Innlegget av styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, sto på trykk i Dagbladet 7. mars. 

Om få dager møtes regjeringens medlemmer til den første budsjettkonferansen for å legge rammene for statsbudsjettet for 2018. I går møtte KS finansministeren og kommunalministeren til det første av tre årlige, faste møter med regjeringen. Der ga vi våre innspill til budsjettbehandlingen, på vegne av alle norske kommuner og fylkeskommuner.

Skildringer fra tidligere budsjettkonferanser forteller om fagstatsråder som kjemper drabelig for “sine” områder. Kunnskapsministeren er opptatt av å få nok penger til utdanningssektoren, kulturministeren slåss for penger til gode og viktige kulturformål, mens finansministeren skal passe på helheten, at det ikke brukes mer penger totalt enn økonomien tåler.

I årets første konsultasjonsmøte tirsdag 6. mars møtte KS med kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland og ga sine innspill til budsjettbehandlingen på vegne av alle norske kommuner og fylkeskommuner.

I en slik sammenheng kan det bli fristende for noen å betrakte kommunene, inkludert fylkeskommunene, som én av mange sektorer som skal slåss med andre sektorer om de samme pengene. Det er lett å tenke at hvis kommunene skal få mer, blir det mindre igjen til skole, kultur, eldreomsorg, veier, osv. Slik er det heldigvis ikke. Tvert imot er det slik at mer penger til kommuner og fylkeskommuner faktisk betyr mer til skole, mer til barnehager, mer til kultur, mer til eldreomsorg, mer til veier, mer til arbeid med rus og psykisk helse. Det som kalles “overføringer” til kommunene, er nesten i sin helhet penger som brukes til tjenester til innbyggerne. Det er økonomien til kommuner og fylkeskommuner som avgjør omfanget av og kvaliteten på de velferdstjenestene innbyggerne mottar fra fødsel til død, faktisk helt bokstavelig talt. 

Godt resultat i 2017
"Det er bare politikere som snakker om skatt som en inntekt, for alle andre er det en utgift", er det ganske treffende hevdet. Selv om det finnes gradsforskjeller, er det likevel ganske bred enighet om at vi skal ha et relativt høyt skattenivå i Norge, for å betale offentlige velferdstjenester av høy kvalitet til innbyggerne når og der de har behov. Denne enigheten forutsetter imidlertid at pengene forvaltes slik at innbyggerne faktisk opplever at tjenestene finnes når behovet oppstår, og at kvaliteten er så god som den bør være. 

Derfor er jeg glad for å kunne konstatere at kommunene har brukt de merinntektene de fikk som følge av uventet høy skatteinngang i 2017 på en fornuftig måte. Dette er engangsinntekter som ikke vil påvirke inntektsnivået i 2018 og senere år. Regnskapstallene viser at kommunene ikke har brukt inntektsøkningen til drift eller til å sette i gang nye, dyre prosjekter, men til nedbetaling av gjeld og til disposisjonsfond, nødvendige buffere mot uforutsette renteøkninger eller lignende.

Frihet er effektivt
Norge skal møte store endringer i befolkningssammensetningen og dermed også i behovet for velferdstjenester. Andelen eldre i befolkningen øker, og vi får flere pensjonister for hver som er i lønnet arbeid. Vi må også regne med at innbyggeren både vil ønske og kreve enda bedre velferdstjenester, i takt med økende privat velstand.

Dette krever et finansieringssystem for kommunesektoren som stimulerer til riktig bruk av skattebetalernes penger, gjennom effektivitet, nyskaping og riktig prioritering. Men da må også kommuner og fylkeskommuner ha mulighet til å prioritere. Og ansatte og ledelse må utfordres og oppfordres til å løse oppgavene på nye og bedre måter. Øremerking, detaljerte føringer og dokumentasjonskrav, overdrevent tilsyn og kontroll virker i motsatt retning. Begrunnelsen og motivasjonen for all detaljstyring, øremerking og byråkratiske kontrollsystemer er alltid de beste, jeg våger å påstå at resultatene gir dårligere tjenester enn nødvendig.

Nødvendig nytenking
La meg forsøke å illustrere: Tenk deg at 100 mennesker får samme oppgave som skal løses. Med oppgaven følger en detaljert, punktvis oversikt over hvordan den skal løses, alle 100 skal sørge for skriftlig dokumentasjon på at oppgaven løses som beskrevet, og hvert punkt blir kontrollert underveis og etterpå.

Oppgaven vil ganske sikkert bli løst, og den blir løst på samme måte av samtlige 100. I tillegg har en rekke mennesker vært sysselsatt med å kontrollere og føre tilsyn med hvordan oppgaven er løst, og de skal gå gjennom en anselig mengde papir underveis og etterpå. For de 100 kan det til og med være en enkel, trygg og behagelig måte å løse oppgaven på.

Men er dette effektivt? Stimulerer det til effektivitet og nytenking? Vil noen av de 100 komme opp med en ny og smartere måte å løse oppgaven på? For ikke å snakke om de mange som trengs til å instruere, kontrollere og føre tilsyn; blir de stimulert til nytenking og innovasjon?

Jeg tror svarene gir seg selv. Og jeg tror svarene er de samme om vi i eksemplet over bytter ut “mennesker” med “kommuner”. For kommunene består av de menneskene som bor og arbeider der.  Den viktigste forskjellen er at kommunene ikke skal løse én, men utallige oppgaver som hver for seg og samlet krever kontinuerlig nytenking og effektivisering for å sikre at offentlige penger brukes på en best mulig måte.

 

Bedre tjenester
Mitt poeng er selvsagt ikke at vi skal avskaffe alt av statlig kontroll og tilsyn med kommunale og fylkeskommunale tjenester. Begge deler er viktig og nyttig som korrektiv og garanti for gode tjenester. Det er også helt rimelig at regjering og storting kan stille krav til hvordan offentlige penger brukes, i kommunene som i staten. Derimot er jeg overbevist om at mengden og detaljeringsnivået kan reduseres betydelig, og at de samlede offentlige ressursene dermed kan brukes langt mer effektivt.

For å finne de beste løsningene må folk ha rom for å prøve og feile. Det betyr at de må oppfordres til å prøve, uten å være redd for å feile. Det er slik kommuner og fylkeskommuner ønsker å jobbe, og gjennom nettverk og erfaringsutveksling er det i stor grad slik de jobber, i den grad de får muligheter. Målet, og heldigvis resultatet, er stadig bedre tjenester til innbyggerne.