Uke 17: Tendens til økt ledighet

AKU-ledigheten revidert litt opp

Etter å ha ligget på 4,0 prosent i nesten hele 2024, gikk trenden i ledighetsraten ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) gradvis opp fra slutten av 2024 og fram til juni 2025. Deretter lå ledigheten på 4,6 prosent fram til at den gikk opp til 4,7 prosent i årets tre første måneder. Trenden for januar ble med dette revidert opp for annen gang med 0,1 prosentpoeng. Ledighetsraten som bare er sesongjustert lå i februar og mars på 4,9 prosent. Det kan dermed ligge an til ytterligere opprevidering.

I gjennomsnitt har AKU-arbeidsledigheten ligget på 4,0 prosent mellom finanskrisen og pandemien. Ledighetsnivået målt i AKU må derfor betraktes som relativt høyt. Det er først og fremst blant unge at ledigheten er høy i et slikt historisk perspektiv: I alderen 15-24 år lå trenden i ledigheten i 1. kvartal på 14,5 prosent, mens gjennomsnittet 2010-2019 var 11,5 prosent. For aldersgruppen 25-74 år var ledigheten 3,0 prosent, bare 0,2 prosentpoeng høyere enn et tilsvarende gjennomsnitt.

Økningen i arbeidsledigheten over årsskiftet er ikke en følge av svak sysselsettingsvekst, men skyldes at arbeidstilbudet økte mer. Sysselsettingstrenden i AKU målt i personer viser nå en svak vekst gjennom de tre siste månedene, og antallet i mars var ny rekord. Dessverre er det mer naturlig å notere sysselsettingsrekorder som rater av befolkningen i relevant alder – og marstallet, 69,5 prosent, var langt fra noen rekord. Sysselsettingsraten var faktisk klart høyere under finanskrisen, og i senere tid ble en rekord nådd i starten av 2022 med 70,5 prosent. Men tendensen til nedgang gjennom de siste fire årene ser ut til å ha stoppet opp, og sysselsettingsraten har i siste år ligget nær mars-nivået. Sysselsettingsraten i mars var 0,6 prosentpoeng høyere enn i februar 2020. Det er de unge (15-25 år) som står for økningen, med en økning på vel 4 prosentpoeng, mens raten for de over 24 år var redusert med 0,2 prosentpoeng. 

AKU-tallene for sysselsetting gjelder kun bosatte og er dermed ikke helt konsistente med nasjonalregnskapstall som inkluderer alle. Antall ikke-bosatte sysselsatte viste en sterk trendmessig vekst før pandemien, med rundt 6.000 flere sysselsatte årlig. Antall ikke-bosatte sysselsatte falt mye i starten av pandemien, for deretter å hente seg opp igjen fram til årsskiftet 2022/2023, men nådde aldri nivået fra rett før pandemien. Etter en fall i starten av 2023 har antallet vært relativt stabilt og nivået i februar og mars ligger rundt 5.000 lavere enn rett før pandemien.

Konjunkturbarometeret – litt optimisme i industrien

I vurderingen av utsiktene for kommende kvartal var det i 1. kvartal litt flere optimister enn pessimister blant industrilederne, men flertallet var marginalt lavere enn i 4. kvartal i fjor. Datainnsamlingen har foregått etter at USA og Israel angrep Iran. 

Etterspørsel og konkurranse er faktoren som klart flest peker på som begrensende for industriproduksjonen. I 1. kvartal var det 62 prosent som trakk fram dette, men andelen var litt lavere enn kvartalet før, etter stort sett å ha økte gjennom de siste to årene. I samme periode har andelen som peker på arbeidskraft som begrensende faktor derimot falt med nesten 30 prosent, og det var i 1. kvartal 7,5 prosent som oppga dette. Både tilgangen på råstoff/energi og maskin- og anleggskapasitet som begrensende faktor har endret seg relativt lite siste to år og for begge grupper var det i 1. kvartal 6,0 prosent som pekte på disse faktorene.

Kapasitetsutnyttelsen i industrien har gått litt opp siste halvår etter stort sett å ha falt i nesten fire år. Kapasitetsutnyttelsen i 1. kvartal var 78,0 prosent, 0,7 prosentpoeng lavere enn gjennomsnittet siste 15 år.

Moderat vekst i byggekostnadene for veganlegg

Byggekostnadene for veganlegg økte med 1,9 prosent fra 4. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Sammenliknet med 1. kvartal i fjor har kostnadene økt med 3,2 prosent, 0,1 prosentpoeng lavere enn i 4. kvartal i fjor, men 0,1 prosentpoeng høyere enn årsgjennomsnittet i fjor. Det er grunn til å frykte at disse byggekostnadene vil ta seg opp i 2. kvartal i kjølvannet av USA og Israels krig mot Iran.    

Lever vi i en dyrtid?

