Uke 23 og slutten av 22: Også NAV-ledigheten økte litt

NAV-ledigheten økte litt i mai

Antall helt ledige i NAVs registre utgjorde 2,1 prosent av arbeidsstyrken i mai, etter å ha ligget stabilt på 2,0 prosent tidligere i år. Bunnivået i denne syklusen var 1,6 prosent av arbeidsstyrken i juli 2022, hvoretter ledigheten steg sakte før den flatet ut gjennom andre halvår i fjor og svingte mellom 2,0 og 2,1 prosent. Rett før pandemien var ledighetsraten 2,2 prosent, mens gjennomsnittet i årene mellom finanskrisen og pandemien, 2010-2019, var 2,7 prosent. Målt i personer var det 63.400 helt ledige, og av dem fikk 29.900 dagpenger.

Antall helt ledige økte i alle fylker og mest i Vestfold og Troms. Ledighetsraten er imidlertid fremdeles lavest i Troms med 1,3 prosent, med Nordland hakk i hel med 1,5 prosent. Ledigheten er høyest i Oslo og Østfold med 2,7 og 2,6 prosent.

Bruttoarbeidsledigheten som også inkluderer arbeidsledige på tiltak, har utviklet seg på samme måte og har sesongjustert ligget på 2,6 prosent av arbeidsstyrken siste 8 måneder fram til mars. På grunn av omlegging av statistikken har det ikke blitt publisert sesongjusterte tall for april og mai, men bruttoledigheten var i mai 0,1 prosentpoeng høyere enn i mai i fjor. Gjennomsnittet i de sesongjusterte tallene for årene 2010-2019 var 3,3 prosent, mens bunnivået etter pandemiutbruddet var 2,0 prosent i vinterhalvåret 2022/23. 

Det er også brutt i dataserien for antall delvis ledige, men den har endret seg lite siste to og ett halvt år før bruddet. Andelen delvis ledige utgjorde 0,7-0,8 prosent av arbeidsstyrken. Gjennomsnittet i perioden mellom finanskrisen og pandemien var 1,1 prosent. I mai var det marginalt færre delvis arbeidsledige enn i mai i fjor.

Etter at tilgangen på ledige stillinger i april var 8 prosent høyere enn gjennomsnittet i fjor, var den i mai 8 prosent lavere. Tilgangen i årets fem første måneder var i gjennomsnitt marginalt lavere enn gjennomsnittet i fjor.

Uendrede boligpriser i makro

Gjennomsnittsprisene for boliger var uendret fra april til mai etter en liten nedgang i april, og de var i mai litt lavere enn i februar. Boligprisene økte imidlertid stort sett gjennom hele 2024 og fram til og med mars i år med til sammen nesten 9 prosent. I mai var prisene 5,2 prosent høyere enn for ett år siden. Reallønnsvekst, utsikter til rentenedgang og lettelsene i utlånsforskriften fra 1. januar har bidratt til den forutgående boligprisveksten, mens oppbremsingen i de siste månedene kan tilskrives «renteskuffelsen» i mars. Jeg tror fortsatt at prisene vil komme opp på et høyere nivå i løpet av høsten om ikke før.

Bortsett fra Trondheim som lå på linje med landsgjennomsnittet, har prisveksten i de største byene vært positiv og dermed høyere enn landsgjennomsnittet i mai. Prisveksten var klart høyest i Stavanger og Tromsø. På 12-månedersbasis ligger prisøkningene i Oslo nå klart lavest med 4,8 prosent som er under landsgjennomsnittet på 5,2 prosent, mens Trondheim ligger like under landssnittet. I Stavanger er prisveksten over 12 prosent, mens øvrige storbyer ligger noe over 8 prosent.

Økt industriproduksjon

Industriproduksjonen økte 2,8 prosent fra mars til april, og har i årets fire første måneder ligget nær 3 prosent over de fire siste månedene i fjor. Veksten har vært ganske lik mellom leverandørindustrien (til oljesektoren) og øvrig industri samlet. Sammenliknet med situasjonen rett før pandemien har økningen i industriproduksjonen vært 7,4 prosent, som gir en gjennomsnittlig annualisert vekst på 1,4 prosent. Leverandørindustrien hadde en vekst på 3,0 prosent, mens veksten i den øvrige industrien samlet var på 0,5 prosent.

Er industrien viktig for norsk økonomi?

Verdiskapingen i industrien stod for bare 6,8 prosent av BNP (målt fra tilgangssiden uten avgifter – altså i basisverdi) i fjor. Gode priser og høy produksjon av olje og gass bidro til å trekke andelen ned. Sett i forhold til BNP Fastlands-Norge var andelen imidlertid heller ikke høy, med 9,0 prosent. Hvis vi bare ser den i forhold til den markedsrettete verdiskapingen i fastlandsøkonomien øker andelen til 13,2 prosent. Andelen industriens verdiskaping utgjør av norsk økonomi har sunket gradvis gjennom de siste 50 årene, og er i løpet av disse årene redusert med 57 prosent – i forhold til markedsrettet virksomhet på fastlandet. Sammenliknet med hele økonomien utgjør industrien nå bare 1/3-del av andelen den utgjorde i 1974.

