Dette er regulert av Forskrift om dekning av utgifter til transport av helsepersonell. Forskriftens § 1 sier:

Kommunen dekker helsepersonells utgifter til transport når helsepersonell må reise til pasienter for å foreta undersøkelse eller behandling som det gis stønad til etter folketrygdloven kapittel 5. Dette gjelder imidlertid ikke utgifter til transport for spesialister som har driftsavtale med regionalt helseforetak jf. annet ledd. Kommunen dekker også utgifter til transport dersom behandling gis av ansatt i kommunens helsetjeneste herunder hjemmesykepleie, helsestasjon og familievernkontor.

Kommunene skal kun dekke reiseutgifter/skyssgodtgjørelse (kilometergodtgjøring, fergeutgifter, drosje m.v.). Det såkalte reise­tillegget, som er betaling for den tiden som medgår til reisen, dekkes av HELFO i takstsystemet for legene (takst 21).

Utgifter dekkes for billigste reisemåte. Veilengden som må reises fra utgangspunktet og til pasienten må være minst en kilometer. Denne grensen gjelder ikke ved øyeblikkelig hjelp.Reiseutgifter knyttes til innbyggerens kommune, ikke til den kommunen som utøveren har avtale med. Hver kommune skal med andre ord dekke utgiftene for sine innbyggere. Dersom en utøver (for eksempel lege, fysioterapeut eller jordmor) behandler pasienter i flere kommuner, må utgiftene fordeles mellom disse kommunene. Utøveren må i så fall sende reiseregning til flere kommuner.

Det finnes ingen enhetlig praksis på landsbasis for håndteringen av dette. Det vanlige er at utøveren skriver reiseregning etter hvert oppdrag og til den kommunen der innbyggeren bor. Reiseregningen bør ha rubrikker for: 

  • utøverens navn
  • pasientens navn (Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at dette ikke strider mot taushetsplikten)
  • tidspunkt for reisen
  • stedsangivelse for start og slutt for hvert besøk
  • kjørte kilometer for hver reise og en rubrikk slik at dette kan summeres
  • andre utgifter (drosje, bom, ferge e.l.)