I desember 2018 ble en forsknings- og utredningsrapport (FoU) utarbeidet for KS offentliggjort. FoU-rapporten tar for seg de samfunnsøkonomiske konsekvenser av tiltakene som er foreslått i rapporten «Konkurranse på like vilkår». FoU-rapporten konkluderer med at flere av det foreslåtte tiltakene i rapporten vil være samfunnsøkonomisk ulønnsomt. KS blir nå beskylt for å svartmale tiltakene som er foreslått i rapporten om «Konkurranse på like vilkår».

Jussprofessor Erling Hjelmeng, som var leder for arbeidsgruppen «Konkurranse på like vilkår», har blant annet uttalt i Nationen 29. januar i år, at FoU-rapporten lager et skremmende bilde som han ikke kjenner seg igjen i. Det er da særlig konsekvensene for SFO som trekkes fram.  Det er vi ikke enige i.

Vi er av den klare oppfatning at SFO ikke er såkalt «økonomisk aktivitet» – det har heldigvis ESA og Næringsdepartementet også bekreftet i media. Men flere i arbeidsgruppen «Konkurranse på like vilkår» mente at SFO er økonomisk aktivitet fordi «det finnes private tilbud som leverer til eller delvis parallelt med SFO og dermed delvis konkurrer med SFO». Hjelmeng mente selv at det var gode argumenter for å regne SFO som økonomisk aktivitet, og det var en av grunnene til at SFO var en av aktivitetene som i rapporten ble listet opp til å ha konkurranseflater til det private, altså kunne være økonomisk aktivitet. At han nå er enig med KS og føler seg trygg på at SFO likevel ikke kan regnes som økonomisk aktivitet, er fint. Hadde Hjelmeng vært like sikker i sin sak da rapporten ble skrevet, hadde det ikke vært nødvendig å regne på hvor mye prisen ville øke dersom SFO skulle regnes som økonomisk aktivitet.

Siden FoU-rapporten, som KS fikk utarbeidet, skulle se på de samfunnsøkonomiske konsekvensene av de tiltakene som ble foreslått av arbeidsgruppen, var det naturlig å vurdere de samfunnsøkonomiske konsekvensene av forslagene for SFO.

Når det gjelder forslaget om å innføre et nasjonalt markedsaktørprinsipp, så er det riktig som Hjelmeng skriver at forslaget fra arbeidsgruppen går lenger enn det som følger av EØS-avtalens regler om statsstøtte. Argumentet for å innføre et nasjonalt prinsipp er at småbåthavnene i Svinesund og Sognefjorden skal behandles likt, uavhengig av om samhandelen blir påvirket. Konsekvensen av det er jo at mange lokale tjenestetilbud som ellers ville gått klar av EØS-avtalen, blir rammet. Svømmehaller anses som økonomisk aktivitet av ESA, men har som hovedregel gått klar av EØS-avtalens regler om statsstøtte, fordi aktiviteten ikke har noen samhandelspåvirkning. Oslo tingrett konkluderte med at Lustra-badet drev økonomisk aktivitet. Dersom markedsaktørprinsippet skal gjelde for økonomisk aktivitet uavhengig av om samhandelskriteriet er oppfylt eller ikke, vil det kunne bety at alle svømmehaller heretter skal drives etter markedsaktørprinsippet når svømmehallen har åpent for vanlig publikum.

Problemet med markedsaktørprinsippet slik det er foreslått av arbeidsgruppens flertall, er at det pålegger offentlige aktører å prise inn en forholdsmessig andel av investeringskostnaden, samt beregne en markedsmessig avkastning i virksomheten ved salg av slik restkapasitet. Hva betyr så det? Jo det betyr at dersom kommunen ønsker å leie ut kulturhuset til ulike arrangementer (som da kan ha konkurranseflate mot private utleiere) eller åpne opp for publikumbading i svømmehallen, så må kommunen også prise inn en forholdsmessig andel av hva kulturhuset eller svømmehallen kostet å bygge, samt drift og vedlikehold. Det kan føre til veldig høye priser for publikum og dermed bortfall av etterspørsel. Hvis denne utleievirksomheten eller publikumsbadingen heller ikke gir avkastning, så skal det offentlige ikke få lov til å leie ut kulturhuset eller tilby publikumsbading. Det betyr at slik restkapasitet kan bli stående ubrukt noe som er lite samfunnsøkonomisk effektivt. Vi kan heller ikke se at innbyggerne er tjent med økte priser på svømmehaller og leie av kulturhus, eller med at tilbudet bortfaller.

Private aktører har derimot frihet til å sette den prisen markedet er villig til å betale, og kan for eksempel hente inn fortjenester i andre markedssegmenter. Det offentlige blir på denne måte underlagt strengere regler for hvordan de skal prise sine tjenestetilbud enn private. Det er ikke konkurranse på like vilkår!

KS er også opptatt av konkurranse på like vilkår når kommunene driver ren økonomisk virksomhet. Det er også grunnen til at KS, i all hovedsak, støttet forslaget om å innføre skatteplikt og separate regnskap for slik økonomisk aktivitet.

FoU-rapporten peker på at skatteplikten slik den er foreslått, vil føre til at kommunene også her vil bli underlagt strengere regler, ved at de blant annet ikke skal få trekke fra renteutgifter slik som private aktører kan. Et slikt forslag vil heller ikke føre til konkurranse på like vilkår. Vi kan ikke se at det er gode grunner til at man skal innføre strengere regler for offentlige aktører enn private aktører med mindre man ønsker at offentlige tilbud skal forsvinne.  

At FoU-rapporten konkluderer med at det er lite samfunnsøkonomisk effektivt at det offentlige betaler skatt til seg selv, er dog kanskje vanskelig å hensynta dersom målet er like vilkår fremfor effektiv ressursbruk.