Uke 19: Renteøkning vi kunne klart oss uten

Økt industriproduksjon

Industriproduksjonen økte med 2,0 prosent i mars etter en liten nedgang i de to foregående månedene. Mars-nivået var 1,8 prosent over gjennomsnittet i 2025, og 7,0 prosent over gjennomsnittet siste halvår før pandemien.

Den petroleumsrelaterte industrien økte mest i mars og var da 4,5 prosent over årsgjennomsnittet i fjor. Den øvrige delen av industrien økte også klart i mars, og kom med det opp på årsgjennomsnittet i fjor.

Flere ledige stillinger i 1. kvartal – mange innen omsorg

Antall ledige stillinger økte ifølge SSB med 12 prosent fra 4. kvartal i fjor til 1. kvartal i år, men er fremdeles 23 prosent lavere enn toppen for vel tre år siden.

Antall ledige stillinger utgjorde i 1. kvartal 3,0 prosent av antall arbeidstakerforhold og ledige stillinger. Splittet på næringer er situasjonen i hovedsak som en skulle vente, men med noen klare overraskelser. På en klar topp i ledige stillinger ligger «Pleie- og omsorgstjenester i institusjon» med 5,6 prosent. Toppen for denne gruppen var i 3. kvartal 2023 med 6,3 prosent. På de to neste plassene ligger overraskende nok to næringer innen privat tjenesteyting; Overnattings- og serveringsvirksomheter og Forretningsmessig tjenesteyting med henholdsvis 4,2 og 4,3 prosent. På fjerdeplass ligger Sosiale omsorgstjenester uten botilbud med 3,6 prosent. Overaskende kan det derimot virke at andelen ledige stillinger innen helsetjenester bare er marginalt høyere enn for økonomien samlet med 3,1 prosent. Andelen gikk også ned med 0,3 prosentpoeng fra forrige kvartal og nivået i 1. kvartal var 0,7 prosentpoeng lavere enn toppen for to år siden.

På bunnen i andelen ledige stillinger ligger primærnæringene og kultur med mer, med henholdsvis 1,2 og 1,5 prosent. Industrien ligger også lavt med 1,8 prosent. Den store gruppen Undervisning ligger også lavt med 2,1 prosent, men den har økt markert fra forrige kvartal hvor andelen var nede i 1,4 prosent. Toppen i ledige stillinger for undervisning var for vel to år siden med 3,0 prosent.

Innen Bygg og anlegg var andelen ledige stillinger 2,3 prosent. Andelen for denne bransjen som virkelig sliter har gått markert ned gjennom siste to og et halvt år, fra 4,0 prosent i 2. kvartal 2023.  Det kan virke overraskende at en næringer som sliter så mye som bygg og anlegg likevel har en del ledige stillinger. Dette kan både ha sammenheng med at det kan være enkelte typer stillinger innen næringen som er spesielt krevende å få fylt, og geografiske ubalanser.

Overraskende og klar boligprisvekst i april

Boligprisene økte 0,6 prosent (sesongjustert!) i april etter å ha økt med bare 0,4 prosent gjennom årets tre første måneder. På bakgrunn av rentesignalene fra Nores Bank som kom i mars, var det overraskende. Jeg velger å tro at det i stor grad er det som kan betegnes som tilfeldigheter som ligger bak. Som årlig rate har boligprisveksten så langt i år vært 3,0 prosent. 12-månedersveksten i april var 3,8 prosent altså 0,3 prosentpoeng lavere enn veksten i byggekostnadene i mars. Prissignalene i makro gir altså fremdeles lite håp om noe snarlig oppsving i boligbyggingen i landet som helhet.

I april var det igjen store regionale forskjeller i prisutviklingen fra måneden før med de samme trendene for de store byene som nå har vart en stund. Det er spesielt Oslo og Trondheim hvor prisveksten er lav, og lavere enn for landet som helhet. Øvrige storbyer ligger klart over landsgjennomsnittet. 12-månedersveksten er klart lavest i Trondheim med 0,6 prosent og Oslo med 1,3 prosent. De øvrige store byene ligger alle langt over landsgjennomsnittet med Tromsø på topp med over 12 prosent. Stavanger og Bergen følger hakk i hel - begge på knappe 11 prosent, mens Kristiansand med 6,3 prosent også ligger klart over landsgjennomsnittet.

