Inkludering handler om mer enn bare inkludering til jobb med ordinære lønns- og arbeidsvilkår.
Gunn Marit Helgesen

Denne kronikken ble lagt på nett hos Dagsvisen 22. mars 2019. 

I et nylig intervju med Dagsavisen målbærer Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik et budskap om at kommunene må finne arbeid til dem som ikke selv kommer seg i jobb. Så enkelt er det ikke alltid. Inkludering må sees i sammenheng med behovene og oppgavene som skal løses.

Inkludering handler om mer enn bare inkludering til jobb med ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Det handler om hvilke muligheter vi som samfunn gir innbyggerne for å delta, på ulike arenaer. Her både skal og vil kommunesektoren spille en viktig rolle.

Regjeringen har med sin Inkluderingsdugnad et mål om å bidra til at flere kommer i jobb. Denne uka møter blant annet regjeringen en rekke selskaper og organisasjoner, også KS, for å diskutere hva som skal til for å få flere som står uten jobb inn i norsk arbeidsliv. For å nå disse politiske målene peker mange på arbeidslivet generelt og kommunene spesielt. La meg slå fast: Kommuner og fylkeskommuner er seg sitt ansvar bevisst. 

KS støtter regjeringens inkluderingsdugnad. Det er likevel nødvendig å påpeke at en bredere forståelse av inkludering bør legges til grunn for kommunesektorens innsats på området.

Kommunene gjør en stor innsats for å inkludere barn, unge og familier i fellesskapet. Gjennom tilbud om helsestasjon, barnehage, skole, kulturtilbud og samarbeid med frivillige lag og foreninger, bidrar kommunesektoren til å skape og opprettholde et åpent og inkluderende samfunn hver dag.

Kommunesektoren har et økende behov for arbeidskraft. Klarer vi å koble dette behovet med personer som står utenfor arbeidslivet, når vi langt med inkluderingsarbeidet. Får vi riktig kompetanse på plass, er mye gjort. Men hensynet til kvalitet på tjenestene og kompetanse må være det bærende prinsippet for ansettelser i kommunal sektor. Virkemidler og tiltak må derfor først og fremst rettes inn mot arbeidskvalifisering. Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakere, lokalt næringsliv, NAV og skoleeiere er avgjørende for å lykkes.

Mange kommuner gjør en ekstra innsats for å få folk som har falt ut av jobb tilbake til arbeid. Det gjelder både personer som allerede er ansatt i kommunen, men også andre. Prosjektet «Menn i helse» er et slikt eksempel. Her får menn som har falt ut av arbeidslivet en mulighet til å få kompetanse som helsefagarbeider og en ny jobbhverdag.  Og de mennene som blir rekruttert har gode resultater. 92 prosent av helserekruttene har fått jobb fordi de har fått ny kompetanse og fordi kommunene trenger dem!

Tajik mener kommunene må tilby flere jobber, og begrunner det blant annet i at kommunesektoren har mange uløste oppgaver. Men selv om det skulle være uløste oppgaver, betyr ikke det at kommunesektoren har ledige stillinger å tilby. Alle har behov for å delta i samfunnet, men det er ikke gitt at alle kan være ansatt med de forpliktelser det innebærer.  Det er mange måter å være i arbeid eller aktivitet på. I tillegg til kvalifisering med mål om ansettelse, kan kommunene tilby en rekke andre typer aktivitetstilbud. Ikke alle kan eller skal delta i ordinært arbeid, men kan likevel ha en tilknytning til arbeidslivet.

Kommunene jobber med dette og tar ansvar. Samtidig kommer hensynet til kvaliteten på tjenestene for alle innbyggere først.

Lenkeblokk Icon Les kronikken i Dagsavisen