som i Viken, mens Oslo fremdeles troner alene på toppen. Disse tre fylkene er de eneste som ligger over landsgjennomsnittet, og avstanden mellom disse tre og de øvrige fylkene er stor.

Gjeldsvekst

Publikums gjeldsvekst økte litt i februar, og økningen var størst for bedriftene til 4,5 prosent. Det var fjerde måned på rad hvor gjeldsveksten vokser.

I kommunesektoren gikk gjeldsveksten imidlertid opp med 0,1 prosent til 7,1 prosent, etter et klart fall i januar. Dette må betraktes som en høy gjeldsvekst, og vesentlig høyere enn i årene 2016-2018 og på linje med gjennomsnittet i 2019, selv om den er noe lavere enn i 2020.

I husholdningene var gjeldsveksten i februar den samme som i januar og desember, men det har vært en svak tendens til økt vekst etter juni 2020. Utviklingen gjennom det siste året har jo vært svært spesiell pga. korona og rentenedgangen. Hva som er en underliggende utvikling og hva som er av helt forbigående karakter er ikke lett å si.

Rente

Det var stort sett ubetydelige endringer fra januar til februar i rentene husholdningene står over for i banker og kredittforetak. Unntaket var nye boliglån med fast rente som gikk opp med 0,07 prosentpoeng.

TBU for inntektsoppgjørene

Den endelige TBU-rapporten kom torsdag. KPI-anslaget ble publisert alt for noen uker siden, med en vekst på 2,8 prosent. Nyhetene nå er først og fremst knyttet til lønnsveksttallene for 2020.

Årslønnsveksten i NHO-bedrifter i industrien, som tolkes som «frontfaget», var 2,2 prosent i 2020. Den består av arbeiderer med en lønnsvekst på 2,0 prosent og funksjonærer med 2,1 prosent.

At «gjennomsnittet» ligger over de to gruppene det består av, henger sammen med sammensetningseffekter. Det er ikke gjennomsnittlig vekst, men veksten i gjennomsnittlig lønnsNIVÅ. Når det blir relativt færre lavtlønnede, vil veksten i gjennomsnittsnivået for hele gruppen øke. I et år med mange permitteringer og oppsigelser vil gjerne de siste som begynte i bedriften – og som ofte har den laveste lønna – være de første som må gå. For industriarbeiderne er det beregnet at en relativ reduksjon i andelen med kort ansiennitet trakk lønnsveksten opp med 0,2 prosentpoeng. Jeg er ikke sikker på om denne beregningen fanger hele effekten av «sist inn – først ut», men arbeidsledigheten blant industriarbeidere har økt vesentlig mindre enn for en del private tjenestegrupper - hvor slike effekter nok har vært betydelig sterkere.

Veksten i gjennomsnittlig årslønn for de største forhandlingsområdene, som til sammen utgjør 61 prosent av alle lønnstakerårsverk, var i 2020 2,2 prosent. Lønnsveksten var høyest i Virke-varehandel med 3,6 prosent. Der trakk bonuser opp, med 0,9 prosentpoeng. I staten var lønnsveksten 1,8 prosent, men hvis forsvaret holdes utenfor var veksten 1,5 prosent.

I kommunesektoren var veksten 1,7 prosent. I undervisning, som ble trukket ned med 0,3 prosentpoeng av flere lærere uten godkjent utdanning, var veksten 1,2 prosent. I resten av kommunesektoren var veksten 1,9 prosent. Den ble trukket opp med 0,1 prosentpoeng av stillingsoverføringer fra Vegvesenet. 

Lenkeblokk Icon Les mer i rapporten "Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2021"

Norge mot 2025

Utvalgets mandat kan sies å være et bindeledd mellom nasjonalbudsjett og perspektivmelding i lys av koronapandemien. Hvilke tiltaket bør gjøres for å få norsk økonomi raskt «på sporet igjen» - i form av bla. verdiskaping, sysselsetting og velferd?

På mange områder er det sammenfall mellom utfordringsbildet utvalget ser og dets anbefalinger og KS-synspunkter som f.eks. kommentarene til Perspektivmeldingen

Når situasjonen på arbeidsmarkedet «normaliseres» vil det i noen næringer likevel være mange jobber som ikke komme tilbake. Det kan innebære behov for ny kunnskap tilpasset lokale forhold. Satsingen på etter- og videreutdanning må økes og utdanningssektoren og arbeidslivet må samarbeide for å skape en bedre balanse mellom arbeidslivets behov og arbeidsstyrkens kompetanse.

Utvalget er bekymret for ungt utenforskap. Et forslag er å prøve ut en ordning med lønnstilskudd koblet med en mentor på arbeidsplassen.

Utvalget mener at det må gjøres et digitalt infrastrukturløft.

De mener også at inntektssystemet for kommunesektoren må virke stimulerende for en aktiv tilrettelegging for økt verdiskaping. Det pekes på at det bør legges til rette for geografisk avgrensede forsøk i perioder, slik man tidligere blant annet gjorde i de såkalte frikommuneforsøkene.

Utvalget foreslår også at forurenser i større grad bør betale for andre naturskader enn ved utslipp av klimagasser, for eksempel gjennom økt bruk av veiprising. Utvalget foreslår en helhetlig gjennomgang av skattesystemet for å styrke produktivitetsveksten og konkurransekraften, samtidig som fordelingshensyn og hensynet til naturens bærekraft ivaretas.

På et punkt i beskrivelsen av utfordringsbildet skuffet utvalget meg. De mener at det er «klart at Norge vil måtte finne nye kilder til eksportinntekter når oljeinntektene reduseres». De peker i den forbindelse på at Norge har et betydelig underskudd i handelen med utlandet, når man ser bort fra olje og gass. Jeg mener at den underliggende utenriksøkonomiske balansen i Norge er utmerket, jfr. min kronikk "Frykt ikke handelseunderskuddet, men verdens børser". Utvalget setter etter min mening problemstillingen på hodet: «Ny» eksport kan være nødvendig for å få et stort nok marked til å sikre god lønnsomhet ved nye produksjonsaktiviteter, eller rett og slett sikre avsetning av naturressursbaserte varer vi kan produsere i store kvanta - som fisk.

«Behovet» for import vil påvirkes av etterspørselsbildet i norsk økonomi: Aldringen vil i seg selv trolig skifte etterspørselen i retning av norskproduserte tjenester. Husholdningenes preferanser, utover det som har med aldring å gjøre, spiller også en rolle: Vil velstanden i større eller mindre grad tas ut i form av norskproduserte tjenester og kortreist «moro»? Svaret vil ha konsekvenser for den relative lønnsomheten ved å drive slik virksomhet versus å produsere for eksport. Utvalget redder seg imidlertid litt i land ved å konkludere med at myndighetenes viktigste rolle i denne sammenheng bør være å sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for næringsvirksomhet. Det er det vanskelig å være uenig i. 

Lenkeblokk Icon Les mer i rapporten her