Til tross for en tid med lav prisvekst, er Oslo fremdeles på en klar topp når det gjelder gjennomsnittlig pris per m2. Prisen i Oslo er nå 100.000 kroner per m2 mens den i Bergen og Tromsø ligger på knappe 70.000. I Stavanger og Trondheim er prisene 11-12.000 kroner lavere.

Styringsrenta satt opp

Jeg ble veldig overrasket over torsdagens beslutning om å heve renta med 0,25 prosentpoeng. Jeg var derimot ganske sikker på at den ville bli hevet i juni, så konsekvensene, bortsett fra halmstrået om at løpende informasjon i mellomtiden kunne peke i en annen retning og dermed hindre økningen, er små. Den isolerte betydningen for den gjennomsnittlige styringsrenta av at hevingen kom nå og ikke om seks uker, er 0,03 prosentpoeng, altså svært liten.

Rentebanen fra mars kunne tolkes som at det var like sannsynlig med en renteøkning nå som i juni. Samtidig har ny informasjon i hovedsak vært i tråd med bankens prognoser bortsett fra at krona har vært sterkere. Når Norges Bank også påpeker at de internasjonale impulsene framover er meget usikre, kunne det vært naturlig å vente til neste møte for å få betydelig mer informasjon av blant annet to observasjoner av prisveksten og resultatene fra deres regionale nettverk, i tillegg til mer løpende markedsinformasjon. 

På presentasjonen av rentebeslutningen var det ikke noe som tydet på at det kommer en ny heving før sommeren, og det ble heller ikke sagt noe som pekte mot en endret sannsynlighet for en renteøkning i neste halvår. Det at banken ikke ventet til juni, kan imidlertid indikere at de har kommet enda lenger fram i de haukete renteskoene. Det er dermed grunn til å ta høyde for en renteøkning til, og det er dessverre ingen garanti for at det stopper der.

Ingen katastrofe i makro

Det er vanskeligere å mene at den siste renteøkning vil bidra til en økonomisk krise i makro. Det vil innebære at noen flere blir arbeidsledige, og at mange får litt mindre å rutte med enn det de hadde regnet med. Når jeg er uenig i rentesettingen er det fordi jeg mener norsk økonomi på kort og lang sikt ville kommet bedre ut av det med en litt lavere rente. Større verdiskaping og lavere arbeidsledighet. For enkeltnæringer, spesielt bygg og anlegg, kan man nok snakke om at de er i en krise som forverres med renteøkningen.

For enkelte husholdninger (og kommuner) med store lån og presset økonomi kan beslutningen om renteøkningen være en katastrofe eller oppfattes som det. På helt kort sikt, vil det imidlertid ta minst seks uker før renta de betaler faktisk settes opp som følge av den økte styringsrenta. Og innen relativt kort tid vil de fleste få et lønnstillegg som vil bety langt mer, og i en periode vil de fleste låntakere likevel faktisk få mer å rutte med.

Men lønnstilleggene kommer kanskje en eller to ganger i året, mens prisene rykker mer kontinuerlig opp. Hvis vi istedenfor det helt kortsiktige perspektivet ser på utviklingen i årsgjennomsnitt, ser det litt annerledes ut: Renta ble tross alt kuttet i to omganger i fjor, og så langt er det bare det ene kuttet som er reversert. Skulle det bli med det, vil rentebelastningen på et gitt lån reduseres som årsgjennomsnitt, samtidig med at det ligger an til at de fleste vil oppleve en reallønnsøkning.

Men det er slett ikke sikkert at det blir med denne ene renteøkningen. Og en ulykke kommer sjelden alene: Dersom prisveksten tar seg opp, vil det være et argument for at Norges Bank setter renta ytterligere opp. Det kan skje en eller to ganger til i år, men mer vil være svært overraskende.

Så lenge man ikke mister jobben, skal det mye til at man ikke får mer å rutte med selv om man har et betydelig boliglån. Selv om prisveksten skulle bli mye høyere enn antatt, slik at reallønna blir uendret, vil man kunne få mer å rutte med, selv med uendret rente. Det er fordi alt man potensielt bruker lønnsinntekten sin på stiger like mye som inntekten, bortsett fra rentebetalingene som er uendret! Jeg har da sett bort fra avdrag som ikke endrer dette regnestykket fundamentalt.

