Demokrati (av gr. demos, folk, og kratos, styre) betyr folkestyre, mer presis: styre av, ved og for folket. Det er en styreform som ble utviklet i Hellas for mer enn 2500 år siden og brukes i dag av flere land i verden. Som navnet tilsier, er det innbyggerne i en kommune, fylkeskommune og stat som gjennom å velge sine representanter i valg, bestemmer hva slags politikk som skal føres. Allmenn stemmerett og høy valgdeltakelse er eksempel på viktige forutsetninger for et godt fungerende demokrati. 

Et demokrati kjennetegnes blant annet av frie, hemmelige og regelmessige valg, allmenn og lik stemmerett, retten til å være uenig med flertallet og at menneskerettighetene ivaretas. Alle innbyggere har like rettigheter, men også forpliktelser, uavhengig av kjønn, alder og opprinnelse. Alle har rett til å uttrykke sine meninger, rett til egne tanker, organisere seg, delta i politikken og stemme i regelmessige valg. Forpliktelsene innebærer at alle borgere må overholde regler og lover, men også å delta i demokratiet. Deltagelse vil si å være en aktiv borger. Disse rettighetene og pliktene kalles demokratiske prinsipper. 

Demokratiet er ikke uforanderlig, tvert imot er det en kontinuerlig prosess som er helt avhengig av at vi innbyggere er aktive borgere. Å være en aktiv borger innebærer blant annet å stemme i lokale og nasjonale valg, høre på eller delta i politiske diskusjoner og debatter, men også å engasjere seg i politiske partier eller organisasjoner. At demokratiet er en evig prosess som krever aktiv deltagelse betyr også at vi ikke kan ta det for gitt.   

Demokratiet som utspiller seg på det fylkeskommunale og kommunale nivået omtales som lokaldemokrati. Norge er delt inn i 15 fylkeskommuner og 357 kommuner. Hver enkelt kommune og fylkeskommune er selvstendige nivåer med folkevalgt ledelse, oppgaver og beslutningsmyndighet. Ideen bak lokaldemokratiet er at hver enkelt kommune og fylkeskommune har den beste kunnskapen om de lokale problemene og hvordan de kan løses.  

Lokalvalg: Gjennom lokalvalg, det vil si kommunestyre- og fylkestingsvalg, velger innbyggerne hvem som skal representere deres interesser i kommunestyre og fylkesting. Innbyggerne kan stille sine politiske folkevalgte til ansvar ved ikke å gjenvelge dem. Innbyggerne velger representanter ved å stemme på et politisk parti. Dette er en del av kjernen i vårt demokratiske system, også kalt et representativt demokrati. På denne måten er innbyggerne med å påvirke lokale saker og bestemmer hvordan kommunen og fylkeskommunen skal styres. Personene som velges til representanter blir kalt folkevalgte, altså valgt av folket.  

Lokalt selvstyre: Lokaldemokratiet henger tett sammen med det sterke lokale selvstyret vi har i Norge. Lokalt selvstyre betyr at kommuner og fylkeskommuner kan bestemme i lokale og regionale saker. Gjennom selvstendig oppgaveløsning og frihet til å foreta lokale prioriteringer, tar de folkevalgte viktige beslutninger som gjelder eget lokalsamfunn og innbyggernes hverdag. 

Representativt demokrati: Det å velge hvem som skal representere innbyggernes interesser og ta beslutninger på deres vegne er kjernen i det norske demokratiske systemet. Det er hva vi kaller et representativt demokrati. I et lokaldemokrati har de folkevalgte som representerer innbyggernes interesser ofte god lokal kunnskap og løser oppgaver etter lokale forhold og behov. Dette bidrar til god representasjon. Lokaldemokratiet gjør det også enklere for innbyggerne å delta og påvirke i saker de er engasjert i. 

Et godt lokaldemokrati er viktig for det norske demokratiet. Et godt lokaldemokrati kjennetegnes ved at innbyggerne har tillit til lokale folkevalgte og kommunestyret/fylkestinget. Det forutsetter god dialog mellom de folkevalgte og innbyggerne, og at innbyggerne gis god informasjon om rettigheter, politiske saker, tjenestetilbud og så videre. I tillegg må innbyggerne informeres om hvordan de kan komme med sine meninger til de folkevalgte, ta opp saker og hvilke muligheter som finnes for å delta mellom valg. Videre er det viktig at kommunen leverer det en lover.   

