Sjeføkonom Torbjørn Eika skrev følgende innlegg publisert i Finansavisen 29. april basert på en artikkel i samme avis dagen før. Finansavisen fikk i etterkant av aksepten for dette innlegget vite at utgangspunktet i finansministerens regnestykke var at eksempelfamiliens samlede inntekt på 1 million kroner var etter skatt, noe som ikke gikk fram av Finansavisens artikkel. Finansministerens regnestykke kan dermed ikke kritiseres for at ikke skatten er tatt i betraktning. Inntektsnivået som er forutsatt er dermed langt høyere enn inntekten til medianhusholdningen. Konklusjonen om at denne eksempelfamilien fikk mer å rutte med, tar uansett ikke høyde for annen prisvekst enn på energi og mat, samt økte renter. Som det fremgår av innlegget er det også en rekke andre forhold som det er verdt å reflektere over når tema er utviklingen i husholdningenes økonomi i år. 

Nedenfor følger Eikas innlegg i Finansavisen i sin helhet:

Kalkulatortrøbbel

Journalist Haram kritiserer torsdag 28. april finansminister Vedum for å rote med kalkulatoren i Stortingets spørretime i belysningen av husholdningenes inntektsutvikling i 2022. Jeg synes begge roter – og mister viktige poenger.

Vedum mener ifølge Haram at en typisk familie får 14.700 kroner mer å rutte med enn i fjor, mens Haram helt riktig påpeker at han har «glemt» prisutviklingen på alt annet enn drivstoff, strøm, matvarer og gjeld (renter). Haram påpeker også helt riktig at mange kan komme til å oppleve en skjerpet beskatning ettersom innslagspunktene i systemet er basert på en lavere lønnsvekst enn den som nå ser ut til å bli realisert. På den annen side ble det vel gitt en skattelette til midlere og lavere inntekter.

Men feilen i Vedums regnestykke er mye større enn det: Det er jo ingen skatt i det hele tatt! Med utgangspunkt i en husholdnings lønnsinntekt på 1 mill. kroner vil en jo ikke ha disponibelt 37.000 etter skatt gitt en lønnsvekst på frontfagsrammen. Hvis vi forutsetter en gjennomsnittsskatt på 25 prosent begge år, vil den nominelle lønnsøkningen etter skatt være 27.750 kroner. Hvis øvrige beløp er riktig angitt (etter skatt) vil det i så fall være 5.450 kroner igjen til å dekke andre prisøkninger enn til drivstoff, strøm og mat. Dette er lite ettersom det stort sett er prisøkninger på alle produkter, som i klartekst betyr at det blir mindre å rutte med for denne «typiske familien».

En annen måte å regne på er å bruke TBUs siste anslag for veksten i konsumprisindeksen, og samme tall for nominell lønn, lønnsvekst, skatteprosent og økning i gjeldsrenter som den som er signalisert av Norges Bank for styringsrenta. Deretter kan man regne på hvor høy gjeld denne familien må ha for å ha like mye å rutte med i 2022 som i 2021, etter at gjeldsrenter er betalt. Svaret er om lag 700.000 kroner, som mange vil oppfatte som lite.

Det store generelle poenget er selvsagt at husholdningene er veldig forskjellige når det kommer til forholdet mellom gjeld og inntekt, og at det neppe er mange som vil kjenne seg godt igjen i makrotallene. Mange har mye gjeld, mange har litt gjeld og mange har mer penger i banken enn det de har i gjeld. I et slikt bilde er det ikke lett å si hva som gjelder «den typiske husholdning».

At frontfagsoppgjøret ender på 3,7 prosent, betyr heller ikke at 3,7 prosent lønnsøkning fra det ene året til det andre vil være det typiske. På individnivå vil mange kunne få en høyere lønnsvekst som følge av ansiennitetsopprykk, opprykk av andre grunner og skifte til bedre betalt jobb. Andre vil imidlertid oppleve en lavere lønnsvekst.

På lønnsområdet har Haram også rota i sin kommentar når han påpeker at lønnsøkningen kommer først når nesten halve året er omme. De 3,7 prosentene referer seg til årslønnsveksten, som igjen er økningen i den gjennomsnittlige lønna i 2022 fra gjennomsnittet året før. Hvor stor lønnsvekst som blir gitt på reguleringstidspunktet avhenger av overhenget, den forutsatte glidningen i det aktuelle området og tidspunktet for reguleringen, men det vil normalt ikke være den samme økningen som årslønnsveksten.      

Det er også verd å minne om at ikke alle står overfor de samme strømregningene. Nord for Sognefjorden er prisene ikke bare en brøkdel av hva de er for resten av Norge (også etter strømstøtten), men prisene har så langt også vært vesentlig lavere enn i fjor. At strømbehovet er nokså ulikt avhengig av bosted og husstørrelse og isolasjon kommer i tillegg.

Det man med stor sikkerhet kan slå fast er at mange familier vil oppleve å ha mer, mindre eller om lag like mye å rutte med som i fjor. Forskjellene vil trolig være langt større enn vanlig ettersom det er store endringer i mange viktige forhold.