Gjesteinnlegg fra Trude Hartviksen

Dette spørsmålet spurte vi ikke pasientene på lokalsykehuset i Lofoten for femten år siden. Jeg jobbet der, som ergoterapeut i ambulant rehabiliteringsteam, og hadde nå blitt en del av en eldre dames rehabiliteringsprosess etter et hjerneslag. Vi kan kalle henne Gerd. Hjerneslaget hadde rammet Gerd med halvsidig delvis lammelse av venstre kroppshalvdel, svimmelhet og nedsatt koordinasjon.

Gerd ønsket ikke å reise på opptreningsopphold, men ville skrives ut snarest mulig til hjemmet der hun bodde med sin friske og aktive ektemann. Som helsepersonell var vi likevel i tvil, kunne dette gå? Vi visste at hun bodde på landet, i et hus med lang utendørs trapp. Kjøkken, stue og bad var i første etasje, mens soverom var på loftet, og vaskerommet i kjelleren. Gerd brukte nå rullator ved forflytning, hun fremsto usikker i trappetreningen på sykehuset og hadde flere tilfeller av overbalanse, fall, eller nesten fall.

Vi foreslo å reise på et hjemmebesøk sammen med Gerd for å prøve ut trappene og badet før utskrivelse fra sykehuset. Gerd ga umiddelbart uttrykk for å være skeptisk til hensikten med dette besøket, hun mente at det meste ville fungere godt så snart hun kom hjem. Dagen etter hadde imidlertid Gerd endret mening og tok eget initiativ til at vi kunne dra på hjemmebesøk.

Det var et stykke å kjøre fra sykehuset og hjem til Gerd og ektemannen. I bilen fikk vi derfor en god prat og ble bedre kjent med Gerd. Vi kom også inn på bakgrunnen for at Gerd hadde endret mening og ville på hjemmebesøk likevel. Gerd fortalte da at hun siden innleggelsen på sykehuset hadde ringt hjem til ektemannen hver ettermiddag og bedt ham om å gå i fryseren for å ta opp hjemmebakt brød og ulike middager for dagen etter. Hun hadde gitt nøyaktige beskrivelser for hvordan middagen skulle tilberedes. Nå hadde hun imidlertid mistet oversikten over hvilke alternative middager som fantes igjen i fryseren. Å finne ut av dette var hennes hensikt med hjemmebesøket, og omsorgen for ektemannen var også det som drev hennes behov for rask utskrivelse fra sykehuset.

I dette tilfellet sammenfalt tilfeldig behovet for et hjemmebesøk for Gerd og oss, på tross av at vi hadde forskjellig hensikt med besøket. Hjemme fikk Gerd sjekket mann, hus og fryseboks, mens vi fikk sjekket funksjon, trappegang og hjelpemiddelbehov. Tilbake på sykehuset fikk Gerd en ny ro over seg og styrket motivasjon for trening på forflytning og trappegang. For Gerd var det ektemannen som var viktig. Når hun visste at han hadde det bra, kunne hun konsentrere seg om egen opptrening.

Retningsendringen «hva er viktig for deg?» bidrar til at vi som helsepersonell i dag har en systematisk tilgang til denne viktige brukerkunnskapen som vi i Gerd sitt tilfelle tilfeldig fanget opp.