Med et forenklet regnestykke vil en person med 0,5 mill. kroner i inntekt og 5 ganger inntekten i lån i 2025 og avdragsfrihet, ha om lag like mye å rutte med i 2026 med en lønnsvekst på 4,4 prosent (frontfagsrammen) og en prisvekst på 3,2 (TBUs anslag) selv om renta som årsgjennomsnitt skulle øke fra 5,5 til 5,9 prosent. I dette regnestykke bedres situasjonen mer – jo høyere gjelda er. Men man må da ikke glemme at selv om bedringen blir større, vil nivået på det man har å rutte med bli mindre. Dersom også prisveksten skulle komme opp i 4,4 prosent, vil vedkommende ha like mye å rutte med med en renteøkning på 0,25 prosentpoeng.

En betydelig andel av befolkningen har mer penger i banken enn de har av lån. Og det meste blir omvendt for dem. De kan faktisk få mindre reelt å rutte med selv om renta øker litt, dersom det ikke skulle bli noen reallønnsvekst. Men det er kanskje ikke så mange andre som ville gråte av det…

Hvem har skylden for høye norske renter?

Mange mener at regjeringen er «skyld» i at norske renter er høye, senest to professorer i Aftenposten på torsdag. La meg reflektere litt rundt spørsmålet:

Først noe nokså formalistisk: Det er i hovedsak den førte økonomiske politikken som får sitt pass påskrevet, og det må i dagens politiske situasjon vel sies å være en god blanding av regjering og Storting som står bak.

Økonomi og ikke minst fastsetting av styringsrenta, er ingen naturlov. Norges Bank har fått et mandat av politiske myndigheter som i stor grad er styrende for rentesettingen – så politikken kan uansett ta en del av «skylda» gjennom utformingen av mandatet. Dagens mandat har flere elementer – et fleksibelt inflasjonsmål med en ubestemt tidshorisont, bidra til høy og stabil sysselsetting og produksjon, samt motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Til det gitte mandatet blir spørsmålet om den økonomiske politikken som føres nå bidrar til høy eller høyere rente. Uten ytterligere presiseringer av spørsmålet er svaret ikke så interessant, men likevel et klart ja. Den økonomiske politikken kunne uten tvil vært ført på en måte som ville gitt lavere rente. En brutal finanspolitisk innstramming og løfter om videreføring av det, ville gitt høy arbeidsledighet og sannsynligvis lavere inflasjon. Med en slik tilstand i - og utsikt for - økonomien, ville renta vært satt lavere.

Et mer relevant spørsmål kunne være om den førte polititikken bidrar til en høyere rente enn en gitt alternativ politikk. Nøyaktig hvilken alternative politikk må presiseres, og det er åpenbart ikke ett opplagt alternativ. Beregninger med SSBs makroøkonomiske modell KVARTS vil iallfall vise at til en gitt bruk av oljepenger, vil en politikk som sørger for flere offentlig ansatte eller kjøp av varer og tjenester fra privat sektor gi høyere rente enn dersom den samme økningen i pengebruk går til personskattelette. Årsaken er primært at skattelette innebærer økte inntekter til folk, men mye av inntektsøkningen vil spares, ikke settes inn i økonomien og bidra til økt sysselsetting. I tillegg vil det være en betydelig importlekkasje: Importandelen til det økte private konsumet vil være høyere enn importandelen til generelle offentlige kjøp, og ikke minst til offentlig sysselsetting som en normalt ikke tenker det vil være knyttet import til. En må imidlertid ikke glemme at det er svært mye annet en ønsker å oppnå med økonomisk politikk enn lav rente.

Mekanismene bak at en mer ekspansiv politikk gir høyere rente, er todelt: En høyere aktivitet i økonomien innebærer i seg selv at hensynet til realøkonomien virker mindre dempende i rentesettingen. Det er også grunn til å tro at en høyere aktivitet og lavere arbeidsledighet øker inflasjonen. Fortegnet synes klart, men styrken kan det være uenighet om. En urimelig kritikk mot regjeringen vil være dersom man kritiserer dem for både høy rente og høy arbeidsledighet.

