Dette innlegget av Line Anni Solbakken, spesialrådgiver i KS, ble publisert i Kommunal Rapport 15. november

I all politikk er det en grensegang mellom hva man kan legge politiske føringer for, og hva som er et faglig anliggende, og i kunstfeltet kommer det inn en tilleggsfaktor i at kunsten skal være fri, som en arena for ytringsfrihet, og derav ikke skal styres direkte av politiske føringer. Kunsten skal ha rom for å være makt- og samfunnskorrigerende, og skal i tillegg til å behage noen ganger også utfordre og provosere. I en verden hvor diktatoriske regimer forsøker å kneble kunsten, jobber vi i vårt eget land aktivt for å fremme kunstnerisk ytringsfrihet. Det er dermed viktig å merke seg at det å ikke skulle styre selve kunsten gjennom politikk, ikke står som et hinder for å ha en aktiv og ambisiøs kulturpolitikk. Kulturpolitikk er tvert imot svært viktig nettopp for å ivareta kunstens og kulturens frie rolle.

Kulturpolitikk er viktig for at det skal finnes arenaer for kulturell aktivitet, at alle skal ha tilgang på disse arenaene og at ulike stemmer slipper til. Viktige politiske spørsmål å vurdere kan dermed være for eksempel hvilken infrastruktur vi skal legge til rette for. Hvilke arenaer treger vi flere eller færre av, arenaer for produksjon, fremvisning, øving eller undervisning? Trenger vi å rette inn tiltak knyttet mot spesifikke grupper, som kunstnere eller publikum, barn og unge eller flyktninger? Trenger vi å løfte enkelte av fagområdene innen kulturfeltet, som bibliotekene eller scenekunsten, filmfeltet eller museene? Trenger vi å se på nye finansieringsformer, eller trenger vi å ha mer fokus på bærekraft. Det er en rekke vurderinger å gjøre, og mange mulige tiltak å sette inn, for eksempel driftsstøtte, prosjektstøtte, opprettelse av kulturinkubatorer eller tilrettelegging for kultur i rehabiliterte omdisponerte offentlige bygg.

Så ligger det i politikkens utfordring og privilegium å prioritere. Å styrke noen, kan bety å måtte nedprioritere andre. Det kan være krevende, men det er også nødvendig. Det er i disse prosessene at fremtidens kulturliv skapes. Med strammere økonomiske rammer blir prioriteringene enda viktigere, og for å gjøre gode prioriteringer er et godt samspill mellom forvaltningsnivåene og mellom politikk og fag svært viktig. Fagfeltet har dermed en svært viktig oppgave i å gjøre sine politikere gode. Skaffe til veie kunnskap som kan legges til grunn for gode vurderinger og tiltak. Synliggjøre alternativer, og anbefale en retning med begrunnelser for hvorfor. Politisk eierskap fremmer politisk engasjement. For å skape et mer bærekraftig samfunn, både klimamessig, økonomisk og sosialt, må vi også belage oss på stadig smartere løsninger, dermed må også de politiske rammene skape rom for innovasjon og nytenkning, og kulturfeltet har de beste forutsetningene for nettopp dette arbeidet.

Kulturpolitikk er et område for både de lokale tiltakene som treffer individene og lokalsamfunnet, og for de store internasjonale prosjektene som har betydning inn i storpolitikk som eks. fredsskapende arbeid, alt henger sammen med alt. Kulturfeltet er stadig et område som utgjør en svært stor samfunnsressurs om vi forvalter feltet godt, både faglig og politisk. Fremover krever det at vi tenker smart og kunnskapsbasert og at de politiske ambisjonene er tydelige. Da kan vi på tross av strammere økonomiske rammer løfte et politikkområde som samfunnet trenger, kanskje nå mer enn før.