Universitetskommunen Trondheim omtales som et «3.0-samarbeid». Hva innebærer dette, og hva er da «1.0» og «2.0-samarbeid»? Universitetskommune 1.0 brukes om det å ha et universitet/høyskole geografisk lokalisert innenfor kommunegrensen. Universitetskommune 2.0 innebærer at samarbeid mellom kommune og akademisk institusjon er organisert for å svare på kunnskaps- og kompetansebehov innenfor avgrensede fagområder. De fleste samarbeidene som presenteres i denne samlinga er i praksis fortsatt på “2.0”-stadiet. I en Universitetskommune 3.0 har partnerne forpliktet seg til å samarbeide om å løse samfunnsproblemer på tvers av fag og områder, og å dele kunnskap og erfaring. Det innebærer utvikling av helt nye samarbeidsformer. Slike “3.0”- samarbeid har strategisk betydning for alle parter, og er uavhengige av kommunens størrelse og av om det er universitet/forskningsinstitutt innenfor kommunens grenser.

Denne inndelingen, der samarbeidene beskrives med utgangspunkt i om fokus først og fremst er på kunnskapsutvikling eller om den er like mye på anvendelsen av ny kunnskap, kan tjene som en innledning til spørsmålet: Hva samarbeides det om? Også her finner vi et mangfold av svar, men fellesnevneren er forskning/kunnskapsutvikling for kommunens ulike roller, utdanning, innovasjon og – i noen grad – næringsutvikling.

Når vi til denne erfaringssamlinga har spurt hva det samarbeides om, er det overordnede spørsmålet i hvilken grad samarbeidet har vært sektoravgrenset eller mer bredt. Her finner vi, ikke uventet, Universitetskommunen Trondheim 3.0 som det ene ytterpunktet: denne modellen omfatter alle kommunens tjenesteområder, for øyeblikket definert og organisert som: Helse og velferd; oppvekst og utdanning; byutvikling; innovasjon og omstilling; og til sist «smart by/kommune» som en femte, gjennomgående satsing. Til disse områdene knytter TRD3.0-samarbeidet fire tverrgående innsatsområder: Utdanningssamarbeid; livslang læring; profesjonalisering av samarbeid forskning og utvikling; og avgrensede tematiske oppdrag (eller missions).

De kanskje mest utpregede «2.0-samarbeidene», med tydelig avgrenset sektorprofil (på helseområdet) er Kunnskapskommunen HelseOmsorg Vest og Kunnskapskommunen HelseOmsorg Nord. Universitetskommunen Oslo fokuserer pr i dag hovedsakelig på områdene oppvekst/utdanning og arbeid/helse, mens Universitetskommunene Steinkjer og Levanger (Universitetsregion Innherred) framstår som en form for hybridsamarbeid som er både bredt og avgrenset på samme tid: Avhengig av studiestedenes profil og deres ulike vektlegging av tema som for eksempel oppvekst og utdanning; helse, velferd og folkehelse; samfunns- og næringsutvikling; etc. Samarbeidet i Universitetskommunen Kristiansand (med særlig Universitetet i Agder) er også bredt anlagt med mye student- og praksisrettet aktivitet innen bl.a. helse/omsorg, lærerutdanning og sosionomutdanning. Universitetskommunen Gjøvik er foreløpig avgrenset til helse/omsorg, men det jobbes med å etablere flere samarbeidsområder (samarbeidet med NTNU er foreløpig ment å vare til utgang av 2026).

For øvrig går kommunenes største tjenesteområder – helse/omsorg og oppvekst/utdanning – igjen blant samtlige av de øvrige samarbeidene, som i tillegg inkluderer så ulike områder som eiendom og tekniske tjenester (Kunnskapskommunen Bærum), sirkulærøkonomi (Universitetsregion Innherred), smarte og bærekraftige samfunn (bl.a. Universitetskommunen Ålesund), og kultur (Universitetskommunen Skien).

Videre har de fleste samarbeidene også en mer eller mindre tydelig vektlegging av utdanning og studentsamarbeid innen de største tjenesteområdene. Et unntak her er Universitetsregion Nord-Gudbrandsdal (NTNU og Høgskolen Innlandet), som, sammen med Oppdal kommune, skiller seg ut med kanskje den mest tydelige næringsutviklingsprofilen – innen hhv. «bærekraftig fritid» og generelt om innovasjon i sin region. Universitetskommunen Kristiansand har også «nyskaping og gründerkultur» blant sine (mange) satsingsområder.