En artikkel i SSBs Økonomisk utsyn over året 2025 svarer i noen grad på spørsmålet om vi lever i en dyrtid. Det er ingen opplagt definisjon av «dyrtid» - så for å komme i nærheten av et svar settes det opp et sett med mulige definisjoner. Uttrykket har blant annet de siste fire - fem årene vært mye brukt i beskrivelse av den økonomiske situasjonen, men det har ingen klar definisjon. Det må åpenbart ha noe med høy inflasjon å gjøre, som i sin tur fører til et høyt prisnivå. Det kan være spesielt knyttet til prisveksten på nødvendighetsvarer – eller mer direkte være knyttet til økt fattigdom og økonomisk nød. Det kan også knyttes til at mange opplever å ha fått dårligere råd. Forfatterne har neppe tenkt mye på dette begrepet i forbindelse med kommuneøkonomi, men med den siste definisjonen vil nok store deler av kommune-Norge oppleve at de er i en vedvarende dyrtidssituasjon.

Forskerne peker på at selv om 2022 og 2023 var to år med vesentlig høyere inflasjon enn observert på nærmere 40 år, og selv om mange føler at de har fått dårligere råd, har det faktisk vært en moderat realinntektsvekst i brede lag av befolkningen. Økte renteutgifter har bidratt til at boligeiere med høy gjeld riktignok har opplevd å få «mindre å rutte med», men disse har på den annen side hatt inflasjonsgevinster i form av at realverdien av gjenstående gjeld har falt markant. Klar økning i nominell lønn medfører at antall arbeidede timer som må til for å betale avdragene faller. Gruppen av leietakere, hvor mange av husholdningene med levekårsutfordringer hører hjemme, har samlet sett hatt en realinntektsøkning siste fem år.

Et viktig spørsmål knyttet til situasjonen med relativt høy inflasjon er om de med lavest inntekt blir hardest rammet gjennom forskjeller i konsum-mønsteret. Med en oppdeling av konsumprisindeksen (KPI) i 12 produktgrupper har prisveksten i de fire siste årene vært klart høyest for matvarer med 30 prosent, nesten det dobbelte av KPI i alt. Klart lavest har imidlertid prisveksten for klær og skotøy vært med knappe fem prosent. Hvis man derimot ser på de ti siste årene avviker prisveksten på matvarer mye mindre fra gjennomsnittet, mens klær og skotøy enda klarerer avviker med et lite prisfall i perioden sett under ett.

Basert på en oppsplitting av befolkningen etter inntekt per forbruksenhet i fire like store deler finner forskerne at den reelle prisindeksen for den rikeste halvdelen, og spesielt den rikeste fjerdedelen, øker noe mer enn for den fattigste halvparten av husholdningene fra 2016 til 2025. Mesteparten av forskjellene kommer etter 2021. Forskjellene er imidlertid ikke store, og de individuelle forskjellene kan åpenbart være mye større. Når det gjelder forskjellene for ulike husholdningstyper er forskjellen mye større. Par med barn i alder 0-6 år kommer klart best ut med en mye lavere reell prisvekst, mens par uten barn kommer dårligst ut. Forskjell i gjennomsnittlig årlig prisvekst mellom disse to ytterpunktene gjennom denne ni-årsperioden ser for meg ut til å være hele 0,6 prosentpoeng.

Forfatterne konkluderer med at objektive indikatorer peker i retning av at det er en overdrivelse å beskrive situasjonen etter 2021 som en dyrtid. Samtidig viser Levekårsundersøkelsen at andelen av personer som oppgir at «det er vanskelig (eller veldig vanskelig) å få endene til å møtes» økte klart fra 2018 til 2025. Andelen leietakere som rapporterer om levekårsutfordringer er mange ganger større enn for boligeiere. Men det er blant boligeiere at andelen med problemer med å få endene til å møtes har økt. Dette har åpenbart sammenheng med de økte rentene. Låntakernes opplevelse av økonomiske utfordringer kan skyldes faktiske eller følte likviditetsutfordringer, eller at de ikke tar inn over seg inflasjonsgevinsten fra gjelda. 

Her er «Utsynet 2025» (pdf åpner i eget vindu)

Rentedebatten

Det er ikke rart at rente er hett stoff i media ettersom utviklingen griper direkte inn i folks (og kommuners lommebok), og med ulike fortegn. Den faglige delen av debatten i media er nå både prinsipiell om hvordan mandatet i Norges Bank bør formuleres, og situasjonsbetinget om hva som bør gjøres med renta i dagens situasjon. I tillegg kommer sjeføkonomenes gjetning om «hva sentralbanken vil gjøre når».

I likhet med mye politisk uenighet er dette i liten grad et spørsmål om hva en ønsker å oppnå, men om økonomiens virkemåte. Uenighet knyttet til praktiseringen av mandatet dreier seg i i tillegg om hvordan situasjonen i økonomien måles og vurderes, og kanskje i noen grad om holdning til usikkerhet.  Hvor mye er en villig til å ofre for å redusere faren for et svært dårlig utfall - en slags forsikringspremie mot blant annet hyperinflasjon som åpenbart er svært lite gunstig.

