Publisert: 28.04.2026

Dette innlegget fra Torbjørn Eika, sjeføkonom i KS, ble publisert på dn.no 27. april 2026.

Når Martin Blom Hoff i flere innlegg i DN kritiserer LOs posisjoner i lønnsoppgjøret, er det verdt å minne om at partenes atferd i lønnsoppgjørene ikke er en handlingsparameter for myndighetene.

Det er heller ikke opp til politikerne å bestemme hvem som skal utgjøre frontfaget. Det lengste politikerne kan gå er å sette ned et «Holden-utvalg» og be partene og andre eksperter om å finne ut av det. 

Utfordringen ved mandatet er kanskje at det er for fleksibelt. Det er ikke rimelig å si at Norges Bank nå agerer i strid med mandatet.

Samtidig mener jeg at både en noe lavere styringsrente og – ikke minst – signaler om en lavere rentebane enn dagens, også ville vært i tråd med mandatet. Det siste mener jeg hadde vært det gunstigste for norsk økonomi.

Jeg tror at landet er tjent med at mandatet i større grad vektlegger forhold som betyr noe for velferden på kort sikt, nemlig verdiskaping og arbeidsledighet, særlig når de dominerende inflasjonsimpulsene kommer fra utlandet.

Lav og stabil inflasjon er intet mål i seg selv, men bidrar åpenbart isolert sett til at verdiskapingen over tid blir høyere enn det den ellers ville blitt. Det er realøkonomiske kostnader ved en høy og ustabil inflasjon, men en stabil utvikling i realøkonomien er også gunstig for verdiskapingen over tid.

Når kilden til høy inflasjon kommer fra utlandet, vil en bekjempelse av inflasjonseffektene gjennom renta kunne skape svingninger i realøkonomien. Hvis det derimot var høy aktivitet som var kilden ville økt rente kunne dempet svingningene i både inflasjon og realøkonomi.

Jeg har vanskelig for å se at «inflasjonsgapet» nå kan karakteriseres som hjemmeskapt. Riktignok er den relativt høye lønnsveksten en viktig årsak til at inflasjonen nå ligger over målsettingen. Og vi må tilbake til 2021 og 2022 for å forklare utviklingen: Den kraftige internasjonale prisøkningen på viktige norske industriprodukter i denne perioden er ikke blitt reversert.

Det har bidratt til god lønnsomhet i frontfaget og gitt rom for en høyere lønnsvekst enn det som er forenlig med inflasjonsmålet - så lenge en ikke har fått hjelp av negative prisimpulser fra importvarer.

Norges Banks signaler om renteøkning framover ble blant annet begrunnet med behov for å bekjempe annenrundeffektene av de økte råoljeprisene. Det er vel ikke akkurat disse effektene som skvises ved høyere rente. Men høyere rente vil gi et lavere aktivitetsnivå som igjen kan trekke lønnsvekst og fortjenestemarginer generelt ned.

Fordi aktivitetsnivået i økonomien ikke er spesielt høyt, heller ikke etter bankens vurdering, tror jeg disse effektene vil være små. Det man derimot kan håpe på er at en høyere rente vil styrke krona.

Uansett koker dette ned til et spørsmål om fallet i aktivitetsnivå på kort sikt av økt rente nå - kan mer enn oppveies av en høyere verdiskaping på lenger sikt. I dagens situasjon tror jeg ikke det.