Innsatsen mot menneskehandel må forstås som en tiltakskjede som involverer samarbeid mellom mange ulike aktører
Marit Helene Hestad, spesialrådgiver

Menneskehandel

Menneskehandel er å utnytte en person med bestemte tvangsmidler. Menneskehandel er regulert i straffeloven. Det er avsagt få rettskraftige dommer som gjelder menneskehandel i norsk arbeidsliv.

- Vi har alle en aksje i dette og et ansvar for å ikke handle slik at vi medvirker til menneskehandel, sier Marit Helene Hestad, spesialrådgiver i Byrådsavdelingen for eldre, helse og arbeid i Oslo kommune. 

Forskningsstiftelsen Fafo har på oppdrag av Oslo kommune og KS’ program for storbyforskning skrevet en rapport om menneskehandel i arbeidslivet. Rapporten viser at det er et stort engasjement og etterspørsel etter mer kunnskap. Samtidig er det noen grunnleggende utfordringer i hvilke muligheter man har til å bistå mulige ofre for menneskehandel.

Risikofaktorer

• arbeidstakerne er avhengig av å få bolig gjennom arbeidsgiver
• arbeidstakerne har blitt hentet til Norge for å jobbe
• arbeidstakerne får utbetalt lønn kontant
• arbeidstakerne holdes isolert sammen med kolleger på arbeidsplassen, uten annet nettverk
• arbeidstakerne har ikke kontroll over egne dokumenter og penger

Tvangen er ikke alltid synlig

Det er ikke realistisk at man kan identifisere menneskehandel ved første kontakt. Tvangen er ikke alltid synlig, det kan være mange varianter av tvang (for eksempel økonomisk og kulturell) og det kan ta lang tid før man får god nok innsikt i hva offeret har vært utsatt for. Arbeidstakeren kan frykte å miste jobben, bli sendt ut av landet, frykte den som står bak, oppleve trusler mot seg selv eller familien, de kan ha et avhengighetsforhold til den som utnytter dem, eller være del av samme sosiale nettverk eller lokalsamfunn (også i hjemlandet). Språklige og kulturelle barrierer og manglende tillit til myndighetene kan dessuten spille inn.
Kommunene i Norge – i samarbeid med staten, fagbevegelsen, frivillig sektor eller andre aktører – har viktige oppgaver i arbeidet mot menneskehandel, noe som også påvirker om man kan avdekke og etterforske menneskehandel. Erfaring viser at det ofte er vanskeligere å avdekke og straffeforfølge menneskehandel innen arbeidslivet enn innen prostitusjon.

Avdekke, hjelpe, etterforske

Rapporten tar for seg tre viktige innsatsområder: avdekking av menneskehandel, hjelp og bistand til ofrene og etterforsking og straffeforfølgelse. I tillegg rydder den i begrepene. For mange er det uklart hva som er menneskehandel og hva er grov sosial dumping. Er menneskehandel det samme som slaveri? Og hva er «moderne slaveri»? Usikkerheten gjør det også vanskeligere å handle og samarbeide på tvers av etater og organisasjoner.
- Det viktigste budskapet er kanskje at dette er komplekst; det er vanskelig å avdekke, uklart hva som er hva, og det er begrepsforvirring. Innsatsen mot menneskehandel må forstås som en tiltakskjede som involverer samarbeid mellom mange ulike aktører, både politi, ulike tilsyn, arbeidslivet, hjelpeapparat, rettsapparatet og frivillig sektor, understreker Marit Helene Hestad.
Rapporten er basert på intervjuer i Oslo og Bergen og foreliggende forskning og kunnskapskilder.

Lenkeblokk Icon Les rapporten Menneskehandel i arbeidslivet her