Er vi i stand til å tilpasse oss en fremtid der vi kanskje må levere dårligere helsetjenester?

Kronikken er publisert i Dagens Medisin 22. september

Bovim-utvalget presenterte i februar sin utredning Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste (NOU 2023: 4). NOU-en slår fast at «politikkutvikling fremover må bygge på en samlet forståelse av at personellet er den begrensende faktoren i helse- og omsorgstjenesten», og at det er «behov for en holdningsendring i befolkningen, blant politikerne og helsepersonellet, som bidrar til å dempe tilbudet av og etterspørselen etter helse- og omsorgstjenesten». Til tross for at det ble tegnet et dystert bilde av fremtiden, var utvalgets konklusjon at vi har handlingsrom og gode muligheter for å lykkes med å tilpasse oss en situasjon med redusert tilgang på arbeidskraft, men at tiden for handling er nå.

Personlig er jeg mindre optimistisk enn Bovim-utvalget når det gjelder den politiske viljen og evnen til tilpasning. Den nye opptrappingsplanen for psykisk helse viser at holdningsendringen Bovim-utvalget etterlyser ennå er et stykke unna.

Skuffelse

I takt med blant annet demografiske endringer, er behovet for helsetjenester i befolkningen sterkt økende. Mellom 2020 og 2040 vil gruppen personer over 80 år øke med over 250.000. Samtidig er veksten i tilgjengelig arbeidskraft i ferd med å bremse helt opp. SSB mener etterspørselen etter årsverk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan komme til å øke med over 50 prosent fra 2019 til 2040. Det tilsvarer 100.000 årsverk. Opptrappingsplanen, som ble lansert bare fire måneder etter Bovim-utvalgets rapport, burde ha vært en plan for hvordan vi kan oppnå gode psykiske helse- og omsorgstjenester for befolkningen, til tross for at det blir langt færre til å utføre arbeidsoppgavene.

Den vel 100 sider lange planen inneholder riktignok passasjer om hvor viktig det er med rekruttering og kompetanse, men hverken rekrutteringstiltak eller satsing på kompetanse vil gi oss 100.000 ekstra årsverk. For kommunene er planen en skuffelse. De får nye oppgaver, men som det vil være vanskelig å gjennomføre. Og uten at det tas tak i forhold som ville ha frigjort ressurser, som arbeidsdelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. For å låne en formulering fra Bovim: Opptrappingsplanen for psykisk helse bygger ikke på en samlet forståelse av at personellet er den begrensende faktoren i helse- og omsorgstjenesten.

Forventninger

Hva er det som gjør omstillingen så vanskelig? Jeg tror det er tre hovedårsaker.En er at helsebyråkratiet ikke er laget med tanke på at vi kanskje blir nødt til å levere dårligere helsetjenester til befolkningen enn vi har gjort til nå. Helsebyråkratiet er vant til å jobbe for at helsetjenestene skal bli bedre, gjerne basert på ny og bedre kunnskap om hvilke intervensjoner som gir best effekt.  Det er langt mindre egnet til å håndtere en situasjon der ambisjonsnivået må senkes.

Deretter har økt ressursbruk innen helse- og omsorgssektoren over mange år gått hånd i hånd med stadig høyere forventninger i befolkningen. Når psykisk helse har fått ekstra mye oppmerksomhet etter pandemien, er forventningen at det politiske systemet skal løse dette problemet.

Løfter

Til slutt må et samlet politisk miljø ta et felles ansvar for alltid å love mer. Interessegrupper og profesjonsinteresser har stort gjennomslag. Det har vært mulig så lenge arbeidsstyrken har vokst og ressursene har vært der. Det politiske Norge har selv et ansvar for at det ikke har forberedt samfunnet på de demografiske endringene de visste ville komme.

Alt er ikke bare trist med opptrappingsplanen. Langsiktigheten er viktig. Planen skal gjelde fra 2023 til 2033. Det gir mer forutsigbare rammer for alle aktører, kommunene inkludert.  Det er også viktig at opptrappingsplanen legger stor vekt på befolkningsrettede tiltak og folkehelse for å møte utfordringene med psykisk helse og livskvalitet. Og ansvarsfordeling og samarbeidsproblemer mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er i det minste nevnt.

Planlegging

Allikevel er det dessverre en plan som ikke forholder seg til realiteten når det gjelder personellsituasjonen. Konsekvensen er at nedskjæringene, som etter min mening er uunngåelige, vil slå hardere enn hvis de politiske og administrative systemene hadde vært i stand til å ta tak i problemene nå. Ved å planlegge for fortsatt vekst, får vi et helsevesen som leverer dårligere enn det ville gjort med helhetlig, overordnet koordinering og prioritering.

Og den aller største utfordringen: Gapet mellom de forventningene som skapes og mulighetene til å innfri vil bidra til å forsterke personellutfordringene ytterligere.