Dagens sterke begrensninger på mulighetene til å forvalte boligene som de kommunale stiftelsene disponerer, forvansker det ansvaret kommunene har.

Helge Eide

Dette innlegget fra Helge Eide, direktør for samfunn, velferd og demokrati, ble publisert i Dagens Næringsliv 25. oktober 2022.

Kommunale boliger er et viktig virkemiddel i den boligsosiale politikken. Når kommunene har ansvar for de boligsosiale målene må de også selv kunne forvalte denne boligmassen slik de mener er til beste for formålet. Da kan ikke stiftelsene og Stiftelsesforeningens eget behov for å «sjefe» over den kommunale boligmassen bli det bestemmende hensyn for boligforvaltningen.

Stortingets næringskomité skal i nærmeste framtid behandle regjeringens forslag om å åpne for at kommuner får en tidsbegrenset adgang til å kunne oppheve kommunale boligstiftelser, som de selv har opprettet, og selv overta både eiendeler og forpliktelsene som stiftelsene har.

Stiftelsesforeningens leder Bjørn Øiulfstad og tidligere medlem av Stiftelseslovutvalget, Aksel Mjøs, hevder i en kronikk i DN 17. oktober at dersom lovendringen vedtas, tyder alt på at «målet er å finne et grunnlag for å kunne realisere boligene og bruke verdiene til andre formål». Denne form for mistenkeliggjøring av kommunenes engasjement for vanskeligstilte i boligmarkedet fra kommunale stiftelser, som kommunene selv har opprettet, er nesten i seg selv et tilstrekkelig argument for Stortinget til å støtte regjeringens forslag.

Stortinget skal denne høsten også behandle ny lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. I dette lovforslaget er kommunenes boligsosiale forpliktelser utvidet. Kommunene har en plikt til å gi individuelt tilpasset bistand til vanskeligstilte. Det inkluderer også praktisk bistand som hjelp til å søke støtte, tilskudd, lån eller kommunalt disponert bolig. Dette ansvaret vil kommunene ha også etter at boligmassen til (enkelte) kommunale boligstiftelser eventuelt er tilbakeført til kommunen.

Dagens sterke begrensninger på kommunens mulighet til selv å forvalte boligmassen som de kommunale stiftelsene disponerer, forvansker det boligsosiale arbeidet kommunene har ansvar for. Det er åpenbart samordningsgevinster knyttet til å ha ett apparat for eiendomsforvaltning som kommunene uansett må ha. Det gir heller liten mening at kommunene ikke har mulighet til å gripe inn i tilfeller hvor stiftelsens forvaltning er mangelfull, og dette direkte svekker kommunens muligheter til å oppfylle sitt boligsosiale ansvar.

Stiftelsesforeningen og deres nye mentor Arne Fliflet synes å glemme at lovforslaget i realiteten innebærer å tilbakeføre verdier til kommunene som tidligere lå i kommunene, og hvor historikken er at kommuner opplevde at de nærmest ble tvunget til å opprette stiftelser for å ta seg av forvaltningen av de kommunale boligene. Kommunene hadde før ny lovendring i 2000, også råderetten over stiftelsene. Ved endringen av stiftelsesloven i 2000, ble hele regimet endret. Kommunene mistet med det også råderetten og kontrollen over bruken av boligmassen. Det regjeringen foreslår nå er derfor egentlig å gjenopprette det som vel var den opprinnelige meningen: Det reelle ansvaret for forvaltningen av kommunale boliger må kommunene selv ha.

Kommunale boligstiftelser har ingen verdi i seg selv. De er et redskap for å ivareta et offentlig formål. Og verdiene de forvalter er offentlige verdier. Da får de finne seg i at det boligsosiale formålet kommer først – organisasjonsform deretter. Og det boligsosiale formålet er det kommunene som har ansvaret for å sikre – ikke stiftelsene.