Publisert: 18.03.2025
Av Eva Mittet Astad
Gjennom en casestudie ble en kommunes prosess med å planlegge og gjennomføre medvirkning fra barn i barneskolealder utforsket. Masteroppgaven har fokusert på hvordan en kommune kan involvere barn i aldersgruppen 6-12 år, og utforsket utfordringer og muligheter for barns deltakelse i utviklingsprosesser.
Masterstudien tar først og fremst utgangspunkt i føringene om at kommunens ledelse skal sørge for systematisk medvirkning fra barn ved planlegging og utvikling av psykisk helsetilbud for barn [1].
Dette er i tråd med artikkel 12 i FNs barnekonvensjon (1989) [2] om at barn har rett til å uttale seg og bli hørt i saker som angår dem. Barns rett til medvirkning har fått større oppmerksomhet i takt med samfunnets økte forståelse av barnet som en kompetent sosial aktør [3]. Det er også evidens på tvers av fagområder for at god involvering av barn og unge i beslutninger som gjelder dem, gir gunstige utfall [4, 5].
Innen helse kan involvering bidra til bærekraftige løsninger ved å øke sannsynligheten for å utvikle effektive og tilpassede intervensjoner for barn og unges helseutfordringer [6]. Samtidig er det lite kunnskap om hvordan involvering av barn på organisasjonsnivå kan gjøres på gode og effektive måter [6-8]. Tidligere forskning peker mot at dersom barn involveres blir barnas stemme ofte en av mange stemmer og vanskelig å skille fra andre perspektiver [3]. Mye tyder også på at barnas stemmer ikke blir hørt, ikke tatt seriøst, eller at synspunktene deres ikke blir vektlagt [9, 10].
McCafferty [11] oppsummerer at utfordringer med å omsette Barnekonvensjonens artikkel 12 til praksis, og usikkerhet rundt hvordan barn best kan involveres, har ført til en dualitet mellom lovgivning, politikk og praksis. Nasjoner og offentlig ansatte er pålagt å høre, involvere og respondere på det barn og unge sier, men det har vist seg krevende å gjennomføre. Denne studien er knyttet til en spesifikk kommune, men antas å ha relevans i et utviklingsarbeid mange kommuner står i for å opprette og utvikle kommunalt psykisk helsetilbud til barn og unge.
Studien tar utgangspunkt i skriftlige dokumenter fra kommunens planlegging av barns medvirkning, som ferater og notater fra møter og workshoper, samt resultater fra gjennomført spørreundersøkelse med barn. I etterkant av medvirkningsprosessen gjennomførte forskeren to gruppesamtaler, en med ansatte som hadde deltatt i planlegging og gjennomføring av medvirkningen, og en med en gruppe som hadde
fått presentert resultater fra spørreundersøkelsen. Funn ble diskutert opp mot relevant forskning, teori og et analytisk rammeverk for å forstå barns medvirkning, blant annet Shiers [12] modell «Pathways to participation» og Lundys [13] rammeverk for å konseptualisere Barnekonvensjonens artikkel 12.
Kommunene skal sørge for psykisk helsetjeneste til barn og unge med psykiske plager, begynnende rusmiddelproblematikk eller reaksjoner på belastende livshendelser. Tjenesten skal være et lavterskeltilbud åpent for alle barn, unge og deres familier [1]. Funn fra studien indikerer at det kan være vanskelig å identifisere hvilke barn som kan og bør medvirke, blant annet siden helsetilbudet skal være for alle, også barn uten diagnoser med brukerorganisasjoner som kan representere dem. Det er få råd som representerer aldersgruppen, med unntak av elevråd, der medlemmene er valgt til å representere elever i saker som gjelder skole og skolemiljø.
Offentlig tilgjengelig informasjon ble opplevd som mangelfull, særlig med tanke på konkret veiledning om samtykke til barnas medvirkning i utviklingsarbeid. Og, til tross for at ansatte var positive til barns medvirkning, gjorde synet på barn som sårbare, temaet psykisk helse og barnas alder (6-12 år) at ansatte uttrykte skepsis til å involvere barn. Ansatte fra flere tjenester uttalte at foreldre og ansatte som arbeider med barn burde representere barna. Rekruttering av deltakere til medvirkning gjennom brukerorganisasjoner, ansatte og ungdomsråd lyktes ikke. Etter flere overveielser valgte kommunen å gjennomføre en spørreundersøkelse blant elever på 6. og 7. trinn.
Noen av hovedfunnene i undersøkelsen var at flertallet av elevene snakket med foreldrene dersom de hadde det trist eller vanskelig. Mange svarte at dersom de hadde det trist eller vanskelig kunne det hjelpe å gjøre noe en liker, finne noen å være sammen med, og/eller å snakke med noen. Dersom elevene skulle snakke med noen ønsket mange å kjenne personen, at personen var en god lytter og visste hva som kunne hjelpe. 40 % svarte at de ønsket å gjøre noe de likte mens de snakket med en voksen. Mange ønsket at samtaler skulle skje hjemme eller et annet sted, og 41 %, signifikant flere gutter enn jenter, var uenige i at samtalene skulle skje på skolen.
Spørreundersøkelsen ga interessante svar, men fikk også kritikk. Det ble blant annet pekt på at undersøkelsen ikke var validert, at barna kunne ha misforstått spørsmålene, og at undersøkelsen ikke kunne regnes som brukermedvirkning, siden også barn uten psykiske plager ble inkludert. Studiens funn, både i spørreundersøkelsen og knyttet til ansattes holdninger til involvering av barn i barneskolealder, finner støtte i andre studier.
Kommunens arbeid med å sikre barns involvering ved utvikling av psykisk helsetjeneste i kommunen var tidkrevende og utfordrende, og resultater fra spørreundersøkelsen ble gjenstand for diskusjon om hvorvidt de kunne vektlegges. Samtidig ble det pekt på at barnas perspektiver var interessante og viktig å ta med i det videre arbeidet.
Studiens funn peker mot at kravene om involvering av barn på organisasjonsnivå ved utvikling av helsetjenester, utfordrer kommunene. For å oppfylle Barnekonvensjonens artikkel 12 er det ikke nok å innhente barnas stemmer i planleggingsfasen. Barnas synspunkter må også komme til syne i tilbud som opprettes. Det er et viktig lederansvar å følge opp dette i videre utvikling og drift av tilbudet, inkludert å sørge for at ansatte har kunnskaper og ferdigheter som gjør at barnas rett til medvirkning gjennomføres på måter som gir reell medvirkning.
Det er fortsatt begrenset kunnskap om barneskolebarns perspektiver på psykisk helsehjelp og hvordan medvirkning for å innhente deres synspunkter best kan gjennomføres. Denne studien bidrar med ny innsikt, og det vil være verdifullt med flere evalueringsstudier av barns medvirkning i tjenesteutvikling, slik at det kan utvikles retningslinjer for hvordan barn kan delta i planlegging og utvikling av tjenester og tilbud i helsesektoren.