En kommune er et geografisk avgrenset område som utgjør en egen politisk og administrativ enhet i Norge. Det er et direkte folkevalgt nivå og representerer det lokale forvaltingsnivået. Kommunene har blant annet ansvar for å tilby innbyggerne grunnleggende velferdstjenester, som for eksempel grunnskole, barnehage, fritidsklubber, helsetjenester, brann- og feiervesen, lokale veier og søppelhåndtering. Tjenester vi er avhengige av i vårt daglige liv.

Kommunenes styreform: Kommunenes politiske og administrative styring kan enten organiseres etter formannskapsmodellen, som de fleste norske kommuner er organisert etter, eller de kan organiseres etter parlamentariske prinsipp, slik det er i Oslo, Bergen og Trondheim.

Med formannskapsmodellen utøves den politiske styringen av et kommunestyre. Det er det øverste politiske styreorganet og velges for fire år om gangen i kommunestyrevalget. Kommunestyret ledes av ordføreren, kommunens øverste politiske leder og møteleder for kommunestyret.

Formannskapsprinsippet er grunnlaget for den politiske styringen. Det innebærer at kommunene har et formannskap som er et folkevalgt organ, valgt av og blant kommunestyrets medlemmer. Formannskapet skal bestå av minst fem medlemmer og har som hovedoppgave å forberede saker knyttet til budsjetter og kommuneplaner.

Den politiske styringen er adskilt fra den administrative styringen. Det er kommunedirektøren som er den øverste administrative lederen. Vedkommende har det overordnede ansvaret for å utrede saker som de folkevalgte skal behandle, men også for å iverksette kommunestyrets vedtak og gjennomføre den daglige driften av kommunen. Tittelen ble formelt endret fra rådmann til kommunedirektør etter innføring av den nye kommuneloven fra 2019. Hver enkelt kommune kan selv bestemme hvilken betegnelse de vil bruke, kommunedirektør eller rådmann.

Det parlamentariske prinsippet på kommunalt nivå, såkalt byparlamentarisme eller byrådsmodellen, minner mye om styringen på det nasjonale nivå, med storting, regjering og statsminister. Men i Oslo, Bergen og Trondheim kommune har man et bystyre (kommunestyre), byråd (kommuneråd) og en byrådsleder.

Byrådet består av et antall byrådsmedlemmer og en byrådsleder. Byrådene leder sin avdeling med et spesifikt ansvarsområde, og byrådslederen leder både den administrative og politiske delen av kommunen. Byrådet står ansvarlig overfor de folkevalgte i bystyret. Det betyr at byrådet kan bli avsatt av bystyret ved kabinettspørsmål eller mistillit.

Et byråd er avhengig av å ha flertall i bystyret bak seg for å få igjennom saker, det vil si at byrådet må ha bystyrets tillit. Det er også bystyret som velger et byråd i etterkant av hvert kommunevalg. En ordfører leder bystyret og er i tillegg kommunens øverste leder. Ordføreren har imidlertid en mer symbolsk funksjon og har begrenset politisk makt i en parlamentarisk styrt kommune. 

Hvert fylke utgjør en fylkeskommune. Fylkeskommunen tar seg av oppgaver som er for store til at hver kommune kan klare dem alene, eller saker som går på tvers av kommunene. Eksempler på fylkeskommunale oppgaver inkluderer videregående opplæring, regional utvikling og planlegging, kultur, samferdsel samt tannhelsetjenester.

Fylkeskommunenes styringsform: Fylkeskommune styres på samme måte som kommunene. Det vil si at den politiske og administrative styringen organiseres enten etter formannskapsmodellen eller deN parlamentariske modellen.

I fylkeskommuner med styring etter formannskapsmodellen er det fylkestinget som er det øverste styringsorganet. Folkevalgte i fylkestinget velges direkte av fylkets innbyggere hvert fjerde år ved fylkestingsvalg, som avholdes samtidig med kommunestyrevalg. Det er de folkevalgte i fylkestinget som treffer beslutningene på områder som er lagt til fylkeskommunen. Fylkestinget ledes av fylkesordføreren, den øverste politiske lederen.

