Innlegget er publisert i Dagens Medisin mai 2022

Koronakommisjonen ble oppnevnt i april 2020, og har fulgt pandemien og myndighetenes håndtering av denne i nærmere to år. I den første rapporten i april 2021 pekte de på så vel sterke som svake sider ved håndteringen, og flere av disse er utdypet og forsterket i den rapporten som nylig ble lagt frem.

De færreste av oss var i stand til å forutse en slik pandemisituasjon som den vi har opplevd de siste årene, og vi var ikke godt nok forberedt, til tross for at «alle» visste at pandemi var den nasjonale krisen som var mest sannsynlig og som ville ha de mest negative konsekvensene.

Kommunene har hatt en hovedrolle

Kommisjonen mener at myndighetenes håndtering av pandemien samlet sett har vært god. Kommunene har stått for en svært stor del av håndteringen av pandemien, og kommisjonen beskriver det som en styrke at kommunene har et stort ansvar for smittevern i Norge. Kommunene har hatt en hovedrolle i å slå ned smitteutbrudd lokalt ved hjelp av testing, isolering, smittesporing og karantene og gjennom å fatte vedtak etter smittevernloven.

Granskingen har vist at kommunelegene har vært tungt belastet under pandemien. Mange kommuneleger har lagt ned en innsats som går langt utover det vi kan forvente av enkeltpersoner.

Krevende arbeidsbetingelser

Svært mange medarbeidere og ledere i kommunene har vært i samme situasjon. Både løpende oppgaver og pandemihåndtering har vært gjennomført under stor usikkerhet og hyppig skiftende betingelser. Både helse- og omsorgstjenester og andre tjenester som barnehager og skoler har hatt krevende arbeidsbetingelser.

Kommunelegefunksjonen

Kommunelege/medisinskfaglig rådgiver er en knapp ressurs i mange kommuner. Kommisjonen kommer med anbefalinger til hvordan myndighetene bør bygge opp om den økte anerkjennelsen pandemien antas å ha gitt samfunnsmedisinere, og om at den enkelte kommune bør vurdere tiltak for å stabilisere og styrke kommunelegefunksjonen. Det siste er viktig. Det handler om en funksjon, ikke om en person.

Funksjonen må innrettes på en slik måte at personene settes i stand til å ivareta arbeidet sitt på en god måte over tid, også ved håndteringen av en langvarig epidemi/pandemi. Da må man ikke betrakte denne rollen isolert fra andre, tilgrensende funksjoner i kommunen. For eksempel har mange kommuner betydelig kompetanse innenfor miljørettet helsevern, og kommunenes helsesykepleiere representerer en betydelig kompetanse innenfor smittevern.  Under koronapandemien satte regjeringen en stopper for at kommunene kunne benytte helsesykepleier-ressurser i pandemihåndteringen. Det var selvfølgelig i beste mening med tanke på å skjerme tilbudene til barn og unge, men medførte kanskje at kommunelegene hadde enda færre å spille på enn de ellers kunne hatt.

Lokal krisehåndtering

Kommisjonen påpeker at kommunene har ansvar for å håndtere kriser lokalt. Ved framtidige pandemier eller andre kriser som krever lokal håndtering, må nasjonale myndigheter i større grad involvere kommunene i beslutningsprosessene. Det er et viktig læringspunkt. Helsedirektoratet har allerede fått i oppdrag å utvikle veileder og retningslinjer for hvilke arbeidsoppgaver som kan legges til kommunelegen og hvilke sakstyper det kan være fornuftig at kommunelegen involveres i, og det burde ikke være nødvendig å påpeke at kommunene også må inviteres til å medvirke i dette arbeidet, slik at kommuneoverlegens oppgaver ikke løsrives fra de øvrige kommunale oppgavene.