Kommunene har det som skal til

Teksten er skrevet av spesialrådgiver i KS, Anne Jensen, og står på trykk i fagbladet "God hjelp når det trengs - lavterskeltilbud i kommunene til voksne med lettere helse- og rusutfordringer", utgitt av Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).

Kommune-Norge er øysamfunn med noen hundre innbyggere, og det er byer med hundre tusen innbyggere. I dag har landet vårt 426 kommuner. Om noen få år vil det sannsynligvis være rundt 350. Litt over halvparten av dagens kommuner har færre enn 5 000 innbyggere. Bor du i Steigen har du kanskje en fire timers biltur til DPS-et i Bodø, mens bergensere flest har en kort trikketur til sin nærmeste klinikk. Men uansett reiseavstander og innbyggertall har alle kommuner det samme ansvaret for gode helse- og velferdstilbud til menneskene som bor der. Lokalpolitikerne har den viktige hovedrollen i å avveie ulike hensyn mot hverandre, og prioritere ut fra lokale forhold, samt egne politiske saker.

Kommunenes oppgaver strekker seg fra sykkelveier til heldøgns helse- og omsorgstjenester. Lokaldemokratiet skal legge til rette for en god samfunnsutvikling, og kommunene skal tilby spesialiserte helsetjenester, som sykehusene tidligere hadde ansvaret for. Ingen kommuner kan være best i alt, men det helhetlige ansvaret gir en unik mulighet til å være skikkelig god på å se ting i sammenheng.  Kommunene skal både ha et befolkningsblikk og et tjenesteblikk. Begge er like viktige når det skal lages gode lavterskeltilbud som skal treffe mennesker med milde eller moderate psykiske utfordringer.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten - Hvem skal gjøre hva?
Kommunene har bygget tjenestene til mennesker med alvorlige psykiske plager kraftig ut, og rundt 90 prosent av årsverksinnsatsen brukes til de sykeste. Det er likevel her kommunene oftest sier at de kommer til kort. Kommunene strever blant annet med å etablere gode aktivitets- og arbeidstilbud. Én av fem kommuner opplever også at ansvarsdelingen med spesialisthelsetjenesten er uklar, og her er det store forskjeller etter hvilket helseforetaksområde kommunen tilhører. Bare en liten andel av helseforetakenes ressurser brukes i dag til ambulante tilbud til de sykeste innbyggerne. Hvis kommunene og spesialisthelsetjenesten i samarbeid gir et godt og helhetlig tilbud til mennesker som kommer inn under forløp 3, vil kommunene få en mye bedre mulighet til å prioritere lavterskeltjenester til de som har lette problemer.

Fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det hensiktsmessig at kommunene har hovedansvaret for tjenestene til de som har milde problemer. Menneskers hverdagsliv leves i lokalsamfunnet, og kommunene har mange tjenester å spille på, og ofte et tett samspill med frivillighet og andre private. De aller fleste har ikke behov for kostnadskrevende spesialiserte helsetjenester. Ofte er det ikke behov for helsetjenester i det hele tatt. Menneskers livsproblemer har mange forskjellige årsaker. Belastninger som fattigdom, samlivsbrudd, utmattelse og andre personlige problemer kan føre til psykiske helseproblemer, men det kan ofte være andre enn helsetjenestene som gir best hjelp.

Ikke nødvendigvis helsetjenester
Nasjonale myndigheter har mange samtidige satsinger innen psykisk helse, og det er blant annet forventninger til at kommunene skal bygge ut behandlingstilbud til enkeltindivider og grupper. Samtidig er milde psykiske vansker så utbredt at det er vanskelig å tenke seg at alle kan få tilbud om behandling i kommunens helsetjeneste eller i helseforetakets DPS. En sterk satsing på individuell behandling i kommunene kan føre til en seleksjon av enkeltgrupper i befolkningen. Det vil si at relativt ressurssterke innbyggere lettere enn de som har mindre ressurser vil kunne benytte seg av spesifikke behandlingstilbud.

Fastlegene er den enkeltaktøren som kommer i kontakt med flest av de menneskene som sliter. En av informantene i SINTEFs (ref.) undersøkelse sier det slik:  

«Det er en ganske stor andel av fastlegehverdagen som har begynt å handle om å være livsledsager i flokete liv»

Når sosiale og personlige forhold blir uoverkommelige for enkeltmennesker kan kommunene gi hjelp så problemene ikke utvikler seg til alvorlige helseproblemer. Kommunenes store fortrinn er at de har et bredt perspektiv, og at de gjennom sine tilbud når fram til de aller fleste. Alle kommuner må nødvendigvis vurdere nøye hva de bruker ressursene sine på, og det er få som kan bli med på alle helsemyndighetenes satsinger. Kommunene må ta utgangspunkt i sin egen lokalkunnskap, og så bygge ut lavterskeltilbud ut fra de ressursene de faktisk har.

Gjør det enkelt, men kunnskapsbasert!
Kommunene har mange ulike lavterskeltjenester, som ikke er spesifikt innrettet mot mennesker med lette psykiske vansker. Men det er tjenester som sammen – eller hver for seg - kan gi god hjelp med det som er årsakene til psykiske utfordringer. Når aktører og tjenester som folkehelse, frivillighetssentral, NAV, kommuneoverlege, fastleger, kommunalt psykisk helse- og rusarbeid, psykologer, frisklivssentral, helsestasjoner, bibliotek og andre sammen tenker at de er viktige forebyggingsaktører, ja, da er grunnlaget for et lavterskeltilbud så definitivt til stede. Vi kan bli for vante til å tenke at det alltid trengs mer ressurser, men ofte er det ikke mye som skal til. Det handler om å tenke nytt, og det handler om å utnytte det handlingsrommet kommunene faktisk har.

Kommunene kan med god grunn sette seg selv i førersetet for fagutviklingen på området. Med støtte fra kompetansemiljøer og statlige myndigheter kan det utvikles kunnskapsbaserte lavterskeltjenester, som tar utgangspunkt i de lokale forholdene, og som alltid spør de det gjelder: Hva er viktig for deg?