Plan uten virkemidler

Innlegget er skrevet av KS' direktør for helse og velferd, Åse Snåre, og stod på trykk i Dagens medisin 11. mars. 

Den nylig avleverte Perspektivmeldingen beskriver en fremtid hvor velferdstjenestene, slik vi kjenner dem, settes under press. Demografiutfordringen rykker stadig nærmere og bærekraften i tjenestene utfordres.

Kommunene spiller en avgjørende rolle i den norske velferdsstaten ved at de har ansvaret for viktige velferdstjenester. Nye planer fremmes på løpende bånd, de fleste med tydeliggjøring av ansvar og nye oppgaver til kommunene.

Siste ukes rusreform fra regjeringen er bare ett av mange eksempler på dette.

Struktur for kunnskap?

Prioriteringsutfordringene i kommunene blir større. Kommunesektoren har i flere sammenhenger understreket behovet for en struktur som kan bidra til å bygge et solid kunnskapsgrunnlag til støtte for fremtidige krevende beslutninger.

Det var derfor knyttet spenning til fremleggelsen av «Nasjonal handlingsplan for kliniske studier».

Som ventet løfter handlingsplanen kommunal helse- og omsorgssektor opp som en av de største og viktigste arenaene for å kunne nå målene i handlingsplanen:

«De fleste pasienter mottar hovedvekten av sine helse- og omsorgstjenester i kommunene, og kommunale helse- og omsorgstjenester dekker hele spennet av tjenester fra helsefremmende og forebyggende tilbud, via utredning og behandling til omsorg og palliasjon. Det gjør de kommunale tjenestene til en viktig og spennende arena for gjennomføring av ulike typer kliniske studier.»

Planens svakheter

Ut over et forslag om at kommunene kan benytte enkelte av helseforetakenes forskningsstøttefunksjoner mot betaling, mangler planen konkrete tiltak som kan bidra til å styrke forskningen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

I KS støtter vi både beskrivelsen av utfordringsbildet og valgte innsatsområder, men mener at handlingsplanen viser en svak sammenheng mellom utfordringsbildet og foreslåtte tiltak og finansieringer i kommunesektoren. Planen sier ikke noe om helsefremmende eller habiliterende kliniske studier og innsatsområder. Den gir heller ikke inntrykk av å prioritere satsning på forskning med utgangspunkt i kunnskapsbehov som kommunene har, og som reelt kan gi kunnskapsgrunnlag for fremtidig bærekraft og større sosial likhet i helse.

Regjeringens ansvar

Regjeringen har gitt sin støtte til etablering av Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF), en struktur for forskning i kommunesektoren, men mener kommunene selv må eie, drive og finansiere denne. Kommunesektoren har startet byggingen av KSF, stein for stein, da vi vet at dette vil bidra til å løse lokale, nasjonale og globale utfordringer innen pasientens helsetjeneste. Vi savner fortsatt at det nasjonale ansvaret for behov for forskningskompetanse og forskning i primærhelsetjenesten avklares. En større målrettet nasjonal satsing på den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil kunne bidra til at målene i handlingsplan for kliniske studier oppnås med bedre treffsikkerhet og raskere progresjon.

Kommunesektoren viser gang på gang at den evner å snu seg, å omstille, å handle raskt, innovere og levere når det legges til rette for det. Kommunene kan både eie, drive og finansiere en struktur for forskning. Men byggingen tar veldig lang tid når nasjonale planer ikke sørger for nødvendig ressurstilgang eller tiltak som kan svare opp utfordringsbildet.