Min vurdering er at endringer i arbeidsledigheten vil bety lite når arbeidsledigheten ikke er veldig høy eller veldig lav. I prinsippet skal frontfagsmodellen gi en lønnsvekst som tilnærmet ikke påvirkes av arbeidsledigheten. Det er fordi det bare er lønnsomheten i konkurranseutsatt virksomhet som bestemmer rammen i frontfaget og modellen beskriver at øvrige deler av økonomien i svært stor grad følger frontfagsresultatet. Det er imidlertid noe spillerom for de såkalte følgefagene, altså de øvrige tariffområdene (som forhandler etter frontfaget). Lønnsveksten kan selvsagt i noen grad påvirkes av presset i arbeidsmarkedet. I tillegg er rundt en tredel av jobbene i virksomheter uten tariffavtale hvor betydningen av arbeidsledighet kan være større enn i den organiserte delen av arbeidslivet. 

Et naturlig oppfølgingsspørsmål kan være om Norges Bank har noen skyld i det høye rentenivået. Ettersom de tross alt fastsetter styringsrenta og har stor fleksibilitet i både tidshorisonten for måloppnåelse og avveiningen mellom de ulike hensynene. Hadde de vært helt uten «skyld» hadde hele rentebeslutningen kunnet blitt erstattet med en KI-agent. Skylden kan i tillegg til det opplagte at man kan mene at de burde holdt en lavere rente, være at man mener renta burde vært satt høyere tidligere. Isolert sett er det nokså opplagt at renta nå kunne vært lavere dersom den tidligere hadde vært høyere. Om det hadde vært ønskelig eller ikke er en annen sak.

Norges Bank må fastsette styringsrenta under usikkerhet. Det er usikkert hvilke impulser norsk økonomi vil bli truffet av framover, og det er usikkerhet knyttet til norsk økonomis virkemåte. En inflasjon en del over målet trenger isolert sett ikke være noe problem dersom nominelle inntektsstrømmer følger prisutviklingen. Dersom inflasjonen skulle bli veldig høy, er det åpenbart uheldig for realøkonomien og velferden, rett og slett fordi den samlede verdiskapingen over tid blir redusert. Sentralbanken er svært opptatt av at ikke inflasjonsforventningene skal feste seg på et for høyt nivå. Nøyaktig hva det betyr er et interessant spørsmål som vi får ta en annen gang, men en viss intuisjon har nok de fleste. Langvarig inflasjon over målet kan bidra til at aktørene i økonomien forventer at det vil fortsette og tilpasser seg deretter. Derigjennom bidrar de til å opprettholde en høy faktisk prisvekst. Hvis banken mener at de negative konsekvensene av dette er svært store, kan de konkludere med at det er bedre å ha noe som kan vise seg å være en litt for høy rente nå – for å sikre seg mot et spesielt uheldig utfall.

Litt mer pessimistiske NHO-bedrifter

Medlemsundersøkelse for mai viste en liten økning i overvekten som mente markedssituasjonen vil bli dårligere neste seks måneder: Fra 13 til 14 prosentpoeng.

Ingen renteendringer i den internasjonale rentebonanza’n i uke 18 og 19

FED i USA, ESB i euro-området, Bank of England, Bank of Canada, Sveriges Riksbank og sentralbankene i Polen, Japan, Australia og Mexico har hatt rentemøter uke 18 og 19 og ingen har endret styringsrenta, men har i stor grad signalisert bekymring for oljeprisøkningen og de langsiktige effektene på inflasjon og de negative effektene på aktiviteten. Sveriges Riksbank holdt styringsrenta på 1,75 prosent.

De store markedssvingningene bare fortsetter

Oljeprisen har i denne uka beveget seg mellom 97 og 115 dollar per fat. Fredag ettermiddag var prisen 101 dollar og med det 9 dollar lavere enn torsdag i forrige uke.

Krona har svingt gjennom uka, men endte importveid (I44) 0,8 prosent sterkere enn torsdag i forrige uke. Med det var krona tilnærmet 8 prosent sterkere enn fjorårets årsgjennomsnitt.

Store bevegelser på verdens børser og i valutakurser har også denne uka bidratt til svingninger i verdien av oljefondet. Fredag ettermiddag var verdien 20 800 mrd. kroner – 350 mrd. kroner høyere enn torsdag i forrige uke og 450 mrd. kroner lavere enn ved årsskiftet.