Hva er et kulturhus?

Av Line Anni Solbakken, spesialrådgiver avdeling Kultur og utdanning i KS.

Et kulturhus kan rent akademisk beskrives som et bygg tilrettelagt for kulturell aktivitet. Hvilke fasiliteter huset rommer varierer fra sted til sted, men det har ofte en konsertsal med en scene, det kan ha en kino, et galleri, et bibliotek, en café, møtelokaler og mye mer. Men når alt dette er sagt, hva er egentlig et kulturhus?

For mange små og store steder i dette langstrakte landet vårt er kulturhuset selve hjertet i bygda. Et hjerte som pulserer ved hjelp av kulturlivets uovertrufne kraft. Et sted der mennesker samles for å oppleve, la seg berøre, delta, ytre seg, lære, og for å være en del av et fellesskap.

Et kulturhus er en del av et fundament som legger til rette for deltagelse og opplevelser som alle kan ta del i. Et sted å opptre både for dem som er helt ferske og som første gang på en scene vinker til mamma som sitter i salen. Et sted for dem som hver dag opptrer på scener i det ganske land fordi dette er yrket deres. Et sted for møtene nettopp mellom han som vinker til mamma og hun som er rutinert, et sted for møtet mellom ulike uttrykk, ulike kulturer, ulike mennesker og ulike nasjoner. Et sted for å utrykke seg gjennom kunsten, ytre seg fritt om livet og samfunnet.

Gjennom ord, bevegelser, farger, mønstre og musikk sette lys på det vi kanskje ikke klarer å snakke om, det som kun kunsten klarer å skape refleksjon rundt. Et sted for å lese, lære, mene og debattere, trene seg i å lytte og vurdere og i å leve i et uenighetsfellesskap. Kulturhusene rundt omkring i alle landets kommuner utgjør en infrastruktur for deltagelse og mestring, fellesskap og inkludering, opplevelser og refleksjonsdannelse, ytringsfrihet og demokrati, kreativitet og innovasjon og mye, mye mer.

Da skredet i Gjerdrum rammet ble kulturhuset stedet for hjelp, trygghet, trøst, fellesskap, dugnad og styrke. Kulturhuset ble veldig synlig mer enn et bygg. Slik er det med kulturhus, i hele landet, i de store byene, og i de små bygdene. Noen ganger er husets hjerte helt utenpå.

Det er mye som står på spill når disse husene strever for å holde hodet over vannet. Når en epidemi plutselig førte til at de ikke kunne være så inkluderende og åpne lengre, men måtte begrense bredden på sin favn. Når de som lever av å samle mennesker ikke kan samle mennesker gir det ringvirkninger. Kulturhusene gir rom til artister, oppdrag til leverandører, og næring til det samfunnet de er en del av. Få har vært så hardt rammet av statlige restriksjoner for å begrense smitten som kulturlivet. Få har vært så innovative og løsningsorienterte som kulturlivet, når det gjelder å likevel fylle en funksjon.

Når staten utarbeider bransjespesifikke støtteordninger til kulturlivet og kompenserer for tapte inntekter, er det underlig at deler av aktørene skal ekskluderes. Det er også underlig at man først kan få tildelt penger og deretter blir bedt om å betale dem tilbake, spesielt når man i søknadene har oppfylt alle krav, og tilbakebetalingskravet er fundert i en ny tolkning.

Det er ytterligere underlig at dette tilbakebetalingskravet kommer når summene som ble utbetalt ikke overskred rammene for ordningen, og når man vet at disse aktørene allerede står i en vanskelig situasjon. Det er også underlig at når staten vet at disse aktørene har innrettet seg etter å ha fått tildelt støtte, og dermed ikke har meldt inn tap for kompensasjon andre steder, så har det ingen betydning.

Det er også underlig at det er greit å kompensere den mest kommersielle delen av kulturlivet med store summer, mens den litt mindre kommersielle skal måtte betale tilbake. Kontrastene blir da store i kulturlivets økosystem, og fordi alle aktører på en eller annen måte har et gjensidig avhengighetsforhold vil det forekomme kollapser som rammer også de prioriterte.

Akkurat nå blør hjertet i landets kulturhus.

Kronikken har også blitt publisert i en versjon på kulturplot.no.