Mens det er liten tvil om at investeringene i petroleumsnæringen vil gi et betydelig vekstbidrag i år, kan det samme ikke sies om 2020.

Kronikken er skrevet av sjefsøkonom i KS, Torbjørn Eika, og sto på trykk i Finansavisen 26. januar 2019. 

De aller fleste i Finansavisens stall av makroøkonomer regner med at veksten i BNP Fastlands-Norge kommer over 2,0 prosent i år, og at konjunkturoppgangen dermed fortsetter. Selv de litt mer skeptiske, som undertegnede, venter slett ingen dårlig vekst. Men hva med 2020? Jeg tror konjunkturene vil peke litt nedover.

Ved første øyekast virker 2020-prognosene til Finansdepartementet, SSB og Norges Bank nokså ulike: Mens veksten i BNP Fastlands-Norge anslås til 1,6 prosent av Norges Bank, ligger de to andre rundt ett prosentpoeng høyere. Vurderingen av økonomiens trendvekst ser imidlertid også ut til å være nokså forskjellig, med Finansdepartementet og SSB rundt 2 prosent og Norges Bank om lag 0,5 prosentpoeng lavere. Dermed regner alle de tre institusjoner med at den moderate konjunkturoppgangen fortsetter i 2020.

Et fellestrekk i prognosene er en ganske solid vekst i privat konsum, og at ingen komponenter ventes å utvikle seg direkte svakt. I Finansdepartementets prognose er nær 7 prosent vekst i petroleumsinvesteringene en annen viktig bidragsyter, sammen med en kraftig eksportvekst. SSB regner med at det igjen kommer et markert vekstbidrag fra boliginvesteringene. 

Mens det er liten tvil om at investeringene i petroleumsnæringen vil gi et betydelig vekstbidrag i år, kan det samme ikke sies om 2020. Den senere tids oljeprisfall er neppe stort nok til å få avgjørende betydning i år, men prisnedgangen vi trolig ha betydning neste år. I en ny analyse fra Oljedirektoratet anslås investeringene i petroleumsnæringen å falle med 5 prosent i 2020. Alt annet likt, ville en nedgang i petroleumsinvesteringene i den størrelsesorden legge en alvorlig demper på den anslåtte konjunkturoppgangen, - og kanskje drepe den helt.

Også for eksporten er det kommet informasjon som trekker i negativ retning. Anslagene for veksten i verdensøkonomien er gjennom høsten stadig blitt revidert nedover. I tillegg kan den reduserte oljeprisen ramme norsk eksport gjennom fall i etterspørselen etter oljerelatert utstyr på verdensmarkedet. Svakere norske og internasjonale konjunkturer er isolert sett også et argument for at investeringene i fastlandsnæringene blir svakere enn man ellers kunne vente.

Også for privat konsum og boliginvesteringer kan jeg se argumenter for mindre drahjelp enn det som gjennomgående anslås. Hvis konjunkturoppgangen i år blir svært svak, kan lønnsveksten i 2020 også blir mer beskjeden. Den underliggende prisveksten ser også ut til å ha tatt seg litt opp, og hvis krona fortsetter å være så svak som den er nå, kan reallønnsveksten i 2020 bli redusert også fra den kanten. Svakere realøkonomi kan riktignok gi en langsommere renteøkning enn hva som legges til grunn nå, men med inflasjonstrussel og høy boligpris og gjeldsbelastning, blir det neppe noen rentestimulanser av betydning.

Når det gjelder etterspørselen fra offentlig sektor holder Finansdepartementet kortene tett til brystet. Men også deres anslag er åpenbart basert på en svært beskjeden økning i oljepengebruk og etterspørselen. Det er heller ikke innlysende at utsikter til en moderat konjunkturnedgang i 2020 burde føre til en mer ekspansiv finanspolitikk. Den ultimate konjunktur-målsettingen for finanspolitikken er ikke en vekst lik trendvekst. Målsettingen er å få kapasitetsutnyttelsen «normal» og både Norges Bank og SSB mener at man i hele 2020 vil ha et positivt BNP-gap. Andre argumenter trekker også klart i retning av en lavere oljepengebruk: Verdens børser har redusert oljefondets verdi markert gjennom det siste året, oljeprisen og dermed oljeinntektene er lavere enn forventet for kort tid siden, det er ønskelig å ha en større buffer til 3-prosentbanen og de store kostnadsøkningene knyttet til helse og omsorg ligger foran oss.

Kommunesektoren står for en betydelig del av etterspørselen fra offentlig sektor. Statens oljepengebruk og inntektsrammer er åpenbart viktig for impulsene man får fra det offentlige, men kommunal etterspørsel styres ikke av sentralmyndighetene og inntektsutviklingen avviker gjerne en god del fra inntektsveksten i vedtatte budsjett. Kommunesektoren får blant annet inntekter av skatt på inntekt og formue som påvirkes av konjunkturene, og eiendomsskatt som de (i noen grad) påvirker selv. Etterspørsel og overføringer kan avvike fra inntektsveksten ved at det lånes til investeringer eller settes av penger på fond for fremtidige utgifter.

De fire siste årene har regjeringen undervurdert skatteinngangen til kommunene.  Det har bidratt til å bedre sektorens finansielle muskler, noe som muliggjør større stimulanser i fremtiden enn det som isolert sett normalt følger av inntektsveksten. Kan man vente slike impulser av noe stort omfang i 2020? Neppe. Med mindre skatteinngangen til kommunesektoren overrasker på oversiden også i 2019, vil nok mye av et slikt handlingsrom brukes opp i år og dermed snarere virke i retning av å redusere impulsene fra sektoren neste år.