Dette innleget sto på trykk i Dagsavisen 24. mai 2018. Innlegget er skrevet av styreleder Gunn Marit Helgesen. 

For KS er det tankevekkende at en sak om elever som opplever seg trakassert, ender opp som en sak om læreres ytringsfrihet. Ytringsfriheten gir ikke ansatte i barnehager og skoler rett til å ytre seg på måter som undergraver tryggheten til barn og unge de er satt til å ivareta. 

KS er både arbeidsgiverorganisasjon og interesseorganisasjon for kommuner og fylkeskommuner.  Det innebærer at vi både jobber for en kommunesektor som har ansvar for at elevenes rettigheter i opplæringsloven blir oppfylt og for lærernes rettssikkerhet. I de pågående debattene om opplæringslovens bestemmelser om krenkelser og lærernes ytringsfrihet er det viktig at begge deler blir ivaretatt.

Målet med Opplæringslovens bestemmelser om skolemiljø er at alle elever skal ha et godt og trygt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Lovens kap. 9A ble endret i 2017 for å gi elevene bedre skolemiljø og mekanismer som sikrer dette. I disse mekanismene ligger blant annet en plikt for rektor til å varsle skoleeier dersom en ansatt på skolen utsetter en elev for krenkelser.

I skolene er det eleven som er den svakere part. Det ligger i hele det pedagogiske forholdet. Selv om lærere og skoleledere kan føle seg maktesløse, har de i kraft at sitt ansettelsesforhold formell makt over elevene. Loven skal gi elevene et rettsvern. Elevene må være trygge på at det som skjer i skoletiden  ikke spres i media og andre steder. Den tryggheten er nødvendig for læringsarbeidet.

Det er viktig at lærere og skoleledere deltar aktivt i den skolepolitiske diskusjonen. Profesjonens kompetanse er nødvendig for å gi både politikere og samfunnet innsikt i konsekvenser av og forutsetninger for politiske beslutninger. Denne diskusjonen må gjøres prinsipiell, ikke personlig. Eventuelle eksempler må anonymiseres slik at de ikke kommer i konflikt med elevenes rett til et godt og trygt skolemiljø.

Dette innebærer ikke at KS mener at forholdet mellom elevens subjektive opplevelse av sitt skolemiljø og hvordan dette forholder seg til andre lovbestemmelser, er enkelt. KS etterlyste allerede i høringen til NOU 2015: 2 «Å høre til», en utredning av prinsipielle og praktiske sider av å gjøre subjektive opplevelser av krenkelser, mobbing, trakassering og diskriminering, til grunnlag for både en lokal aktivitetsplikt og for eventuelle sanksjoner mot kommuner/fylkeskommuner. KS mener fortsatt at dette bør utredes nærmere.

Men alt er ikke juss. Noe er også etikk. Skolen skal bidra til at elevene utvikler seg så de kan mestre livene sine og delta i arbeids- og samfunnslivet. Til dette trenger de voksne som er etisk bevisste og bevisste makten de har i sin rolle. Kanskje det er på tide med en etisk refleksjon om hvor elevenes opplevelser ble av i denne saken?