Vi snakker om kulturlivet etter kovid-19.

Pandemien har minnet oss på om at det ikke bare er miljø og økonomi vi må ta vare på i vår ferd mot fremtiden, den sosiale dimensjonen av et bærekraftig samfunn kan ikke undervurderes. Det har i løpet av det siste året vært en rekke medieoppslag om utenforskap, ensomhet, vold i nære relasjoner osv., fordi vi i stor grad mangler arenaer for møter mellom mennesker, for opplevelser, berikelser, adspredelse, og nye impulser. Vi vet at disse sosiale utfordringene også gir andre helsemessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser. Alt henger sammen med alt.

Pandemien har minnet oss på om at det ikke bare er miljø og økonomi vi må ivareta i vår ferd mot fremtiden, den sosiale dimensjonen av et bærekraftig samfunn kan ikke undervurderes. Line Anni Solbakken

Kulturlivet har potensial til å bli et stadig mer sentralt samfunnsområde. Forskningsmiljøene har beskrevet det de definerer som fremtidens viktigste egenskaper, og dette er treffende nok de samme egenskapene og ferdigheten som er helt grunnleggende for all kulturell aktivitet. Vi snakker om kreativitet og innovasjon, kritisk tenkning og problemløsning, kommunikasjon og samarbeid. Kulturlivet har kraft til å bidra innen helse, miljø, utdanning, internasjonale relasjoner og en rekke andre samfunnsområder, det er en vesentlig samfunnsressurs om vi legger til rette for at det skal kunne utfolde sin kraft.

Det handler ikke om at vi skal undergrave egenverdien i kultur, og gi oss seg hen til et ubetinget nyttefokus. Uten verdien i kulturopplevelsen i seg selv, oppsøker vi ikke kultur, og den vil da heller ikke ha noen utvidet nytte. Det handler om å se hele bredden av det kulturlivet bidrar med, og da lever egenverdi og nytteverdi i en sunn symbiose.

Spørsmålet er, hvor går vi nå? Vi kommer ikke tilbake til det kulturlivet vi hadde før koronaen traff oss. Handlingsmønsteret vårt er endret, kunnskapen vår er endret, premissene er endret, verden er endret. Vi kan likevel velge å se veien fremover som et mulighetsrom.

Noe av det vi nå har en gylden mulighet til å realisere er effekten av en stryket dialog mellom landets tre forvaltningsnivå. Nasjonal kulturpolitikk blir først nasjonal når den er summen av lokal, regional og statlig politikk. Ved å koble sammen disse ressursene, vil vi kunne få et kulturliv der kulturpolitiske tiltak i mye større grad treffer. Der flere mulighetsrom kan realiseres, der allerede eksisterende virkemiddelapparat kan tilpasses slik at de på alle tre nivåene utfyller hverandre. Der institusjoner unngår ulike styringssingnaler fra ulike tilskuddsgivere, der tiltakene ut mot de enkelte aktørene i kulturlivets økosystem er basert på sammensmeltet kunnskap fra både de med nasjonale briller, og de med stor kjennskap til de regionale og lokale forutsetningene, utfordringene og mulighetene. Vi vil også kunne få et kulturliv som i større grad blir samtaletema i andre departement enn i kulturdepartementet, fordi samspillet mellom forvaltningsnivåene vil gi positive tverrfaglige effekter.

Ett forvaltningsnivå alene vil aldri kunne lykkes med å skape et sterkt kulturliv. Samarbeid, tillit, involvering og deling styrker kunnskap, eierskap og et genuint engasjement. Og ikke minst, når landets tre forvaltningsnivå jobber sammen, blir resultatet større enn summen av de enkelte delene. La oss sammen gripe muligheten, og se fremover mot et nytt og sterkere norsk kulturliv!