Fylkeskommunedirektøren, også kalt fylkesdirektøren, er den øverste lederen av fylkeskommunens administrasjon. Denne har det overordnede ansvaret for å utrede saker som de folkevalgte skal behandle, men også for å iverksette fylkestingets vedtak og gjennomføre den daglige driften av fylkeskommunen, lik kommunedirektøren i kommuner. Tittelen ble formelt endret fra fylkesrådmann til kommunedirektør etter innføring av den nye kommuneloven fra 2019.

Noen fylkeskommuner styres som nevnt gjennom parlamentarisme, og fungerer på samme måte som i Oslo, Bergen og Trondheim kommune. Dette gjelder fylkeskommunene Nordland og Akershus. Det er fylkesrådet som har ansvaret for å styre fylkeskommunen, men for å få gjennomført forslagene sine, må de ha flertallet i det valgte fylkestinget. Oslo er litt unik da byen både er en kommune og fylkeskommune. De vil si at de har ansvar for både lokale og regionale oppgaver.

Valgene arrangeres hvert fjerde år. Valgdagen er andre mandagen i september. I kommune- og fylkestingsvalget velges hvem som skal sitte i kommunestyre og fylkesting i alle landets kommuner og fylkeskommuner. Lokalvalget består altså av valg til to folkevalgte organer og gjennomføres samtidig. Derfor kalles dette valget kommune- og fylkestingsvalg. Akkurat som ved stortingsvalg, fordeles antall representanter mellom partiene basert på hvor mange stemmer hvert parti har fått. I lokalvalg stemmer innbyggerne på politiske partier og lokale lister.

I tillegg til norske statsborgere, kan også ikke-norske statsborgere stemme ved lokalvalg hvis de har bodd sammenhengende i Norge i minst tre år. For statsborgere fra andre nordiske land holder det at de er registrert som bosatt i kommunen senest 31. mai i valgåret. Ved kommunestyrevalgene i 2011 og 2015 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år i 20 kommuner.

Å bruke stemmeretten er viktig i et demokrati. Gjennom valg kan man påvirke hvem som blir valgt og som skal fatte viktige beslutninger på vegne av innbyggerne. I tillegg til å stemme på partier, kan du påvirke hvem som blir valgt fra partiene. Ved både kommunestyre- og fylkestingsvalg har man muligheten til å kumulere kandidater på valglisten, det vil si at en kan gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme («sette kryss») ekstra. I tillegg kan en ved kommunestyrevalg (ikke fylkestingsvalg) også gi en personstemme til kandidater på andre valglister, såkalte «slengere».

Kommunene og fylkeskommunene må ha midler for å kunne gjennomføre deres pålagte oppgaver, som å tilby velferdstjenester. Da kommunene og fylkeskommunene har en stor grad av selvstyre, betyr det også at de har ansvar for en stor del av de offentlige utgiftene. Så hvor får kommunene og fylkeskommunene pengene sine fra?

Den største delen av kommuners og fylkeskommuners samlede inntekter består av det vi kaller frie inntekter. Det er midler som de kan disponere fritt uten statens direkte involvering. De frie inntektene inkluderer skatteinntekter og såkalt rammetilskudd. Skatteinntekten kommer fra skatt betalt av innbyggerne (personskatt). Rammetilskudd er et tilskudd fra staten der hensikten er å jevne ut økonomiske forskjeller mellom kommuner og fylkeskommuner, og sikre et likt tjenestetilbud. Dette er viktig da kommunene og fylkeskommunene i Norge er forskjellige i størrelse og har derfor ulike behov og forutsetninger. I tillegg til de frie inntektene består en mindre del av den totale inntekten av kommunale avgifter og øremerka midler fra staten.   

Det statlige nivået handler om hvordan Norge styres nasjonalt. Her finner vi Stortinget, som lager lover, regjeringen og statsministeren, som styrer landet og foreslår ny politikk, og statsforvaltningen, som sørger for at politikken blir gjennomført i praksis. Statsforvaltningen inkluderer blant annet departementene og direktoratene. Styringen skjer etter den parlamentariske modellen. Staten har ansvar for nasjonale saker som gjelder hele landet. 

Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner: Selv om kommuner og fylkeskommuner er selvstendige lokaldemokratiske organer som er direkte folkevalgt, er de også delvis styrt av staten. Den statlige styringen handler om å sikre nasjonale mål, som at alle innbyggere skal behandles likt og ha like muligheter, uansett hvor de bor. 

Rammestyring: Et viktig prinsipp i statlig styring er at staten skal unngå detaljstyring. Staten bestemmer ikke i detalj hvordan kommuner og fylkeskommuner skal prioritere og løse oppgavene sine. Dette for å ivareta det sterke lokale selvstyret. Kommuner og fylkeskommuner utformer politikken som de ønsker, men innenfor en bestemt ramme for inntekter og utgifter som staten setter. Dette gir kommunene mulighet til å prioritere det som er viktigst for sine innbyggere og tilpasse tjenestene til lokale behov.

Hvordan påvirker statlig styring økonomien i kommunene?

Kommunene og fylkeskommunene får penger fra staten på ulike måter:

1. Frie inntekter
   Disse pengene kan kommunen bruke slik de selv mener er best.
2. Øremerkede tilskudd
   Her har staten bestemt hva pengene skal brukes til – for eksempel eldreomsorg eller helsetilbud for ungdom.
3. Støtteordninger
   Kommuner kan søke om ekstra penger til spesielle prosjekter, som for eksempel miljøtiltak eller skoleutvikling.

I tillegg til de tre forvaltningsnivåene kommune, fylkeskommune og stat har Norge også et sameting. Sametinget er et direkte folkevalgt organ som skal sikre politisk representasjon og deltakelse blant de samiske innbyggene i Norge. Det er valg hvert fjerde år, samtidig som stortingsvalg. Bare personer som er over 18 år og registrert i Sametingets valgmanntall kan stemme i valget. Sametinget er det øverste organ i plenum. Det er i tillegg et sametingsråd som fungerer som en regjering. Sametingspresidenten er lederen for sametingsrådet og velger ut medlemmene i sametingsråd. Sametinget har ansvar for oppgaver som angår den samiske folkegruppen, men har også ansvar for en del spesialområder som er blitt delegert av staten.

Selv om innbyggere under 18 år ikke kan stemme ved valg, finnes det mange andre måter å påvirke og medvirke i lokaldemokratiet. Ifølge kommuneloven skal alle kommuner og fylkeskommuner opprette et ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom. Medlemmene i medvirkningsorgan fremmer ungdommenes interesser og jobber for at kommunen skal bli et bedre sted for unge å leve i.

Et ungdomsråd er en vanlig måte å gi ungdom mulighet til å være med og påvirke politiske beslutninger i kommunen eller fylket. Rådet fungerer som et medvirkningsorgan, og skal sikre at ungdommens stemme blir hørt i saker som angår dem. Medlemmene i ungdomsrådet velges for en periode på inntil to år, og de regnes som folkevalgte på samme måte som politikerne i kommunestyret. For å kunne bli valgt må man være under 19 år på tidspunktet for valget. Kommunen eller fylkeskommunen har ansvar for å legge fram saker som gjelder ungdom for ungdomsrådet, men rådet kan også selv ta opp saker de mener er viktige. I saker som angår ungdom, kan ungdomsrådet også få møte- og talerett i kommunestyret eller fylkestinget. Ungdomsrådet er et rådgivende organ, noe som betyr at de gir anbefalinger til politikerne, men de har ikke myndighet til å ta endelige beslutninger.

Å stemme ved valg er en viktig del av det representative demokratiet. Men det finnes også mange andre måter å være med og påvirke lokaldemokratiet mellom valgene. Når innbyggere engasjerer seg – for eksempel gjennom ungdomsråd, høringer, debatter eller lokale initiativ – kan de få politisk innflytelse. På den måten kan de være med på å påvirke politikken og beslutningene som gjelder deres eget lokalsamfunn.

På initiativ fra kommunestyre eller fylkesting:

Mellom valg sørger de folkevalgte i kommuner og fylkeskommuner for å være i kontakt med innbyggerne de representerer. Dette er veldig viktig da innbyggerne ofte har god informasjon om behov, utfordringer og løsninger på lokale saker som de folkevalgte ønsker å ta del i. Denne kontakten gir gode muligheter for innbyggerne å si sin mening om saken og medvirke i den demokratiske prosessen.

