Kulturen fortjener at stat, fylkeskommuner og kommuner samarbeider om oppgaven.

Denne kronikken ble publisert i Dagsavisen 22. februar.

Krevende erfaringer kan bli nyttig kunnskap som gjør oss bedre i stand til å stå i kriser og reise oss igjen etterpå. Kultur- og likestillingsdepartementet gav høsten 2021 Norsk Kulturråd og Norsk filminstitutt (NFI) i oppdrag å kartlegge pandemiens konsekvenser for kultursektoren, og å foreslå veier videre. Etter innspill fra kommunesektorens organisasjon KS, ser en delrapport spesielt på kommunesektorens innsats og rammevilkår og på samspillet mellom forvaltningsnivåene.    

Kommunesektoren – kommuner og fylkeskommuner – har en sentral rolle på kulturområdet, både som politikkutvikler, samfunnsutvikler, tjenesteyter og myndighetsutøver. Derfor er det viktig at kunnskapen som legges til grunn for nasjonal kulturpolitikk, også inkluderer det lokale og regionale perspektivet.

Lokalkunnskap gir mer treffsikre løsninger

Både stat, fylkeskommuner og kommuner har etablert virkemidler for å ivareta kulturlivet så godt som mulig under pandemien. I rapporten peker kommunene på at de lokale og regionale virkemidlene har hatt større treffsikkerhet enn de statlige. En viktig forklaring er at kommunene er ulike. Noen har mange innbyggere, andre få. Noen har spredt bosetting og et desentralisert kulturliv, andre bor tett. Noen har store kulturinstitusjoner, andre ikke. Noen har særlig mange næringsaktører innen kultur.

Kommunesektoren har inngående kjennskap til det finmaskede økosystemet som utgjør kulturlivet. For å utnytte denne kunnskapen i den nasjonale kulturpolitikken, må dialogen mellom kommuner og stat bli bedre. 25. februar arrangeres et kulturpolitisk toppmøte, hvor gjenreising etter pandemien skal drøftes mellom statsråd, fylkesordførere og ordførere. Det gir grunn til optimisme, men møtet må følges opp med en tettere kontinuerlig dialog – for å spille hverandre gode med en hensiktsmessig fordeling av makt og midler.  

Pengesekken sitter i staten

Kulturrådets rapport viser at statens økonomiske bidrag til kulturen under pandemien har vært større enn kommunenes. Det er ikke overraskende. Staten sitter på pengesekken, mens kommunene må holde seg innenfor sine økonomiske rammer. Dette bør dermed ikke brukes som eneste målestokk på forvaltningsnivåenes innsatsvilje for kultur. I normale tider er regjeringens mål å øke kulturandelen til 1 prosent av statsbudsjettet, mens kommunesektoren i snitt bruker 4 prosent av sitt budsjett til kultur. Det viser sterk politisk vilje til å prioritere kulturfeltet i kommunesektoren.

Kommunesektorens innsats må også forståes ut fra mer enn økonomi. Dette belyses kort i rapporten. Sektoren har egne tjenestetilbud som kulturskoler, den kulturelle skolesekken, bibliotek, kulturhus, gallerier og museer. Kommunene har gjort et formidabelt arbeid med å tilpasse disse tilbudene til gjeldende smitteverntiltak for å opprettholde aktiviteten så langt det har vært mulig. Særlig i de store byene har kommunen gitt kulturlivet råd om oppfølging av smitteverntiltak. 

Vi må finne løsningene sammen

Kommunesektoren peker i rapporten på rekruttering som den største utfordringen i kultursektoren fremover. Publikum lar vente på seg, og frivilligheten lider. Det er vanskelig å hente tilbake deltakere på aktivitetstilbud, særlig barn og unge. Kommunesektoren har de mest relevante, lokalt tilpassede, virkemidlene. Disse bør styrkes med bedre økonomiske rammevilkår fra staten, mener kommunene i rapporten.

De tar også opp behovet for kompetanseheving innen alt fra publikumsutvikling og markedsføring, til de tekniske fagene og digitale plattformer for kultur. Her har fylkeskommunene en helt sentral rolle, fordi de kjenner til lokale behov og vet hvor kompetansen finnes. Dette er helt sentralt for å få hjulene i gang igjen.

Kommunesektoren har en utviklingsorientert tilnærming. På vei ut av pandemien er oppgaven ikke bare å gjenreise, men like mye å restrukturere kulturlivet med mål om å løfte det til nye høyder. Forvaltningsnivåene må sammen lage en felles strategi for å møte disse utfordringene. Kulturen fortjener at stat, fylkeskommuner og kommuner samarbeider om oppgaven. Innbyggerne fortjener det. Utøverne fortjener det. Alle trenger det.

Ann Evy Duun, Kommunalsjef kultur og inkludering, Namsos kommune
Per Morten Ekerhovd, Avdelingsdirektør kultur, idrett og inkludering, Vestland fylkeskommune
Line Anni Solbakken, spesialrådgiver kultur, KS