Her finner du Dørums innlegg i DN.

Balanse i offentlige finanser på lang sikt, er en utfordring også i Norge. Spesielt gjelder det aldringen av befolkningen som vil kreve en økt del av våre ressurser. Noen samfunn har løst eldreutfordringene ved å sette dem på fjelltopper til mumifisering. En annen er at familiene selv steller for sine eldre. Det har vært den tradisjonelle måten å gjøre det på som også i dag er i utstrakt bruk. Velferdssamfunnets eldreomsorg har gitt oss alternativer som mange på et eller annet tidspunkt velger.

Nedbygging av offentlig eldreomsorg er neppe noen god strategi. Noen må drive omsorgsarbeid for eldre så lenge mumifiseringsstrategien avvises. Det vil kreve ressurser uansett hvem som gjør jobben og uansett hvem som finansierer den. Tilsvarende gjelder også mange andre offentlige velferdstjenester.

Skattefinansiering av velferdsgoder innebærer samfunnsøkonomiske kostnader. Nye og gamle reformer bør selvsagt alltid vurderes i lys av det. Reversering av tidligere velferdsreformer som i liten grad virker etter hensikten eller har uheldige bivirkninger, vil ikke jeg betrakte som noen nedbygging av velferdsambisjonene. Kommunesektorens muligheter for effektivisering hemmes av noen slike gjennom statlige normer, krav og andre forhold som begrenser av mulighetene til å finne gode lokale løsninger. Fjerning av dem vil redusere utfordringene.