Pensjon er i en særstilling da reglene skal virke over svært lange tidshorisonter, og den tette integrasjon mellom folketrygden og tjenestepensjoner, gjør at trepartssamarbeidet er særlig viktig i pensjonsspørsmål.

Det er en rekke viktige argumenter for at pensjonssystemet bør være stabilt og forutsigbart over tid. For arbeidstakerne er det nødvendig med forutsigbarhet, slik at de kan innrette seg. For at pensjonsreformen skal ha de tilsiktede effektene, har det stor betydning hvordan de tariffestede pensjonsordningene tilpasses. Arbeidslivets parter har i stor utstrekning vært lojale mot de føringer som følger av det brede politiske forliket om pensjonsreform. Det er gjennomført reform av private og offentlige pensjoner som har avgjørende betydning for at reformens målsetninger skal nås, bl.a. med reform av privat og offentlig tjenestepensjon og AFP. Dersom arbeidslivets parter ikke opplever at endringer i folketrygdens ytelser med pensjonsreformen er forutsigbare og stabile, og om partenes involvering ikke ivaretas, vil det svekke forutsetningene for slike reformer.

Som forventet finner evalueringsutvalget at pensjonsreformen er nødvendig for den økonomiske bærekraften i offentlige finanser. Utvalget bekrefter også at hovedelementene i pensjonsreformen som skal bidra til økonomisk bærekraft, med levealdersjustering og endret regulering, må videreføres. Vi er enig i utvalgets hovedkonklusjoner. Pensjonsreformen var nødvendig og ser ut til å virke etter hensikten. Det er behov for justeringer, men hovedelementene i pensjonsreformen må ligge fast.

Pensjonsreformen er forutsatt å virke over en lang horisont og vi mener derfor at det er en svært viktig tilrådning utvalget gir, når utvalget oppfordrer til jevnlige og brede evalueringer, med det formål å jevnlig søke brede politiske forlik om pensjonsreformen.

Jevnlig og brede evalueringer med formål å jevnlig søke brede politiske forlik

Endringer i pensjonsreglene bør så langt som mulig gjøres på bakgrunn av brede evalueringer, slik at tilliten til systemet opprettholdes. Vi er enig i at 10 år er en riktig frekvens for jevnlige brede evalueringer av pensjonsreformen, og mener at større regelendringer, som f.eks. regler for regulering av pensjonsytelser, da må avvente disse evalueringene. Vi vurderer at en slik frekvens i tilstrekkelig grad vil ivareta behovet for stabilitet og forutsigbarhet.

Det ligger best til rette for brede evalueringer når det gjennomføres løpende forskning på, og det også er en løpende dialog mellom staten og arbeidslivets parter om, utviklingen i pensjonssystemet. Vi er positive til at departementet kan ta initiativ til fornyet dialog med arbeidslivets parter, gjennom Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd og Pensjonspolitisk arbeidsgruppe, om hvordan det best kan legges til rette for løpende forskning på utviklingen i pensjonssystemet, og løpende dialog med arbeidslivets parter om kunnskapsbehovet, utover kunnskapsbehovet som utvalget har påpekt.

Forutsetninger for bærekraft i pensjonsreformen

KS er enig i utvalgets overordnede vurderinger av nødvendigheten av økonomisk og sosial bærekraft i pensjonsreformen, dersom brede politiske forlik skal kunne videreføres.

Det er ikke entydig hva begrepet «sosial bærekraft» innebærer. Slik utvalget har tolket begrepet, er sosial bærekraft løsninger som kan ventes å ha bred politisk oppslutning over tid ved at disse oppfattes som rimelige og rettferdige og dermed har legitimitet. Hva som er «rimelig og rettferdig» vil i denne sammenheng måtte være et kompromiss mellom ulike oppfatninger. Opinion i pensjonsspørsmål er i stor grad en konsekvens av hvilken informasjon som formidles til befolkningen om bl.a. behovet for reform, f.eks. gjennom perspektivmeldingene. En stadig økende andel av stemmeberettigede er i grupper som mottar ulike pensjonsytelser fra folketrygden, og det kan ventes at det vil utfordre oppslutningen om reform uavhengig av konsekvensene for den økonomiske bærekraften. Opinion og oppslutning om nødvendig reform vil være i stadig endring. Da bred politisk oppslutning tillegges stor vekt i utvalgets utredning, mener vi det hadde vært fordelaktig at sammenhengen mellom opinionen og det som formidles til befolkningen om reformbehovet, var nærmere utredet av utvalget.

Et kompromiss mellom ulike oppfatninger kan fastsettes ved et gitt tidspunkt, men målsetningen om forutsigbarhet og stabilitet vil ikke være oppnåelig om slike kompromiss skal fastsettes på ethvert tidspunkt. Vi mener det er derfor det må være en høyt prioritert målsetning at politiske vedtak om sentrale reformvedtak skal ligge fast for perioder på f.eks. 10 år, med den hensikt å bidra til å skjerme for press om «populære» kortsiktige endringer i reglene.

