Publisert: 07.12.2023
Endret: 08.12.2023
Finansiering av nye innsatser skjer ved at investoren, gjerne en stiftelse eller et fond, bidrar med kapital slik at den offentlige parten kan igangsette nye sosiale tiltak. Tiltaket kan gjøres av det offentlige selv eller av en ekstern leverandør. I denne sammenheng er leverandøren vanligvis en sosial entreprenør, frivillig organisasjon eller ideell aktør. Til grunn for samarbeidet ligger det en kontraktfestet avtale der den offentlige parten forplikter seg dersom tiltaket har den ønskede sosiale effekten. Det kan være i form av tilbakebetaling, eller at kommunen for eksempel forplikter seg til å videreføre tiltaket i egen regi. Dersom tiltaket ikke har ønsket sosial effekt taper investor investeringen. Det er med andre ord investoren som bærer risikoen.
Kjernen i en effektkontrakt mellom en offentlig part, en investor og en sosial leverandør er forsøkt oppsummert i setningen under.
Fokus på resultater gir fleksibilitet, innovasjon og kontroll
Når offentlig sektor gjør innkjøp er det vanligste å bli enig med leverandør om hvilke produkter, tjenester og aktiviteter det skal betales for. Det som er spesifikt for inngåelse av effektkontrakter, er at partene må enes om hvilke resultater og effekter som skal oppnås. Det gir felles forpliktelse om måloppnåelse, og ofte også større fleksibilitet i prosjektene. Leverandøren er sterkt motivert for kontinuerlig utvikling og forbedring, ettersom resultatoppnåelse betyr mye. Samtidig gir måling av resultater alle parter kunnskap om hva som virker eller ikke. Oppfølging av måloppnåelse underveis kan gi offentlig sektor bedre kontroll, fordi kontrakter som ikke oppnår ønskede resultater kan avsluttes tidligere.
Når kommunen forplikter seg kun dersom et tiltak virker, reduseres den økonomiske risikoen ved å satse på noe nytt og ukjent. Det gir større muligheter for å investere i forebyggende tiltak, selv om det åpenbart er krevende å forplikte seg flere år frem i tid.
Utfordringer og suksesskriterier
Det er ikke slik at effektkontrakter er nødvendig eller riktig for alle prosjekter. Det kan være flere utfordringer knyttet til denne typen sosiale investeringer. Her er noen du bør være klar over
-
Å sette av penger til fremtidige resultater og betalinger
Effektkontrakter kan bidra med risikoavlastning for offentlige budsjetter, men dersom resultatene oppnås, må noe betales tilbake. Det å investere i sosial innovasjon, og finansiere nye tjenester som kanskje heller ikke er lovpålagte kan være krevende.
-
Samarbeid mellom flere parter er krevende
Det må settes av nødvendig tid, ressurser og kompetanse i alle faser av prosessen. Utviklingskostnadene må kunne forsvares med økt verdi og nytte, og det er ikke alltid lett å måle.
-
Å måle resultater og effekter på en troverdig måte
Måling av resultater kan være vanskelig. Når resultatene får konsekvenser for hvem som betaler eller hvorvidt et tilbud skal videreføres, blir det enda viktigere at målingene er troverdige. Det å få til troverdige målinger er særlig vanskelig i mindre prosjekter der det kan være få deltakere i målgruppen, lite tilgjengelig relevant data for måling og få midler til evaluering.
-
Å sikre både politisk og administrativ forankring
Selv om leverandøren av tiltaket er en sosial entreprenør, eller en frivillig eller ideell aktør, kan det være motstand mot bruk av effektkontrakter både politisk og administrativt. Forankring tar tid, og kan oppleves som frustrerende underveis.
Å sikre forankring i tjenestene
Nye tjenester og tiltak må forankres i reelle behov, og hos alle som blir berørt av endringene. De må støttes av fagfolkene, og oppfattes som relevant av alle aktører. Det er særlig viktig å involvere medarbeidere som skal henvise til nye tiltak, og der tiltaket innebærer en utvidelse av dagens tjenestetilbud. Det er derfor viktig at medarbeidere som jobber i tjenestene er involvert i alle faser av prosjektet.
Hvordan ser det ut?
Styr etter behov og muligheter
Det er et stort handlingsrom for kommuner til å inngå effektkontrakter som passer eget behov og muligheter. Mye avhenger av hvor stor risiko man ønsker å ta, hvem som skal finansiere innsatsen, og hvilken sosial leverandør det skal inngås avtale med. Brofinansiering og filantropiske effektkontrakter er det vanligste i Norge. Disse kontraktstypene er forskjellige fra finansielle effektkontrakter som det hittil er lite erfaring med.
Hvem er med?
Partene i en effektkontrakt er offentlige aktører (en myndighet), en eller flere sosiale investorer, og en eller flere tjenesteleverandører. Tjenesteleverandører kan i denne sammenheng være sosiale entreprenører, ideelle eller frivillige organisasjoner som kan tilby tjenester som utfyller det offentlige tjenesteapparatet, og på den måten bidra til å møte et udekket behov i kommunen.
Det kan også være en tilrettelegger eller rådgiver, samt en uavhengig part som evaluerer resultatene.
Roller og ansvar
Ønsker du å komme i gang?
Se veiledningsmateriell her.
