Vi viser til departementets høringsnotat datert 07.04.16 med forslag om innføring av krav om norskspråklig kompetanse for assistenter ansatt i barnehagene. Som medlemsorganisasjon for alle Norges kommuner representerer KS en sektor som eier og driver opp mot halvparten av alle norske barnehager, med ca. 144 600 barn, og som sysselsetter mer en 37 000 årsverk. I tillegg å være barnehageeiere har kommunene også en viktig rolle som lokal tilsynsmyndighet overfor private barnehager. KS er opptatt av at barnehagene skal holde en høy faglig standard, og at ansatte i barnehagene skal ha en kompetanse som svarer til forventningene fra samfunnet; både fra brukerne av barnehagene og innbyggerne for øvrig, samt fra de folkevalgte både i kommunene og sentralt. Norskspråklig kompetanse er en av mange kvalifikasjoner som er viktig og nødvendig for å ivareta den helhetlige kvaliteten i barnehagetilbudet. KS deler departementets vurdering av at personalets kompetanse i å støtte barns språkutvikling gjennom lek, samspill og samtaler er av stor betydning, og at dette er særlig viktig for minoritetsspråklige barn.

Overordnet mener KS at kvaliteten i norske barnehager er god, og at hensynet til barnas språklige og sosiale utvikling er godt ivaretatt gjennom barnehageloven og forskrift om rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. KS ønsker samtidig å støtte opp om kvalitetsutvikling i barnehagen, men mener andre tiltak enn det foreliggende forslaget til lovendring vil ha bedre effekt.

Om lag 52 % av personalet i kommunale barnehager er ansatt i assistentstillinger eller tilsvarende uten formelle krav til utdanning, og dette er en viktig ansattgruppe som har tett kontakt med barna gjennom hele barnehagedagen. Andelen av assistentene som har innvandrerbakgrunn varierer mye fra kommune til kommune, men det er grunn til å tro at innvandrerandelen blant assistentene er relativt høy i en del større kommuner med høy innvandrerandel. KS mener det er viktig at denne ansattgruppen har tilfredsstillende kvalifikasjoner uavhengig av bakgrunn, både når det gjelder norskspråklig kompetanse og andre kvalifikasjoner som er nødvendige for å ivareta barnas språklige og sosiale utvikling.

KS mener at kommunene, som store og profesjonelle arbeidsgivere, selv er best egnet til å vurdere kompetansen til aktuelle søkere på kommunale stillinger, ut fra kjennskap til kompetansebehovet i egen virksomhet og i lys av eksisterende krav til innhold og oppgaver i barnehagene. Kommunen som arbeidsgiver vil ved enhver ansettelse foreta en helhetlig vurdering av søkerens egnethet for den aktuelle stillingen, og er etter kvalifikasjonsprinsippet forpliktet til å ansette den best kvalifiserte søkeren. Her inngår norskspråklig kompetanse som et viktig element i vurderingen, sammen med andre kvalifikasjoner.

Generelt er det viktig for kvaliteten i kommunale tjenester at kommunene har lokal handlefrihet både som tjenesteytere og som arbeidsgivere. De lokale folkevalgte står direkte ansvarlige overfor egne innbyggere for kvaliteten i barnehagene, og har en klar interesse i at innbyggerne er fornøyd med tilbudet kommunen gir. KS ser ikke at et lovpålagt krav om språkkompetanse vil være det mest effektive virkemiddelet for å bidra til kvalitetsutvikling i barnehagene. Dersom slikt lovkrav likevel innføres, mener KS imidlertid at departementets alternativ 2, som innebærer at kommunen selv gis ansvar for å vurdere hvorvidt søkeren oppfyller kravet, klart er å foretrekke framfor alternativ 1 som innebærer at søkeren må legge fram skriftlig dokumentasjon om egne språkferdigheter. KS frykter at sistnevnte alternativ vil slå ut negativt både i form av redusert handlefrihet for arbeidsgiver, og samtidig kan virke innsnevrende på søkergrunnlaget til assistentstillinger. Som departementet erkjenner vil en slik lovbestemmelse også medføre mer byråkrati for søkerne og merarbeid for kommunene knyttet til administrasjon av norskprøver med tilhørende kostnader.

Barnehageeier er forpliktet til å ivareta hensynet til barnas muligheter for språkutvikling slik dette er nedfelt i dagens regelverk, noe departementet også påpeker. Endringsforslagets alternativ 2, som innebærer at kommunene selv får ansvar for å vurdere hvorvidt kandidaten innfrir kravet til norskspråklig kompetanse, gjenspeiler etter hva KS erfarer en eksisterende praksis ved ansettelser i kommunene. KS stiller derfor spørsmål ved nødvendigheten av dette forslaget til lovendring. Vi vil også framheve at kommunene selv har anledning til å innføre og praktisere egne krav og retningslinjer til språkkompetanse, slik eksempelvis Drammen kommune har innført. I tillegg har store kommuner som Oslo, Bergen, Stavanger, Bærum og Tromsø delvis innført egne kompetansekrav. Dette demonstrerer med tydelighet at kommunene har stor oppmerksomhet på kvalitet i tjenestene, og vilje og evne til å omsette egne ambisjoner til praktisk handling.