Kronikken ble publisert i Dagsavisen 21. september 2023.

Fremover vil det være tilgangen på helsepersonell som begrenser hva som kan løses av oppgaver i enda større grad enn økonomiske ressurser. For at vi skal klare finne riktige løsninger, må vi begynne med å stille de riktige spørsmålene. Ikke de enkle.

Realistisk planlegging

Norge har en god eldreomsorg. Det betyr ikke at den ikke har forbedringspunkter, det har vi sett mange eksempler på. Men det er også viktig å se på forutsetningene for at vi skal kunne ha gode tjenester fremover, og da må vi møte debatten om eldreomsorg med realistiske forutsetninger og forventninger.

Det har vært en omfattende omlegging av tjenestene de senere år, nettopp basert på de eldstes ønske om å bo hjemme lengst mulig. Det har det vært stor politisk oppslutning om både lokalt og nasjonalt.  Det betyr at flere tjenester gis i den enkeltes hjem.

Hovedutfordringen ligger i at antallet personer med behov for til dels omfattende og spesialiserte bistandsbehov fra kommunehelsetjenesten vil stige sterkt i årene som kommer.  Og i økende grad må disse behovene dekkes i hjemmene, og av kommunesektoren. Det er helt nødvendig å legge bedre til rette for teknologiske løsninger, og at den kompetansen vi har møter behovene.

Å øke heltidsandelen er et svært viktig tiltak. I tillegg må kompetanse og personellressurser benyttes bedre.  Vi trenger for eksempel ikke bruke sykepleiere til alt, flere kommuner ansetter servicemedarbeidere og matverter på sykehjem for å nevne et eksempel.  Gjennom TØRN prosjektet, gjennom Leve hele livet, og i egen regi gjennomfører mange kommuner nettopp slike omlegginger og har gjort det lenge.

Flere sykehjemsplasser løser ikke alt

Norge har betydelig høyere dekning av sykehjem og omsorgsboliger enn Sverige og Danmark. Vi har også langt høyere antall leger og sykepleiere per 100.000 innbyggere enn resten av Norden.

Eldre i dag har bedre funksjon enn forrige generasjon eldre. Mange eldre står betydelig lengre i arbeidslivet enn før, og pensjonistene var uvurderlige gjennom pandemien. Det må vi ikke glemme. Behovet for bistand i hjemmet utsettes til stadig høyere alder. De siste årene har eldre fått mindre praktisk bistand. Det vil si den klassiske hjemmehjelpstjenesten er det mindre av. Men – helsetjenester blir det gitt mer av. Og det har vært satset mer på hverdagsrehabilitering.  

Blant folk over 70 år som mottar helsetjenester er det en klar bedring i funksjonsnivået. Om lag halvparten i denne gruppen hadde alvorlig funksjonsnedsettelse i 1995/96 mot kun en av fem i 2017/2019. Eldre vil ha bedre helse i fremtiden, men fordi det blir så mange flere eldre vil vi i sum nasjonalt måtte ha flere heldøgns omsorgsplasser, men behovet vil variere fra kommune til kommune. Vi må ta inn over oss at det vil bli stor variasjon i hva slags tjenester som er nødvendig, og at virkemidlene og tiltakene kan se ganske forskjellige ut. Sykehjem er ikke svaret på morgendagens utfordringer alene.

Nye boformer og sosiale fellesskap

Kommunene mener at det å utvide omsorgstrappen så mye som mulig er en god strategi for fremtiden.

Bofellesskap, nye boformer og generasjonsboliger og økt bruk av frivillige kan utsette behovet for tjenester. Manglende trygghet og ensomhet må møtes med mulighet for sosiale fellesskap, og ikke som helsetjenester.  Det bygges flere kombinerte boligløsninger i tilknytning til heldøgns omsorg, det trenger vi mer av, for eksempel trygghetsboliger. Da må tilskuddsordningene stimulere til nettopp dette. Ensomhet kan møtes av mange ulike tilbud hvor også frivillighet bidrar. Der må regjering og storting hjelpe til med gode rammebetingelser.  Moderne helseteknologi vil minske arbeidspresset på ansatte og gi brukere flere muligheter.

Det vi mest av alt trenger er smarte løsninger innenfor organisering, oppgavedeling, kompetanse og teknologi, og ikke minst en realistisk debatt om hvordan vi i fremtiden kan gjøre mer for mindre. Det vi ikke trenger, er forslag til enkle løsninger på kompliserte spørsmål.