Kulturfeltet er en samfunnsressurs

Dersom vi ser på hvilke drivkrefter som er vurdert å ha særlig stor påvirkning på offentlig sektor i årene framover, så finner vi at kultur kan være en dyptgripende ressurs i arbeidet med å ruste oss for fremtiden. For å belyse noen av samfunnsutfordringene, så kan vi peke på at mer samhandling med maskiner kan øke behovet for å kommunisere med mennesker, ensomhet er en stor sosial utfordring. Når teknologien skaper nye jobber, vil yrkene bli annerledes og evnen til å erverve ny kompetanse vil bli viktigere. De miljømessige utfordringene verden står overfor er alvorlige og krever mange og nye løsninger. Lavere og ustabil oljepris gir også isolert sett mindre vekst i økonomien, samtidig som inntektene til oljefondet reduseres. Alt dette fordrer økt innovasjonsevne. Lokalt selvstyre er under press, og demokratiet er også truet i et internasjonalt perspektiv.

Styrking av demokrati og medborgerskap

Kulturfeltets primære begrunnelse ligger i grunnloven, og defineres som å skape arenaer for frie ytringer. Kunstneriske og kulturelle ytringer gjennom kreative, symbolske uttrykk, er våre skjeve, romantiske, bekymrede, rare og provoserende refleksjoner rundt livet og det samfunnet vi lever i. De representerer et meningsmangfold vi må forholde oss til i et levende demokrati, og de trener oss i å leve i et uenighetsfellesskap. Kulturfeltet er dermed en av de sterkeste ressursene vi har når vi skal sette fokus på demokratiets kår og forutsetninger. I korpset, orkesteret, bandet, i dansegruppen eller teatertruppen, må vi gjøre hverandre gode. Vi må alle ta ansvar for den helheten vi ønsker å være en del av. Vi er høykompetente medborgere.

Likeverdige kommunikasjonsprosesser

I overgangen til kommune 3.0 som en samskapende kommune, finner vi store likhetstrekk med nyere tids forståelse av selve kulturbegrepet. Kommunesektoren har historisk sett beveget seg fra å ta en slags formynderrolle der innbyggerne nærmest ble sett på som undersåtter, via å skulle være en serviceanstalt hvor innbyggerne fikk en kunderolle, til i dag å dreie fokus mot god samhandling mellom det kommunale apparatet og innbyggerne. På samme måte har kulturbegrepet beveget seg fra på tidlig 1900-tallet kun å anerkjenne de høyere samfunnsklassers underholdning som kultur, og senere på 70-tallet til å eksistere tilnærmet kun som virkemiddel for helsepolitikk og andre politikkområder, til dagens kulturliv som har fokus på demokratiaspektet. I dag er kultur ikke bare noe vi skal beskue, eller noe som skal tjene oss, kultur handler om de kommunikasjons-, refleksjons- og dannelsesprosessene som oppstår i kjølvannet av kulturell aktivitet. Likeverdige kommunikasjonsprosesser er et viktig stikkord.

Fremming av innovasjonskompetanse for et bærekraftig samfunn

Offentlig sektor har økt behov for innovasjonskompetanse.Her ligger kulturfeltet som en gullgruve av kompetansesprengte kreativt skapende innovatører, som kan inspirere, facilitere, undervise i kreative teknikker og lede innovative prosesser. Ordet innovasjon er i ulike debatter ofte knyttet til teknologisk utvikling, men kan like gjerne knyttes til alle andre prosesser som har som mål å skape noe kvalitativt nytt. Risikovillighet, åpenhet, anerkjennelse og samarbeid er viktige forutsetninger for å finne nye løsninger, hvilket også er viktige forutsetninger i de fleste kunstneriske prosesser. Dette betyr at kommuner med kulturfaglig kompetanse vi kunne bruke denne aktivt for å styrke kommunens innovasjonsklima.

Styrking av inkludering, fellesskap og toleranse

Gjennom kreative og kunstneriske uttrykk kan vi kommunisere gjennom symboler. Denne formen for kommunikasjon overskrider de mer gitte formene som lesing, skriving og muntlig kommunikasjon, i form av at den evner å nå mennesker på tvers av kulturer, språk og andre barrierer. Kunstneriske uttrykk evner også å treffe følelsene våre på en særegen kraftfull måte, derav ligger også nytteverdien i kultur som et redskap inn i omfattende endringsprosesser. Kulturelle arenaer skaper rom for inkludering, og styrking av fellesskap og toleranse. Kulturelle møteplasser er gjerne også demokratiske og inkluderende i seg selv. Ta eksempel i biblioteket som er gratis, og som formidler fagnøytral og politisk nøytral kunnskap, og som åpner for menneskelige møter på tvers av alder, etnisitet, kjønn, yrke osv.

Styrking av ferdigheter

Deltagelse i kulturelle aktiviteter øker våre ferdigheter også innen andre fagområder, et viktig moment sett i relasjon til formålet om en helhetlig oppvekst. Når vi trener på eksempelvis å danse eller å spille et instrument endrer vi strukturene i hjernen. Områdene som behandler bevegelse, hørsel, språk og hukommelse utvikles. Den nevrologiske responsen går raskere, og nervefibrene som forbinder de to hjernehalvdelene øker i antall. Eksponering for kulturelle opplevelser kan dermed påvirke hvordan barn klarer seg innen eksempelvis språk og matematikk. Disse fysiologiske endringene gjør også at kultur kan brukes aktivt inn mot eksempelvis demente og slagpasienter fordi det bidrar til å rehabilitere spesifikke områder i hjernen. 

Folkehelse

På kulturelle arenaer utfordres vi både som utøvere og som publikum. Vi utfordres til å uttrykke egne og motta andres følelser. Vi leter etter en dypere mening med tilværelsen, og søker forståelse og noen ganger flukt og trøst i kunstens ordløse og dyptgripende uttrykksformer. På scenen blir vi utfordret til å finne den indre styrken som gjør oss i stand til å takle alles øyne, selv om vi tråkker feil, vi blottlegger oss selv i trygghet om at usikkerhet er greit. Gjennom kulturarven blir vi kjent med oss selv og den sammenhengen vi er en del av, og ser hvordan menneskers valg fører til ulike konsekvenser. Kultursektoren er dermed en selvskreven kapasitet når vi debatterer folkehelse og livsmestring. 

Dannelse

Der barnehage og skole i en innrammet tidsperiode gir redskaper for å mestre livet, er kulturtilbudene en livslang arena for opplevelser som skaper refleksjon og verdidannelse. Dannelsesbegrepet har en tid vært et noe betent ord i kulturpolitikken fordi det har vært assosiert med en elitistisk tankegang. På 18- og tidlig 1900-tallet var kultur forbeholdt den dannede eliten, og vi hører gjerne ordet «finkultur» brukt som en litt anklagende betegnelse på bestemte kulturelle uttrykk som i dag i realiteten er tilgjengelig for de aller fleste. Når begrepet dannelse nå er tilbake i kulturpolitikken, så handler det om at vi utvikler oss gjennom kulturelle mangfoldige mellommenneskelige møter, og gjennom å la kunstens symbolikk utfordre oss til egen refleksjon og verdidannelse.