Nedgangen i industriens andel av samlet produksjon er selvsagt i stor grad en følge av at andre næringer, petroleumsnæringen og diverse tjenesteytende næringer har blitt mye viktigere. Men det er i noen grad også en følge av outsourcing: Interne tjenester kjøpes nå i større grad fra andre næringer framfor å bli produsert internt i industribedriftene. Således økte produktinnsatsen (vareinnsats inkludert energi) som andel av produksjonen i næringen i løpet av de femti årene med 67 prosentpoeng eller nær 9 prosent.

Siden industrien er en betydelig etterspørrer etter produktinnsats fra andre næringer, kan aktiviteten i industrien sies å være viktigere for norsk verdiskaping enn det andelen av verdiskapingen isolert sett tilsier. Isolert sett vil en nedgang i industriproduksjonen få negative ringvirkninger for hele økonomien. Dette betyr imidlertid ikke at økt industriproduksjonen nødvendigvis er gunstig. Det er flere forhold enn de opplagte knyttet til natur og miljø. Spørsmålet er om en økning er kommer i virksomheter som er samfunnsøkonomisk lønnsom.

Subsidiering kan være en kilde til at slik aktivitet ikke er lønnsom – ved at alternative anvendelser av ressursene hadde gitt mer verdiskaping. I dagens situasjon har det med stor tyngde også kommet inn argumenter som selvforsyning og sårbarhet. Det er imidlertid momenter som i hovedsak gjelder spesifikk produksjon, og kan ikke gjelde all industriproduksjon.

Handel er isolert sett svært gunstig ved at landene kan utnytte såkalte «komperative fortrinn»: Det lønner seg i utgangspunktet for alle land å la de som er relativt mest produktive på ulike områder produsere mest mulig av det de er relativt best på. Avveininger om sikkerhet for leveranser i verdikjeder i både krig og fred, men også fleksibilitet i produksjonen, kan forstyrre konklusjonene.

Mange trekker fram at industrien står for en betydelig del av eksporten fra fastlandet, og at det dermed er viktig å øke produksjonen. Dette mener jeg er et feilresonnement. Norsk utenriksøkonomi er i en meget god balanse, og det er ingen grunn til å ha en større eksportsektor enn det man over tid trenger for å finansiere ønsket import etter en avveining med andre behov. Hvor stor andel eksporten av én vare utgjør av den samlede eksporten sier heller ikke noe direkte om betydning for norsk utenriksøkonomi. Innslaget av importert produktinnsats og halvfabrikata er svært forskjellig, slik at betydningen for handelsbalansen per krone eksport vil bli svært ulik. Importandelen av oljeeksporten og turisme vil typisk være mye lavere enn for eksporten av industrivarer.

OECD venter lavere økonomisk vekst

OECD spår en lavere vekst i verdensøkonomien i sin siste prognose. Det har i stor grad sammenheng med Trumps toll-atferd. Veksten i verdens BNP reduseres fra 3,3 prosent i 2024 til 2,9 prosent i 2025 og 2026. I Euro-området, som betyr mye for norsk eksport, ventes veksten å ta seg litt opp fra 0,8 prosent i 2024 til 1,0 prosent i 2025 og 1,2 prosent i 2026.

Prognosen forutsetter at «toll-pausen» blir permanent. En beregning av effektene av å øke tollsatsene med 10 prosentpoeng viser at det først og fremst er USA som blir skadelidende med klart lavere aktivitetsvekst og høyere inflasjon.

Europeiske rentenedsettelser

Som ventet satte den Europeiske sentralbanken, ESB, styringsrente ned med 0,25 prosentpoeng torsdag. Det var åttende rentesenking på om lag ett år. Styringsrenta er med det 2,15 prosent mot vår 4,5 prosent. Danmarks Nationalbank senket også styringsrenta med 0,25 prosentpoeng, til 1,6 prosent.

Moderate endringer i fond, krone og oljepris

Krona har i slutten av mai og begynnelsen av juni vært ganske stabil, og var fredag 6. juni 4,1 prosent sterkere enn ved utgangen av fjoråret og 2,2 prosent sterkere enn gjennomsnittet i fjor.

Oljeprisen har i den senere tid svingt rundt 65 dollar per fat og var fredag ettermiddag 66 dollar. Det er klart lavere enn gjennomsnittet i 2024 på 80 dollar per fat, og målt i kroner er nedgangen på 22 prosent. Oljeprisen er bare 2 dollar høyere enn i 2019, men målt i kroner er prisen nå 18 prosent høyere. Oljeprisen var ganske lav i starten av pandemien var, med bare 43 dollar i 2020. I de neste tre årene har prisen vært relativt høy og høyere enn prisen nå.

Verdien av oljefondet har også bare variert moderat i det siste og var fredag ettermiddag 19.050 mrd. kroner, 700 mrd. kroner lavere enn ved inngangen til året. Nedgangen skyldes i stor grad styrkingen av kroner.