Jeg vil tro at de fleste kan enes om at rentepolitikken bør føres slik at verdiskapingen over tid blir størst mulig. Sentrale spørsmål for uenigheten er blant annet hvor viktig stabilitet i inflasjonen på et lavt nivå er for å oppnå dette, og i hvilken grad folks (alle typer aktører i økonomien) forventninger til inflasjonen et stykke fram i tid er viktig for å oppnå dette. Bak dette igjen er sentrale spørsmål om hvor følsom prisutviklingen er for renteendringer under ulike forhold, som igjen henger sammen med rentas betydning for kronekursen og hvordan lønnsutviklingen påvirkes av arbeidsledigheten.

Det kan se ut til å være en sammenheng mellom standpunkt i mandatspørsmålet og holdning til inntektsulikhet, men denne sammenhengen er nok i liten grad kausal: Det er ikke opplagt at lavere rente nå vil redusere inntektsforskjellene. Jf. avsnittet om dyrtid er det ikke slik at de med store lån er de som gjennomgående har dårligst råd, særlig hvis man ser det over en litt lengre periode enn ett år. Minstepensjonister, som er en gruppe mange oppfatter som utsatt økonomisk er ganske sikkert som gruppe tjent med høy rente. Rentepolitikken fremstår som et lite treffsikkert middel for å utjevne uønskede inntektsforskjeller.

Hvis noen skulle være i tvil er min vurdering at man bør legge mer vekt på det som faktisk betyr noe direkte for velferden i samfunnet, nemlig produksjon, sysselsetting og arbeidsledighet. Jeg tror gevinstene på sikt av å redusere inflasjonen gjennom høyere rente nå er mindre enn tapet ved lavere aktivitet i økonomien på kort sikt. Men slik er det ikke alltid. Hvis det var høyt norsk aktivitetsnivå som var kilden til den for høye inflasjonen, vil prisveksten trolig reagere kraftigere på en gitt renteendring, men viktigere at det veldig høye aktivitetsnivået i seg selv vil bidra til realøkonomisk ustabilitet som det er gunstig å bekjempe. Se her for høringsuttalelsen til mandatet for pengepolitikken.

Dagens økte oljepriser ser jeg mer som et argument for å sette renta ned nå, enn det motsatte som er Norges Bank vurdering. Impulsene fra Iran-krigen vil riktignok kunne bidra til økt prisvekst framover, men kapasitetsutnyttelsen i Norge kunne gjerne vært høyere uten å være en trussel mot bærekraften i utviklingen. Jeg tror det i beste fall vil ta ganske lang tid før effektene av økt etterspørsel fra oljevirksomheten vil dominere over de negative impulsene det økte kostnadsnivået nasjonalt og internasjonalt har på aktivitetsnivået. Samtidig har jeg mindre tro på at inflasjonsforventingene skal feste seg på et at for høyt nivå og at det i seg selv vil føre til høy og ustabil norsk inflasjon og dermed lavere verdiskaping over tid.

Jeg tror at Norges Bank dessverre ikke kommer til å høre på meg (og andre), men gjøre som de har signalisert; nemlig heve renta på ett av de to rentemøtene før sommeren. Jeg tror de vil vente til juni-møtet. Da vil de kunne ta to nye observasjoner av inflasjonen inn over seg, og også flere observasjoner av utviklingen i arbeidsmarkedet, 1. kvartalstallene for 2026 fra nasjonalregnskapet og svarene fra bankens regionale nettverk. Men jeg tviler på at disse observasjonene vil få dem på bedre tanker, altså at det hverken vil bli noen nedgang i den underliggende inflasjonen eller utsikter til kraftig svekkelse av realøkonomien og økt arbeidsledighet. Det beste halmstrået jeg ser – er dersom krona skulle fortsette å styrke seg klart, da vil banken kanskje legge renteøkningen på is. Om det også kommer en renteøkning i andre halvår er ikke godt å si, særlig fordi avgjørelsene etter hvert vil bli tatt på bakgrunn av et eventuelt justert mandat.

Fortsatt store markedssvingninger

Oljeprisen har i denne uka beveget seg mellom 88 og 107 dollar per fat. Fredag ettermiddag var prisen 106 dollar og med det 18 dollar høyere enn uka før.

Krona har stort sett styrket seg importveid (I44) etter midten av desember, og var fredag ettermiddag etter en liten svekkelse på slutten av uka likevel 0,4 prosent sterkere enn forrige fredag. Krona var da 6,8 prosent sterkere enn årsgjennomsnittet i fjor.

Det har også gjennom denne uka vært klare bevegelser på verdens børser som sammen med valutakursendringer har bidratt til svingninger i verdien av oljefondet. Verdien fredag kveld var 20.450 mrd. kroner, 400 mrd. mindre enn uka før og 800 mrd. kroner mindre enn verdien ved årsskiftet.