Behov for justeringer i pensjonsreformen

Overordnet mener vi utvalgets samlede forslag kan bidra til at reformen blir mer sosialt bærekraftig, og dermed legger til rette for et bredt politisk forlik, slik at behovet for stabilitet og forutsigbarhet i pensjonssystemet blir ivaretatt.

Ad forslaget om endringer i aldersgrensene

KS støtter utvalgets forslag om endringer i aldersgrensene, og mener disse endringene er en logisk konsekvens av de reformerte pensjonsreglene. Det er overveiende sannsynlig at aldersgrensene virker normdannende, og økte aldersgrenser vil da kunne bidra til å styrke både den økonomiske og sosial bærekraften i pensjonssystemet.

KS støtter utvalgets forslag om at normert pensjonsalder og øvre aldersgrense for opptjening av pensjonsrettigheter og fleksibelt uttak av pensjon, skal øke med to tredeler av økningen i forventet levealder for årskull født etter 1963. Vi vurderer at tilsvarende endring kan være aktuell for særaldersgrensene, og at dette følges opp i de igangsatte prosessene mellom staten og partene i offentlig sektor.

KS mener den nedre aldersgrensen på sikt er en uforsvarlig lav aldersgrense for uttak av pensjon, og at den nedre aldersgrensen bør økes raskere enn den normerte, med sikte på at forskjellen mellom nedre og den normerte aldersgrensen reduseres til tre år. Utvalget påpeker at behovet for å gi årskullene tid til å tilpasse seg, taler imot å øke den nedre aldersgrensen til 64 år allerede fra 2026. Vi mener eksemplet til løsning, hvor avstanden mellom nedre aldersgrense og den normerte pensjonsalderen over en 10-års periode reduseres fra dagens fem år til tre år, er god, og at denne tiårsperioden kan være frem til 2036.

Vi støtter utvalgets forslag om at aldersgrensene for de øvrige inntektssikringsordningene økes i takt med aldersgrensene i pensjonssystemet. Dette gjelder bl.a. dagpenger, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger. Vi slutter oss også til at dersom det blir stadig flere som går via andre folketrygdytelser til alderspensjon, bør det vurderes justeringer i regelverket, som beskrevet av utvalget.

KS mener også at øvrige særlige ordninger må tilpasses tilsvarende, herunder ferielovens bestemmelser om ekstraferie, arbeidsmiljølovens regler om rett til redusert arbeidstid, oppsigelsesfrister og stillingsvern. Vi mener dette er en logisk konsekvens av at arbeidstakerne forutsettes å ha lengre yrkeskarrierer

Ad forslaget om justering i minstenivåene

KS mener at minstenivåene for alderspensjonister må stå i et rimelig forhold det generelle velstandsnivået i samfunnet. Utvalget har vurdert minstenivåene opp mot bl.a. det definerte lavinntektsgrensen, definert som 60 prosent av median inntekt for yrkesaktive. Som utvalget viser er inntekt alene ikke et tilstrekkelig mål på pensjonistenes relative velstandsnivå, da det ikke tar høyde for at pensjonister gjennomgående har formue, og antatt lavere utgifter enn yrkesaktive. Vi mener det er riktig at minstenivåene bør utvikle seg i takt med den generelle velstandsutviklingen når tidspunktet for når slike minsteytelser ubetinget kan mottas justeres oppover med utviklingen i normert pensjonsalder, og støtter utvalgets flertalls forslag om at minstenivåene bør reguleres i takt med den alminnelige lønnsveksten i samfunnet. Årskullspesifikke minsteytelser har flere hensiktsmessige egenskaper, særlig at reguleringen kan være som for øvrige pensjonsytelser – med snitt av pris og lønn, slik at relasjonen til øvrige pensjonsytelser blir ivaretatt.

Ad forslaget om skjerming av uføre mot levealdersjustering

KS er enig i utvalgets flertalls vurderinger av skjerminger av uføre mot levealdersjustering. Slik skjerming bidrar til å stabilisere forholdet mellom arbeidsføres og uføres alderspensjon og forventes å bidra til reformens sosiale bærekraft. Da det hefter usikkerhet ved arbeidsføres tilpasning til levealdersjustering, tilsier det en mer forsiktig skjerming enn full skjerming mot levealdersjusteringen. Vi støtter derfor flertallets forslag om at 1964 og senere årskull skjermes for mellom halvparten og to tredeler av virkningen av levealdersjusteringen.

Vi støtter at også flertallets forslag om at uføre i årskullene 1953-1963 sikres økt alderspensjon, og at dette ivaretas med at alder for opptjening økes til 65 år i ny opptjeningsmodell.