Folkemøter og høringer: Folkemøter og høringer er eksempler på tiltak kommuner og fylkeskommuner gjennomfører for å sikre innbyggermedvirkning. Folkemøter er arrangert av kommunen og er åpne for alle innbyggere. Formålet med møtene er å føre dialog med innbyggerne og få innspill om en pågående sak. Folkemøter er et av de vanligste måtene for innbyggerinvolvering.  Høringer innebærer at et ferdig forslag som skal behandles i kommunestyret eller fylkestinget først skal «legges ut på høring». Det betyr at innbyggerne blir invitert til å si sin mening om saken.

E-demokrati: Kommuner og fylkeskommuner fører en dialog med sine innbyggere også gjennom ulike nettbaserte kanaler. Det kan for eksempel være mulighet for å melde inn saker, komme med forslag, ris og ros, eller diskutere i debattforum på kommunenes og fylkeskommunenes hjemmesider. De fleste kommuner og fylkeskommuner har også egne sider på sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter. Her er det mulighet for dialog gjennom å kommentere, stille spørsmål direkte til kommunen eller fylkeskommunen. I tillegg kan de sende ut e-poster og SMS ‘er for å informere innbyggerne.

Åpen halvtime: Noen kommuner inviterer sine innbyggere til kommunestyret for en såkalt åpen halvtime. Innbyggerne kan da si sin mening om en bestemt sak før eventuelt saken skal vedtas i kommunestyret. Møtet er åpent og den som vil kan presentere sine synspunkter.

Barnetråkk er et digitalt verktøy som brukes av kommuner for å samle inn barn og unges meninger om nærmiljøet sitt. Gjennom Barnetråkk kan barn og unge vise hvor de liker å være, hvor de føler seg trygge eller utrygge, og hva de ønsker å endre.

Hvorfor er Barnetråkk viktig?

• Det gir barn og unge en mulighet til å si sin mening om hvordan det er å bo og leve i kommunen.
• Det er en lovfestet rett at barn og unge skal få være med og påvirke utviklingen av samfunnet.
• Barnetråkk brukes av politikere og planleggere når de skal bestemme hvordan kommunen skal utvikles – for eksempel hvor det skal bygges lekeplasser, gangveier eller møteplasser.

På initiativ fra innbyggerne:

Det er mange måter innbyggerne selv kan ta initiativ for å involvere seg i lokaldemokratiet, og dermed ha innflytelse på politikken i sitt lokalsamfunn.

Innbyggerinitiativ: Innbyggere har mange muligheter til å engasjere seg og påvirke politikken i sitt lokalsamfunn – også mellom valgene. Ved å ta initiativ selv, kan man bidra til å påvirke beslutninger og utvikling der man bor.

Her er noen vanlige måter å engasjere seg på:

• Delta i organisasjoner eller ungdomspartier
• Demonstrere for saker man bryr seg om
• Skrive leserinnlegg i aviser eller på nett
• Ta direkte kontakt med lokalpolitikere for å dele synspunkter eller forslag

Engasjement i organisasjoner: Alle kan bli med i en ideell, frivillig- eller en interesseorganisasjon som interesserer seg for et spesielt tema, eller arbeider for en bestemt sak. Eksempler på organisasjoner er Naturvernforbundet som arbeider for naturvern, Redd barna som jobber for barn og unges rettigheter og Frilynt som arbeider med kultur.

Ungdomspartier en politisk organisasjon, og en måte for ungdom å medvirke i og ha innflytelse på politikken. Et ungdomsparti er knyttet til et moderparti, altså det ordinære politiske partiet man kan stemme på i valg. De er på samme måte som moderpartiene organisert i fylkes- og lokallag og har egne landsmøter. De stiller ikke til valg, men medlemmer i ungdomspartier er likevel ofte representert på partienes valglister. Ungdomspartiene har innflytelse på politikken til de respektive moderpartiene. Mange viktige saker, som lovfestet rett til læreplass, gratis læremidler i skolen eller ungdomsgarantien, ville sannsynligvis ikke vært tatt opp hvis ikke ungdomspartiene hadde engasjert seg.  

Disse ungdomspartiene har moderpartiet representert på Stortinget: Sosialistisk Ungdom, Arbeidernes ungdomsfylking – AUF, Senterungdommen, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom.

Gå til aksjon: Formålet med en aksjon er å gjøre folk oppmerksom på en spesiell sak og bli hørt av politikere. Flere personer går sammen for å kjempe for saken. En aksjon kan få stor oppmerksomhet i medier både lokalt, nasjonalt og globalt. På den måten blir politikere oppmerksom på saken, som igjen kan lede til at politikere tar opp saken eller endrer beslutninger i saken.

Det finnes ulike typer av aksjoner. Demonstrasjoner er en type aksjon når flere personer samles ute på gater og torg for å si sin mening om en sak. Underskriftskampanjer og boikotter er andre eksempler på aksjoner. Formålet med underskriftskampanjer er å samle inn flest mulig underskrifter til støtte for sitt standpunkt i en sak. En boikott er for eksempel når man tar standpunkt i en politisk sak ved å nekte å kjøpe et produkt fra et bestemt land eller å kjøpe produkter fra et bestemt selskap. Aksjoner er mange ganger fysiske, men digitale aksjoner er også vanlig. Underskriftskampanjer kan for eksempel foregå digitalt eller gjennom tekstmeldinger. Oppfordringer om boikott skjer også ofte digitalt, for eksempel på sosiale medier. 

Bruk av tradisjonelle medier: Ved å skrive leserinnlegg i papiravisen eller nettavisen, eller ved å kommentere det andre har skrevet, deltar man i den offentlige debatten. Det er en måte å ytre seg om aktuelle saker, ta et standpunkt i en bestemt sak eller opplyse andre. Det er også mulig å få lokalavisen til å skrive om en sak man er spesielt engasjert i.

Ta kontakt med politikere: Innbyggerne kan ta kontakt direkte med politikerne i kommunestyret eller fylkestinget for å si sin mening om en sak. Det kan gjøres gjennom å skrive brev, sende en e-post eller snakke med dem på sosiale medier.

I et godt lokaldemokrati har innbyggerne i kommunen/fylkeskommunen stor påvirkning på styringen av lokalpolitikken. Det er viktig at det legges til rette for at så mange som mulig får si sin mening om hvordan lokalsamfunnet skal se ut og utvikles. For å få til dette bør så mange som mulig stemme ved valg og/eller være aktive borgere i demokratiet mellom valg.

Den store utfordringen er at flere grupper i samfunnet i liten grad deltar i demokratiet i dag. Selv om vi i Norge har høy valgdeltakelse både ved lokalvalg og nasjonale valg, er det fortsatt slik at mange viktige stemmer ikke blir hørt. Det gir en dårlig representasjon av innbyggernes interesser. I dag kan vi blant annet se at mange flere menn enn kvinner blir satt på valglister, og at mennesker med innvandrerbakgrunn og unge i mindre grad deltar ved valg.  Dårlig representasjon er en utfordring som på lang sikt kan svekke demokratiet.

Hvordan får man flest mulig mennesker til å delta i lokaldemokratiet? For å få til en god representasjon er det viktig at så mange som mulig deltar i demokratiet på tvers av blant annet kjønn, alder, etnisitet og yrkesbakgrunn. Det er en vanskelig utfordring, men en utfordring som er viktig å løse for å opprettholde og utvikle et godt og velfungerende lokaldemokrati der alle stemmer blir hørt. Så langt har vi gått gjennom ideer og forslag på hvordan man kan delta i demokratiet og dermed påvirke sitt lokalsamfunn. Engasjement i en interesseorganisasjon, delta i et ungdomsråd, gå til aksjon er alle gode former for deltagelse. Og selvfølgelig må du huske å stemme hvis du er over 18 år.

Har du noen kampsaker du brenner for innad i ditt lokalsamfunn? Kanskje en ny skatepark, pusse opp din lokale ungdomsklubb eller få kommunen til å jobbe mer for klima og miljø? Du kan oppnå gjennomslag for saken din hvis du, vennene dine og alle andre i kommunen deltar i lokaldemokratiet. Din stemme er viktig, og du har rett til å bli hørt!